Jeg er misforstått, og jeg er så utrolig lei meg :(

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt for incest som barn.



Noen viktige hint er:

Jeg ble sperret inne av en autoritetsperson/person med "makt"

Jeg fikk ikke lov til å gå ut. 

Jeg kunne ikke rømme.

Jeg ble skadet, både fysisk og psykisk.

I terapien har jeg og psykologen jobbet bla. med at jeg skal føle meg fri.



Så ble jeg nylig innlagt på psykiatrisk sykehus på tvang.

Psykiateren jeg snakket med minte meg om personen som forgrep seg på meg, selv om psykiateren var av motsatt kjønn.

Psykiateren hadde makten til å bestemme at jeg måtte være innlagt (innelåst) på tvang. 

Tok fra meg friheten. Jeg fikk ikke gå ut. Kunne ikke rømme.

Jeg taklet dette dårlig.


Kombinasjonen av at oppførselen og øynene til psykiateren minte meg om overgriper, samt makten psykiateren hadde til å "sperre meg inne", resulterte i et hysterisk anfall fra min side.

Det bygde seg opp raskt. En blanding av fortvilelse, raseri og panikk. Overlevelsesinstinktet slo inn. Jeg kastet tingene mine hardt i veggen (knuste bl.a telefonen min). Kastet noen stoler. Vrælte av full hals. Og løp for livet (så langt det gikk). Klarte deretter ikke å slutte å gråte.


Psykiateren reagerte ved å kalle dette barnslig oppførsel. At jeg er voksen og må tåle å ikke få viljen min. At jeg ikke kan oppføre meg slik når jeg ikke får viljen min. At jeg hadde et valg om å ikke reagere slik.

Saken er at jeg ALDRI oppfører meg slik ellers. Jeg tåler å ikke få viljen min som en normal voksen person. Jeg pleier å oppføre meg som en voksen. Jeg kunne faktisk ikke velge bort denne reaksjonen i dette tilfellet. Jeg kan velge å forsøke å forebygge at det skjer igjen, men det kom liksom helt plutselig, og det føltes som om jeg ikke hadde kontroll i det hele tatt. 

Nå har jeg grått og grått i flere dager. Jeg synes dette var fryktelig vondt og vanskelig, og situasjonen trigget ptsd-en i meg. Klumpen i magen er så intenst vond :´(

Jeg ville bare si det til noen, så da ble det her. 

Anonymkode: 3eff0...e65

[AnonymBruker]

Det høres ut som en vond opplevelse, jeg tror din psykiater vil sette pris på om du forteller ham hvorfor du reagerte slik slik at han kan hjelpe deg.

Anonymkode: 7564e...635

[AnonymBruker]

Jeg tør ikke. 

Dvs.

Jeg spurte kontaktpersonen min om å få et par minutter med psykiateren for å forklare. Kontaktpersonen spurte for meg, og kom tilbake med beskjed om at psykiateren ikke hadde tid til å snakke med meg.

Så jeg tror jeg bare holder det for meg selv.

Jeg orker ikke flere avvisninger.

Anonymkode: 3eff0...e65

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tør ikke. 

Dvs.

Jeg spurte kontaktpersonen min om å få et par minutter med psykiateren for å forklare. Kontaktpersonen spurte for meg, og kom tilbake med beskjed om at psykiateren ikke hadde tid til å snakke med meg.

Så jeg tror jeg bare holder det for meg selv.

Jeg orker ikke flere avvisninger.

Anonymkode: 3eff0...e65

ok, men da tar du også et valg om å forhindre det som kan være en mulighet for å bli bedre, valget er ditt.

du kan ikke forvente at behandler har tid der og da, ta det neste gang dere snakkes. 

Anonymkode: 7564e...635

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

ok, men da tar du også et valg om å forhindre det som kan være en mulighet for å bli bedre, valget er ditt.

du kan ikke forvente at behandler har tid der og da, ta det neste gang dere snakkes. 

Anonymkode: 7564e...635

Skjønner hva du mener. Det var bare det at jeg visste at det egentlig var litt mer tid. Psykiateren hadde presis nettopp gått, og jeg hadde egentlig mer igjen av timen min, hvis du skjønner.

Anonymkode: 16c11...1a9

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner hva du mener. Det var bare det at jeg visste at det egentlig var litt mer tid. Psykiateren hadde presis nettopp gått, og jeg hadde egentlig mer igjen av timen min, hvis du skjønner.

