Når forelskelsen går over i besettelse.

[AnonymBruker]

jeg er en kvinne i 20- årene som nå er under dps. Jeg skulle hatt oppfølging mye tidligere men hele opplegget var sløvt.
Jeg falt for en mann jeg møtte for et par år siden. Vi hadde daglig kontakt i en periode, men det dabbet av da jeg ikke turte å møte ham alene. Har hatt veldig lave tanker om meg selv hele livet. Tenkte bare at siden det var avstand mellom oss og diverse andre ting så var dette dødfødt.
Det var stille en periode, men han tok opp igjen kontakten i perioder. Jeg har hatt mange sjanser til å bli kjent med fyren men turte aldri. Kanskje jeg innerst inne visste at det ikke ville fungere, men likevel. 
Så har tiden gått og jeg har bare falt ned i en derpsjon som nå gjør at jeg ikke er i arbeid eller har noe miljø jeg hører til i. 

Jeg ser liksom frem til å møte han igjen, en annen del av meg vil ikke. Vi er jo ikke i hverandres nettverk eller noen ting. 
Det er så ensomt. Jeg får liksom aldri finne noen jeg er ekstra glad i  
Jeg tror egentlig aldri jeg kommer til å finne noen jeg liker såpass godt. Jeg har ikke likt bare 1 hele livet, men føler siste sjanse har gått. 
Jeg sliter veldig med å glemme det vi hadde, eller flørten våres da. At jeg så sånn frem til å møte han igjen, men det går mer og mer opp for meg at det ikke vil skje.. 

Anonymkode: c29f1...ef1