Trenger synspunkter

[Gjest må være annonym litt nå]

Jeg er under utdannelse nå,planen er og utdanne meg til barnepleier.

Men var med på en dødfødsel under utplasseringen min,og det var sterkt.

Er ganske følsom av meg så ja det kom tårer. Jeg stod ikke og tutta men alikevel.

Hvordan hadde du reagert hvis barnepleieren gråt?

Kanskje det er galt yrke,men det er jo det jeg ønsker.................

- må være annonym litt nå

[Gjest også mistet i dødfødsel]

Jeg tror du blir en flott barnepleier, jeg. Mye bedre enn mange av de "stein-ansiktene" jeg møtte på sykehuset ihvertfall. Men jeg hadde en jordmor som var i praksis og hun viste tydelig at hun synes det var en tøff opplevelse - og det var en god støtte syns jeg.

Fortsett å vise følelser du - vi trenger det alle som er i en slik situasjon.

Hilsen

[gulle]

Da min datter døde gråt vi alle sammen. Vi hadde vært på sykehuset i 8 uker så vi var godt kjent med alle der inne. Den dagen hun døde gråt så godt som alle sykepleierene. Til og med avdelingslederen.

Også noen av legene som var innom hos oss lot tårene flomme. Det varmet noe helt utrolig, og det er noe jeg setter utrolig høyt den dag i dag.

Vi er bare mennesker alle sammen. Også helsepersonell. Hele 9 stk. fra sykehuset kom også til begravelsen hennes. Og vi bor 10 mil unna.

Du blir en utrolig flott barnepleier hvis du orker å ta del i slike øyeblikk med hele deg og alle dine følelser.

Stå på kjære deg.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Mye bedre enn en med et ansikt av stein.

Det er greit at noen ikke føler for å vise sine følelser, men å bare stenge seg ute fra de som trenger trøst er litt feil spør du meg.

Når vi er i en slik situasjon så er det veldig godt å få ut litt følelser, og de opplever det jo de og. Bare på en annen måte, men så er det jobben din og da kan du ikke la alt som går galt komme inn på deg. Men jeg tror ikke noen ville sett på deg som underlig for det, bare et menneske med følelser

[Gjest Kate]

Ingen på sykehuset "kjente" oss - Sara døde i magen og det fant vi ut når vi kom inn på sykehuset i huj og hast. Allikevel gråt alle som var "våre" - sjukepleieren, barnepleieren, legen som foretok keisersnittet og presten.

Jeg synes det var veldig "greit" at de viste følelser - det gav meg en følelse av oppriktighet og at vi kunne stole på at det de sa var riktig.

Fortsett utdannelsen din, du!

[mamalex]

Fortsett som du har begynt.

Jobber selv på sykehuset, og har nå opplevd å være i pasientrollen. Har gjort meg tanker som jeg skal ta med meg tilbake i jobben.

Det var godt å møte MENNESKER og ikke bare de ulike profesjonene. De som viste følelser viste at de ikke bare var robotter, men at det de delte med oss gjorde noe med dem.Vi er ikke maskiner, men personer.

[Gjest tankefull]

Hei!

Å vise følelser er en styrke,en god ting!

Vær glad du har den styrken,du:ikke alle er like heldige.

Da jeg fikk min lille,døde gutt var såvidt jeg la merke til ingen upåvirket.At det var natten som ga dem røde,såre øyne tror jeg ikke!

Når nå tingene en gang ble slik de ble,så er det for meg godt å vite at vi var flere som delte dette:sorgen over Nestor som ikke fikk leve opp.En god ting å vite at man ikke er helt alene...

Vis følelser og omtanke du,det varmer mer enn du noengang kan ane;spesielt i en slik situasjon!

Uten følelser har du ingenting i et slikt yrke å gjøre!Lykke til!

Hilsen Nestor sin mamma.