Anonymkode: 16c11...1a9

han kan ha fått en sms, han kan ha fått en viktig beskjed. om du skal ta alt som avvisning så blir livet ganske mer brutalt enn det trenger å være  

Anonymkode: 7564e...635

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner hva du mener. Det var bare det at jeg visste at det egentlig var litt mer tid. Psykiateren hadde presis nettopp gått, og jeg hadde egentlig mer igjen av timen min, hvis du skjønner.

Anonymkode: 16c11...1a9

Min psykiater bruker ofte å avslutte timen før tiden er ute. Han tenker vel som så at er vi ferdig snakka så er vi ferdig snakka. Dersom psykiateren din hadde visst at det var noe mer du ville ta opp, så ville han sikkert ha latt deg bruke resten av timen. Du må rett og slett bare ta det opp neste gang.

Anonymkode: eee86...2d3

[frosken]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble utsatt for incest som barn.



Noen viktige hint er:

Jeg ble sperret inne av en autoritetsperson/person med "makt"

Jeg fikk ikke lov til å gå ut. 

Jeg kunne ikke rømme.

Jeg ble skadet, både fysisk og psykisk.

I terapien har jeg og psykologen jobbet bla. med at jeg skal føle meg fri.



Så ble jeg nylig innlagt på psykiatrisk sykehus på tvang.

Psykiateren jeg snakket med minte meg om personen som forgrep seg på meg, selv om psykiateren var av motsatt kjønn.

Psykiateren hadde makten til å bestemme at jeg måtte være innlagt (innelåst) på tvang. 

Tok fra meg friheten. Jeg fikk ikke gå ut. Kunne ikke rømme.

Jeg taklet dette dårlig.


Kombinasjonen av at oppførselen og øynene til psykiateren minte meg om overgriper, samt makten psykiateren hadde til å "sperre meg inne", resulterte i et hysterisk anfall fra min side.

Det bygde seg opp raskt. En blanding av fortvilelse, raseri og panikk. Overlevelsesinstinktet slo inn. Jeg kastet tingene mine hardt i veggen (knuste bl.a telefonen min). Kastet noen stoler. Vrælte av full hals. Og løp for livet (så langt det gikk). Klarte deretter ikke å slutte å gråte.


Psykiateren reagerte ved å kalle dette barnslig oppførsel. At jeg er voksen og må tåle å ikke få viljen min. At jeg ikke kan oppføre meg slik når jeg ikke får viljen min. At jeg hadde et valg om å ikke reagere slik.

Saken er at jeg ALDRI oppfører meg slik ellers. Jeg tåler å ikke få viljen min som en normal voksen person. Jeg pleier å oppføre meg som en voksen. Jeg kunne faktisk ikke velge bort denne reaksjonen i dette tilfellet. Jeg kan velge å forsøke å forebygge at det skjer igjen, men det kom liksom helt plutselig, og det føltes som om jeg ikke hadde kontroll i det hele tatt. 

Nå har jeg grått og grått i flere dager. Jeg synes dette var fryktelig vondt og vanskelig, og situasjonen trigget ptsd-en i meg. Klumpen i magen er så intenst vond :´(

Jeg ville bare si det til noen, så da ble det her. 

Anonymkode: 3eff0...e65

Så leit at du endte opp i en slik situasjon! Jeg skulle ønske at du fikk hjelp til å tilgi og akseptere både deg selv og psykiateren som møtte deg på en ugrei måte. Et slikt kontroll-tap for en person som ikke pleier å utagere, er en stor belastning. Kanskje vet ikke psykiateren at dette ikke er en måte du pleier å reagere på. 

Jeg tenker at en god løsning kunne være at du skrev et brev hvor du forklarer hvordan dette er for deg, - du kan bruke mye av det du har skrevet i dette innlegget og så fylle ut med litt mer informasjon. Du kan gi brevet til kontaktpersonen din og be om at det blir videreformidlet til de du ønsker skal lese det. Ved å formidle dette skriftlig, så er du sikret at du får sagt alt som er viktig for deg å få sagt - uten at samtalen roter seg til underveis fordi du reagerer på kommentarer fra den du forteller det til. Det er ikke så viktig å diskutere mer hvorvidt du kunne eller ikke kunne ha gjort noe annerledes i situasjonen, - det som har skjedd har skjedd, og du verken ønsket det skulle skje eller pleier å reagere slik. Det viktige nå er hva som kan gjøres for at du klarer å se fremover og legger episoden bak deg. 

Lykke til:-)