savner dei

[Gjest et glemt barn]

Hei

Har ikkje skrevet her før men prøver.

Min søster dø en mnd før eg var fødd,min far dø 6 mnd før.

jeg ser mange mødre skriver her men er det liksom ingen andre som savner et barn til?

jeg er no passer 20 ,men savnet etter å vite at eg skulle hatt en storesøster er stort.

Ei å dele gleder med,ei å dele sorger med,ei å snakke om alt med.

Jeg tenker ofte :kvifor henne?kvifor ikke meg?hva galt har jeg gjort som må leve videre.jeg ser sorgen i min mors auge,jeg så den som ganske liten,har alltid prøvt å holde meg borte fra min mor vil ikke plage henne.ho savner min søster.jeg må vere sterk,Jeg kan jo ikke savne en søster jeg ikke har kjent,eller??ho savner min far.jeg kjente ikke min far.Kan jeg savne han da?

kvifor henne og ikke meg??Kvifor????

Bare noen tanker fra ei lillesøster som savner ei storesøster

[Gjest Trampe]

Så klart du har lov til å savne søsteren din!!!

Så klart du har lov til å savne faren din!!!!!

Du kjente de ikke, men de var jo en del av det som skulle bli ditt liv... Sant?? Jeg savner nevøen min, som døde så altfor tidlig... vi har lov å savne, vi har lov å sørge... Alle har lov til det...

Stå på vennen min... Savn og sørg, til du en dag kan se at tingene er litt på avstand... Men et visst savn vil nok være der...

*mange gode varme tanker, klemmer og gode vibber fra meg...*

[save]

Jeg blir så trist av å lese innlegget ditt, kjære "et glemt barn".

Du har også en sorg over storesøster, ett tomrom i livet, som ble skapt tidlig. Men det er ett spørsmål som oppstår når man har kommet til en slik erkjennelse: er tomrommet forsterket gjennom en oppvekst i din etterlengtede storesøsters "skygge"?

Minnene og sorgen kan man ikke bare velge vekk, men jeg håper den dagen da vi får flere barn, at vi kan klare å tenke litt på hvordan det er å vokse opp med en søster som døde før barnet ble født. Med dette mener jeg at den delen av hjertet vårt som er full av den skjønne lille jenta vår som døde, alltid kommer til å være Stines rom, mens at alle våre barn har sine rom i hjertet også. Det er ingen plassbegrensing.

Håpet er at ingen barn skal føle seg som "et glemt barn".

Tilslutt vil jeg bare gjenta at du har din egen sorg over søsteren og faren din som du ikke fikk bli kjent med selv.

Mange klemmer fra

[Liljekonvall]

Kjære deg, du har det ikke helt godt. Det er klart du har lov til å sørge over og savne din storesøster og din far, selv om du aldri har kjent dem. Det gjorde meg trist å lese innlegget ditt, men i tillegg viser det meg at jeg gjør rett når jeg lar min datter ta del i sorgen og savnet etter hennes lillesøster og lillebror. Vi prater mye om dem, og hun får se bilder av lillesøster. (Lillebror har vi dessverre ingen bilder av.)

Du har hele tiden holdt deg borte fra moren din, fordi hun sørger over din søster og din far. Det er trist at du føler det sånn. Hva med å prøve å sette deg ned sammen med moren din, og prate om dem dere begge savner og sørger over? Jeg tror dere begge kunne ha godt av det. Jeg forstår det ikke blir lett, nå som dere har unngått det så lenge, men prøv likevel. Jeg tror kanskje din mor blir glad for å få lov til å prate om dem, og du har godt av å få høre hva hun har å fortelle om dem, selv om du har hørt alt sammen før. Vi som har mistet barn, og andre vi er glad i, synes det er godt å få prate om dem vi savner. Vi, i hvertfall jeg, blir liksom aldri lei av å få prate om de jeg har mistet. Jeg glemmer dem jo aldri, selv om tiden går.

