Hvor vanlig er det å føle seg fjern/ space ut?

[AnonymBruker]

Det hender av og til at jeg kan være et sted snakke med en kollega for eksempel og rett og slett føle meg ikke tilstede. Det er som om jeg er et sted rundt meg men ikke i meg. Jeg kan føle som jeg beveger armen min for eksempel og at munnen min snakker, sier ord men jeg føler ikke det er jeg som gjør det. Noen ganger blir det sånn " var det jeg som sa det"?. Det er på en måte fjernt. Kan si jeg hater denne følelsen og synes det er litt skummelt. Hvorfor skjer det? Kan det være angst? Hatt mer og mer av det de seneste årene midt i livet. Hadde aldri sånt i barndommen tenåra eller ung voksen alder. 

Anonymkode: b3986...991

[AnonymBruker]

Er du i overgangsalder?

Anonymkode: be37c...400

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det hender av og til at jeg kan være et sted snakke med en kollega for eksempel og rett og slett føle meg ikke tilstede. Det er som om jeg er et sted rundt meg men ikke i meg. Jeg kan føle som jeg beveger armen min for eksempel og at munnen min snakker, sier ord men jeg føler ikke det er jeg som gjør det. Noen ganger blir det sånn " var det jeg som sa det"?. Det er på en måte fjernt. Kan si jeg hater denne følelsen og synes det er litt skummelt. Hvorfor skjer det? Kan det være angst? Hatt mer og mer av det de seneste årene midt i livet. Hadde aldri sånt i barndommen tenåra eller ung voksen alder. 

Anonymkode: b3986...991

Det kalles dissosiasjon og det er helt vanlig 

Anonymkode: 50e7d...a1e

[psykedeliker]

Det er ganske vanlig, men de fleste vil ikke vedkjenne seg det. Se på det som en naturlig livsprosess, ikke stritt imot. På den måten tar du kontroll og kan styre det som du vil.

[AnonymBruker]

Det er ganske vanlig. Jeg spacer ut ofte, f.eks. kan jeg på enkelte dager kjøre forbi et kryss jeg skulle tatt av ved flere ganger, (altså det blir mange forbikjøringer etter hverandre) fordi hjernen er koblet ut. Dette er veldig mildt og ikke tegn på sykdom, men kan være plagsomt fordi jeg bruker jo ekstra tid på det. Dissosiasjon i seg selv er jo ikke en sykdom, det er en naturlig mekanisme i hjernen vår. Og angst er jo ikke en sykdom det heller. Det blir først "sykdommer" når man lider av det, og selv om det kan være plagsomt trenger man ikke lide i den forstand at det kvalifiserer til sykdom. Jeg tror du kan tjene på å godta at dette er noe ufarlig som skjer av og til, og ikke gjøre deg selv redd ved å lete etter symtomer på angst. 

Anonymkode: c0d79...036