En kamp mellom meg og meg

[AnonymBruker]

Ja nå kjenner jeg at jeg har behov for en utblåsning. Jeg har det  vanskelig inn i meg og livet er tøft. 

Jeg har lovd behandleren min at jeg skal gå opp i vekt og normalisere spisemønsteret mitt, men nå kjenner jeg at det er for var vanskelig.         Jeg klarer rett og slett ikke å akseptere kroppen min, jeg klarer heller ikke å takle vektoppgangen med en kropp jeg føler er veldig stor i utgangspunktet. Jeg blir bare større og større. Det blir som å be en som føler seg stor som elefant til å bli enda større. Jeg har ikke noe å holde fast på, jeg ser ingen grunn til å gå opp i vekt og jeg ser heller ikke at jeg har behov for det. Er jo bare undervektig grad 2. Det er ikke snakk om liv eller død. Jeg ser ærlig talt ikke alvoret i min situasjon, tror ikke at det er alvorlig heller. Det er ikke sånn at beinene mine stikker ut, jeg ser jeg jo ikke speilet tynn ut derfor klarer jeg ikke å ta det min behandler sier på alvor. Jeg har såpass respekt for han at jeg valgte å prøve, jeg gikk opp litt, men nå er jeg dessverre tilbake til start. Nå er jeg enda mer redd og nå er jeg enda tristere enn det jeg har vært i utgangspunktet. Alt jeg vil er å gå ned de kiloene igjen. Alt føles feil, jeg vil få det bedre med meg selv, men jeg klarer ikke å se at det å gå opp i vekt vil gjøre ting bedre for meg tvert imot jeg kommer til å føle meg tykkere og mer elendig enn det jeg har følt meg på lenge. Noen hær som har vært i en lignende situasjon eller som har råd å komme med ? Skal jeg bare være ærlig med han om at jeg ikke får det til eller skal jeg bare fortsette slik og late som om alt er under kontroll ? 

 

Anonymkode: 65bb1...8cf

[Pragmatikeren]

Så lenge du er undervektig vil du ikke føle for å gå opp i vekt. Du må bare velge å stole på behandler, og gjøre det som kreves. Du kan ikke forvente at du klarer å forstå det nå. Tenk at du ikke egentlig har et valg, det kan hjelpe litt mot ambivalensen din. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Pragmatikeren skrev:

Så lenge du er undervektig vil du ikke føle for å gå opp i vekt. Du må bare velge å stole på behandler, og gjøre det som kreves. Du kan ikke forvente at du klarer å forstå det nå. Tenk at du ikke egentlig har et valg, det kan hjelpe litt mot ambivalensen din. 

Ja men tingen er at jeg har gått opp i vekt før, jeg vet hvor vondt det er psykisk og jeg er ikke sterk nok til å takle den smerten på nytt igjen. Jeg fikk selvmordtanker den gangen og jeg er fryktelig redd for å havne der igjen. Den psykiske smerten og redselen er det som holder meg fra å klare å gå opp i vekt. Jeg er redd for å få mørke tanker igjen. 

Anonymkode: 65bb1...8cf

[kupton]

Hvis du har det fint med deg selv, har et fint sosialt liv og er i full jobb eller utdanning, bør du kanskje revurdere terapien. Hvis du ikke er det, bør du følge behandlers råd.

[Glitter]

Jeg er ikke undervektig, men har vært det og sliter fortsatt med konstante tanker om vekt, kropp, mat og trening. 

Jeg snakket med min kontakt i kommunen om at jeg bare vil ned 1 kg til, men at jeg helst vil tilbake til undervekten. Vi snakket om fordeler/ulemper med å bli så tynn igjen. 

Hun som har jobbet på enhet for spiseforstyrrelser sa da at hun har enda tilgode å møte en med anorexi/bulimi som er lykkelige. Nei det kan hende, tenkte jeg, men jeg er jo MINDRE lykkelig når jeg veier mer enn jeg vil.. 

Men det var en tanke styrt av spiseforstyrrelsen. Det hun sa er det som egentlig virkelig er noe å tenke på. For verken du eller jeg blir lykkelig av å være fanget i det mentale fengslet en spiseforstyrrelse er. Det kan jeg si som bare har en "mild" grad av det, og jeg er helt sikker på at det gjelder for deg også som ser ut til å være mer plaget av akkurat det enn meg. 

Undervekt grad 2 er mer enn alvorlig nok. Verken kropp eller psyke har godt ut av det. 

[AnonymBruker]

16 timer siden, kupton skrev:

Hvis du har det fint med deg selv, har et fint sosialt liv og er i full jobb eller utdanning, bør du kanskje revurdere terapien. Hvis du ikke er det, bør du følge behandlers råd.

Ok da får jeg bare være ærlig med han og si fra om at jeg ikke trenger hjelp med det og at han ikke skal bekymre seg. Det er ingen vits å gå opp i vekt når jeg uansett kommer til å bli enda mere ulykkelig. Takk kupton for at du støtter meg

Anonymkode: 65bb1...8cf

[AnonymBruker]

12 timer siden, Glitter skrev:

Jeg er ikke undervektig, men har vært det og sliter fortsatt med konstante tanker om vekt, kropp, mat og trening. 

Jeg snakket med min kontakt i kommunen om at jeg bare vil ned 1 kg til, men at jeg helst vil tilbake til undervekten. Vi snakket om fordeler/ulemper med å bli så tynn igjen. 

Hun som har jobbet på enhet for spiseforstyrrelser sa da at hun har enda tilgode å møte en med anorexi/bulimi som er lykkelige. Nei det kan hende, tenkte jeg, men jeg er jo MINDRE lykkelig når jeg veier mer enn jeg vil.. 