Min far mistet sin storebror da han var 12 år gammel. Jeg har alltid visst at jeg skulle ha hatt en onkel, men det ble aldri snakket om han. Jeg unngikk temaet, selv om jeg hadde mange spørsmål. Jeg følte på meg at dette skulle jeg ikke spørre om. Etter at jeg mistet min Julie, kunne jeg ikke la være lenger. Jeg satte meg ned, og spurte min far rett ut om broren hans. Jeg spurte også om de storesøsknene jeg skulle ha hatt, men som døde før de ble født, og som jeg ikke fikk høre om før etter at jeg selv mistet mitt første barn. Det var nok vanskelig for min far, men han svarte på alle spørsmål, og han syntes det var godt å få prate.

Jeg ønsker deg alt godt, og lykke til om du velger å prøve å prate med din mor.

[Gjest et glemt barn]

Kjære deg, du har det ikke helt godt. Det er klart du har lov til å sørge over og savne din storesøster og din far, selv om du aldri har kjent dem. Det gjorde meg trist å lese innlegget ditt, men i tillegg viser det meg at jeg gjør rett når jeg lar min datter ta del i sorgen og savnet etter hennes lillesøster og lillebror. Vi prater mye om dem, og hun får se bilder av lillesøster. (Lillebror har vi dessverre ingen bilder av.)

Du har hele tiden holdt deg borte fra moren din, fordi hun sørger over din søster og din far. Det er trist at du føler det sånn. Hva med å prøve å sette deg ned sammen med moren din, og prate om dem dere begge savner og sørger over? Jeg tror dere begge kunne ha godt av det. Jeg forstår det ikke blir lett, nå som dere har unngått det så lenge, men prøv likevel. Jeg tror kanskje din mor blir glad for å få lov til å prate om dem, og du har godt av å få høre hva hun har å fortelle om dem, selv om du har hørt alt sammen før. Vi som har mistet barn, og andre vi er glad i, synes det er godt å få prate om dem vi savner. Vi, i hvertfall jeg, blir liksom aldri lei av å få prate om de jeg har mistet. Jeg glemmer dem jo aldri, selv om tiden går.

Min far mistet sin storebror da han var 12 år gammel. Jeg har alltid visst at jeg skulle ha hatt en onkel, men det ble aldri snakket om han. Jeg unngikk temaet, selv om jeg hadde mange spørsmål. Jeg følte på meg at dette skulle jeg ikke spørre om. Etter at jeg mistet min Julie, kunne jeg ikke la være lenger. Jeg satte meg ned, og spurte min far rett ut om broren hans. Jeg spurte også om de storesøsknene jeg skulle ha hatt, men som døde før de ble født, og som jeg ikke fikk høre om før etter at jeg selv mistet mitt første barn. Det var nok vanskelig for min far, men han svarte på alle spørsmål, og han syntes det var godt å få prate.

Jeg ønsker deg alt godt, og lykke til om du velger å prøve å prate med din mor.

Takk for svar på innlegg

Uaktuelt å snakke med mor.Me går ikkje så godt overens.Eg er opplært til å ikkje snakke om døden og sånne ting.Døden er et FY ord.

Barn har liksom ingen følelser..

Ho har nok med seg sjølv

Takk

[Gjest et glemt barn]

Jeg blir så trist av å lese innlegget ditt, kjære "et glemt barn".

Du har også en sorg over storesøster, ett tomrom i livet, som ble skapt tidlig. Men det er ett spørsmål som oppstår når man har kommet til en slik erkjennelse: er tomrommet forsterket gjennom en oppvekst i din etterlengtede storesøsters "skygge"?

Minnene og sorgen kan man ikke bare velge vekk, men jeg håper den dagen da vi får flere barn, at vi kan klare å tenke litt på hvordan det er å vokse opp med en søster som døde før barnet ble født. Med dette mener jeg at den delen av hjertet vårt som er full av den skjønne lille jenta vår som døde, alltid kommer til å være Stines rom, mens at alle våre barn har sine rom i hjertet også. Det er ingen plassbegrensing.

Håpet er at ingen barn skal føle seg som "et glemt barn".

Tilslutt vil jeg bare gjenta at du har din egen sorg over søsteren og faren din som du ikke fikk bli kjent med selv.

Mange klemmer fra

Derre er snille

Eg tenker ofte på dei

Er så mykje ant tull i min oppvekst som kanskje gjer at eg savner dei meir.Men kanskje sorgen blir forsterka med at eg har mistet så mange andre.

Savner min søster,savner å snakke med noen

[Gjest et glemt barn]

Så klart du har lov til å savne søsteren din!!!

