Undertrykte følelser og selvutslettelse, Kupton

[AnonymBruker]

Jeg er en følsom person, men pga mye angst i barndommen og samtidig ustabilitet i hjemmet så har jeg lært meg til å stenge alle følelser ute . Jeg orker rett og slett ikke å forholde meg til følelser og er bitter, føler sorg og er forvirret og sint. Jeg har kommet i en tilstand hvor jeg ikke bryr meg om noe som helst og bare gjør som andre sier og har fått et ønske om bl.a selvmord til tider. Kan dette være farlig? Jeg får også et ønske om å gjøre andre vondt for å ' lette på trykket'. Jeg er klar over at det ikke er bra tanker, så hva kan jeg gjøre?

Anonymkode: d21c9...589

[kupton]

Du kan lufte tankene og følelsene i en psykoterapi.

[AnonymBruker]

14 timer siden, kupton skrev:

Du kan lufte tankene og følelsene i en psykoterapi.

Det skal jeg be om, men det er ikke så lett å fortelle alt siden det er psyke tanker. Vil det være farlig hvis jeg ikke klarer å få det ut?

Anonymkode: d21c9...589

[kupton]

Psyke tanker i psykoterapi er faktisk ganske vanlig. Farlig er det sannsynligvis ikke, men svært plagsomt. Det senker din livskvalitet.

[AnonymBruker]

14 timer siden, kupton skrev:

Psyke tanker i psykoterapi er faktisk ganske vanlig. Farlig er det sannsynligvis ikke, men svært plagsomt. Det senker din livskvalitet.

Det visste jeg ikke, så det skal jeg ta opp i psykoterapi. 

Anonymkode: d21c9...589

[AnonymBruker]

På 9.6.2019 den 2.11, AnonymBruker skrev:

Jeg er en følsom person, men pga mye angst i barndommen og samtidig ustabilitet i hjemmet så har jeg lært meg til å stenge alle følelser ute . Jeg orker rett og slett ikke å forholde meg til følelser og er bitter, føler sorg og er forvirret og sint. Jeg har kommet i en tilstand hvor jeg ikke bryr meg om noe som helst og bare gjør som andre sier og har fått et ønske om bl.a selvmord til tider. Kan dette være farlig? Jeg får også et ønske om å gjøre andre vondt for å ' lette på trykket'. Jeg er klar over at det ikke er bra tanker, så hva kan jeg gjøre?

Anonymkode: d21c9...589

Jeg har det nesten på samme måte. Slitsomt. Jeg er ikke bitter, føler ikke sorg, er ikke forvirret og sint da. Jeg er bare tom.

Føles ikke som det å snakke om det gjør det bedre heller..

Anonymkode: c5234...1f6

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det nesten på samme måte. Slitsomt. Jeg er ikke bitter, føler ikke sorg, er ikke forvirret og sint da. Jeg er bare tom.

Føles ikke som det å snakke om det gjør det bedre heller..

Anonymkode: c5234...1f6

Jeg kan også ha det på den måten. Helt tom for alt av følelser og jeg går helt på autopilot.

Anonymkode: d21c9...589

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan også ha det på den måten. Helt tom for alt av følelser og jeg går helt på autopilot.

Anonymkode: d21c9...589

Jeg våknet i dag og ble nesten redd. For det er liksom ingenting i hodet, hvor er jeg og hvem er jeg. Ingen forventning eller fremtidsplaner. Ingen meninger eller interessert. Det er tomt. Jeg er stengt inne i ingenting. En plass uten farger og liv. Solen skinner der ute og mennesker går forbi men det angår liksom ikke meg. Min mann tar i meg og det føles rart , et øyeblikk er jeg til stede og kan kjenne at jeg har en kropp. Min datter vil ha hjelp til å pakke skolesekken. Jeg finner frem , ordner og snakker slik jeg pleier.Hun er så vakker der hun står men jeg føler meg mange mil borte fra henne. Føler bare en slags sorg over å ha tapt meg selv, det som var og av å gå glipp av selve livet. Hadde så sterk følelsesmessig smerte og hadde et voldsomt tankekjør så lenge. Det var godt å stenge det ute for en stund men nå er det så tomt og stille. Jeg bare eksisterer. 

Anonymkode: ba221...0e7

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg våknet i dag og ble nesten redd. For det er liksom ingenting i hodet, hvor er jeg og hvem er jeg. Ingen forventning eller fremtidsplaner. Ingen meninger eller interessert. Det er tomt. Jeg er stengt inne i ingenting. En plass uten farger og liv. Solen skinner der ute og mennesker går forbi men det angår liksom ikke meg. Min mann tar i meg og det føles rart , et øyeblikk er jeg til stede og kan kjenne at jeg har en kropp. Min datter vil ha hjelp til å pakke skolesekken. Jeg finner frem , ordner og snakker slik jeg pleier.Hun er så vakker der hun står men jeg føler meg mange mil borte fra henne. Føler bare en slags sorg over å ha tapt meg selv, det som var og av å gå glipp av selve livet. Hadde så sterk følelsesmessig smerte og hadde et voldsomt tankekjør så lenge. Det var godt å stenge det ute for en stund men nå er det så tomt og stille. Jeg bare eksisterer. 

Anonymkode: ba221...0e7

Sånn føler jeg meg også! Eksisterer bare, men er helt utenfor livet. Veldig vanskelig å forholde seg til!

Anonymkode: d21c9...589