Men det var en tanke styrt av spiseforstyrrelsen. Det hun sa er det som egentlig virkelig er noe å tenke på. For verken du eller jeg blir lykkelig av å være fanget i det mentale fengslet en spiseforstyrrelse er. Det kan jeg si som bare har en "mild" grad av det, og jeg er helt sikker på at det gjelder for deg også som ser ut til å være mer plaget av akkurat det enn meg. 

Undervekt grad 2 er mer enn alvorlig nok. Verken kropp eller psyke har godt ut av det. 

Jeg nærmer meg lykketallet mitt, live mitt kommer til å bli bedre er bare 5-6 kg unna. Det er jo som kupton sier, hvis jeg er lykkelig, har et sosialt liv og fungerer så trenger jeg ikke å gå i behandling og det er nettopp det jeg ønsker. Å komme meg til lykketallet mitt sånn at jeg kan få et bedre liv. Hvis jeg bare går ned til lykketallet mitt så kommer alt til å fikse seg. Jeg er ulykkelig på grunn av hvordan kroppen min ser ut. Når kroppen blir fikset så kommer alt til å bli så mye bedre! 

Anonymkode: 65bb1...8cf

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ok da får jeg bare være ærlig med han og si fra om at jeg ikke trenger hjelp med det og at han ikke skal bekymre seg. Det er ingen vits å gå opp i vekt når jeg uansett kommer til å bli enda mere ulykkelig. Takk kupton for at du støtter meg

Anonymkode: 65bb1...8cf

Har du det fint med deg selv? 
Har du et fint sosialt liv? 
Er du i full jobb eller utdanning? 

Anonymkode: e56ec...310

[Bjørnensover]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ok da får jeg bare være ærlig med han og si fra om at jeg ikke trenger hjelp med det og at han ikke skal bekymre seg. Det er ingen vits å gå opp i vekt når jeg uansett kommer til å bli enda mere ulykkelig. Takk kupton for at du støtter meg

Anonymkode: 65bb1...8cf

Du kan ikke anse svaret til Kupton som "støtte". 

Utifra det du selv har sagt tidligere så er du hverken trygg i deg selv, har et fint sosialt liv, eller er i full jobb eller utdanning. Derfor støtter han deg IKKE !

[Glitter]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg nærmer meg lykketallet mitt, live mitt kommer til å bli bedre er bare 5-6 kg unna. Det er jo som kupton sier, hvis jeg er lykkelig, har et sosialt liv og fungerer så trenger jeg ikke å gå i behandling og det er nettopp det jeg ønsker. Å komme meg til lykketallet mitt sånn at jeg kan få et bedre liv. Hvis jeg bare går ned til lykketallet mitt så kommer alt til å fikse seg. Jeg er ulykkelig på grunn av hvordan kroppen min ser ut. Når kroppen blir fikset så kommer alt til å bli så mye bedre! 

Anonymkode: 65bb1...8cf

Jeg tolket ikke svaret til Kupton dithen du ser ut til å gjøre. Tror ikke han støtter din undervekt og spiseforstyrrelse..

[frosken]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ok da får jeg bare være ærlig med han og si fra om at jeg ikke trenger hjelp med det og at han ikke skal bekymre seg. Det er ingen vits å gå opp i vekt når jeg uansett kommer til å bli enda mere ulykkelig. Takk kupton for at du støtter meg

Anonymkode: 65bb1...8cf

Hva ønsker du deg fra din behandler? Hva skal han si eller gjøre?

[Lillemus]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ok da får jeg bare være ærlig med han og si fra om at jeg ikke trenger hjelp med det og at han ikke skal bekymre seg. Det er ingen vits å gå opp i vekt når jeg uansett kommer til å bli enda mere ulykkelig. Takk kupton for at du støtter meg

Anonymkode: 65bb1...8cf

Du skjønte ikke at han mente at du på ingen måte fyller de kriteriene der og definitivt bør høre på behandlere din? Med en bmi på maks 17 og at du fremdeles vil ned ganske mange kilo så er det helt tydelig at du er langt ute å kjører.

[AnonymBruker]

Hvis du ellers har et greit og normalt liv så er det vel ikke så stort problem å være undervektig. Er mange som er undervektige, men som Kupton sier at så lenge du er såpass oppegående at du klarer det normalt ellers i livet så er det kanskje bedre å heller komme tilbake når du er mer motivert for endring.

Anonymkode: 29ceb...413

[AnonymBruker]

På 10.11.2019 den 12.10, AnonymBruker skrev:

Har du det fint med deg selv? 
Har du et fint sosialt liv? 
Er du i full jobb eller utdanning? 

Anonymkode: e56ec...310

Ja jeg har det fint så lenge jeg spiser minst mulig. Ja jeg har et sosialt liv, er viktig å være i aktivitet sånn at jeg forbrenner mest mulig kcal. Jeg går på skole, kommer meg ikke dit alle dager på grunn av lavt energinivå. Fraværet har økt en periode, men nå er jeg på skolen igjen. Får bare bite tennene sammen og komme meg dit. 

Anonymkode: 65bb1...8cf

[AnonymBruker]

På 10.11.2019 den 18.10, AnonymBruker skrev:

Hvis du ellers har et greit og normalt liv så er det vel ikke så stort problem å være undervektig. Er mange som er undervektige, men som Kupton sier at så lenge du er såpass oppegående at du klarer det normalt ellers i livet så er det kanskje bedre å heller komme tilbake når du er mer motivert for endring.

Anonymkode: 29ceb...413

Å spise er det eneste som skaper sorg og vonde følelser i meg, så lenge det ikke er mat så er det heller ikke kaos. Det er vondt å spise, tror ikke at vi alle er skapt for å klare og nyte maten. 

Anonymkode: 65bb1...8cf