Så klart du har lov til å savne faren din!!!!!

Du kjente de ikke, men de var jo en del av det som skulle bli ditt liv... Sant?? Jeg savner nevøen min, som døde så altfor tidlig... vi har lov å savne, vi har lov å sørge... Alle har lov til det...

Stå på vennen min... Savn og sørg, til du en dag kan se at tingene er litt på avstand... Men et visst savn vil nok være der...

*mange gode varme tanker, klemmer og gode vibber fra meg...*

Er så snill du trampe

[Gjest Bente]

Kjære deg,

Så vondt og trist å lese om hvordan du har hatt det (og har det). Så vondt det er med fraværende foreldre, slik som moren din har vært. Jeg har ofte følt mine foreldre som fraværende (mentalt - ikke fysisk) og det er vondt å vokse opp på den måten.

Jeg forstår godt du savner søstra di! Det har skjedd mye når det gjelder sorg de siste tiårene og noe de nå er veldig klar over er hvordan det faktisk påvirker i sterk grad søsknene til barn som dør... både de som er der når søster eller bror dør... og de som kommer etter at søster eller bror døde.

Nå vet vi hvor viktig det er at også søsken får være med, får se sine døde søsken (om det er mulig), får være med i begravelse og forberedelser til det... og søsken som kommer etterpå må få vite om og få lov til å stille spørsmål om sitt døde søsken.

Jeg tror at moren din dessverre har det så forferdelig vondt inni seg at hun ikke har klart å se deg og være der for deg. Hun har sannsynligvis ikke fått lov til å sørge over barnet hun mistet... og kanskje ikke over mannen sin heller? Det var ofte sånn før... og noen mener det jo nå også. Man skal bare skyve vekk, ikke tenke og føle... glemme er best. Tenke positivt osv. osv. Alt dette tullet som egentlig handler om at "de andre" ikke takler å se at noen har det vondt.

Nå ser vi jo hva som skjer når foreldre ikke får lov til å sørge selv... det går jo utover barna. For hvordan skal en mor som har mistet to umistelige... hvordan skal hun greie å være der helt og fullt for barnet sitt?

Jeg forsøker ikke unnskylde din mor... det som har skjedd har blitt helt galt for deg! Det er bare et lite forsøk på å gi deg en liten forklaring på hvordan det kan henge sammen. MEN... du har lov til å føle som du føler, uansett. Noen... om ikke moren din, så noen andre, noen voksne skulle ha sett deg i din sorg og i din vonde verden... noen skulle ha støttet og hjulpet deg. Snakket med deg, latt deg stille alle spørsmål, latt deg få føle kjærligheten som alle mennesker trenger.

Hvis det er av interesse kan du lese litt om søsken og sorg - og ellers andre temaer rundt det å miste barn - på sidene til foreningen "Vi som har et barn for lite". Adressen er: http://www.etbarnforlite.no

Du er også hjertelig velkommen som medlem om du skulle føle det rett! Foreningen er selvfølgelig åpen for alle som har et barn for lite i sin familie/omgangskrets... søsken, besteforeldre, onkler og tanter...

Varme tanker til deg, kjære glemte barn!

[Gjest Kara]

Hei.

Jeg skjønner deg veldig godt.

Da jeg var 3 år gledet jeg med stort på barnlig vis til å bli storesøster. Vi skulle få baby. Men babyen kom aldri hjem. Babyen døde bare dager før terminen (navlestrengen).

Jeg husker fortsatt hvor skuffet jeg ble over at søsteren min ikke var med hjem.

Jeg husker godt hvordan mamma gråt, men allikevel tok seg godt av meg. Vi snakket masse om hvor søsteren min var. Mamma har siden fortalt meg at jeg var sikker på at farfaren min, som da nettopp var død, stelte henne i himmelen. Slo meg til ro med det. *S*

Nå kommer ofte tankene om hvordan det hadde vært å hatt en 3 år yngre søster, -en venninne. Enda en tante for mine barn. Jeg savner henne, uten å ha kjent henne.

Du har virkelig lov til å savne de du ikke fikk oppleve å kjenne. Synd at din mor ikke tok hensyn til dine følelser og ditt savn. Barn tenker og føler nok mer enn mange voksne forstår.

Hilsen