Trenger oppmuntrende ord

[AnonymBruker]

Er så lei av dette hodet mitt. Noe må jo feile meg, men aner ikke hva. Små psykoser i hytt og pine, depressiv og deretter håpefull, spiseforstyrra, hypokonder, orker ikke mennesker, klarer ikke å være alene. Angsten er verst. Paranoia, redd noen skal drepe meg. Samtidig vil jeg ikke leve. Fantaserer om ikke-eksistens. Føler ikke på noe empati, men jeg har så dårlig samvittighet hele tiden. Det gir ikke mening, noe av det. 

Jeg er visst syk, men ingen diagnose passer meg. Holder på med en utredning nå for 3. gang på 3 år. Skal de liksom finne noe nytt nå? Tror ikke på at det er en sykdom, men heller at jeg bare ikke er ment til å leve i denne verden. Det må da være greit? 

Vet ikke om det er vits å håpe lenger, vet jo at det bare er en illusjon uansett. 

Si noe klokt, vær så snill

Anonymkode: c203e...2c3

[AnonymBruker]

Mange store forfattere og kunstnere har hatt liknende tanker tror jeg på sin vei og vår tid er ikke den letteste tror jeg for noen av oss mennesker.Jeg tror mer og mer på at man bare må lære å skjerme seg litt slik at kanskje presset man opplever om alltid skulle være perfekt blir levelig liksom. Håper bare du finner hjelpen du føler du trenger.😊 Jeg synes du virker både bevisst, selvstendig ,reflektert og med mye kunnskap til å velge hva du føler er rett for deg i livet😊

Anonymkode: 67eb9...fea