Jeg er emosjonell ustabil

[Alwaysfeeling]

Jeg skriver her igjen jeg. Har vært sykemeldt siden juli pga depresjon, moderat grad. Gjennom utredningen kom det frem at jeg har eupf. Har nå starter opp med terapi og blitt klar over hvordan jeg tenker og føler og at dette fører til at jeg blir ekstremt selvkritisk og at jeg på en måte skader meg selv psykisk, ikke fysisk selvskading . Jeg klarer ikke å komme tilbake til mitt toleransevindu og dette fører til depresjon. Venter på å komme inn på DBT- behandling, til våren. En liten bagatell, eller normale utfordringer kan føre til jeg blir ustabil og påvirke meg så mye at selvbilde og selvfølelsen min faller helt ned. Jeg blir deprimert og ikle i stand til å fungere i jobb.  Jeg skal prøve mindfullness og avledningsteknikker når det stormer som værst. Saken er at jeg føler at det stormer myyyye!!  Behandler sa at dette er noe jeg mest sannsynlig med jobbe med hele livet. Er en tung dag og ser ikke så lyst på dette nå. Noen som har erfaringer med at de teknikkene fungerer i hverdagen? 

[Alwaysfeeling]

Anyone???

[Glitter]

Jeg gjør ikke mindfullnes, men avleder meg med alt fra husarbeid, trening, forum, gåtur og TV. Hvis jeg har mulighet så drar jeg på besøk til mamma eller får en venn på besøk, men det er ikke så ofte jeg er sosial utenom mamma. 

Jeg bruker også skriving. Det har hjulpet meg veldig mye. Det stormer ikke like mye hos meg lenger. Er mest jevnt over deprimert også varierer det hvor tung depresjonen er også har jeg en del tunge ting i livet som slår meg helt ut til tider. Det stormet mye oftere tidligere og da ble jeg fryktelig destruktiv. Var omtrent hele tiden utenfor toleransevinduet, men så ble jeg gradvis flinkere til å regulere meg selv ned jo mer jeg fikk livskrisen jeg har hatt på avstand. 

Det jeg har erfart fra jeg fikk diagnosen for to år siden og til nå er at gradvis så skal det mer og mer til før jeg kommer i en slik emosjonell storm og jeg blir også flinkere til å håndtere det. Det har krevd mye terapi og oppfølging og mye hard jobbing fra min side, men det er altså mulig å bli bedre. Det kunne ingen overbevise meg om tidligere. Nå føler jeg det er mer nesten konstant depresjon, håpløshet og apati som preger meg mest. Det har brent litt ut på en måte. Akkurat nå er jeg i en ganske oppspilt periode ser det ut som, men det er nå en annen sak.

Det føles kanskje håpløst ut for deg akkurat nå, at du skal måtte slite like mye med dette resten av livet, men sannsynligvis vil du med rett hjelp og motivasjon for bedring gradvis oppleve at de emosjonelt ustabile symptomene letter. Jeg har jo vært et omtrent håpløst tilfelle, og den grad av stabilitet jeg har i meg nå sammenlignet med de siste årene hadde vel ingen trodd jeg skulle oppnå. I hvert fall ikke så fort som det har skjedd. Bedringen begynte vel rundt januar/februar i år. Før det har det vært nesten tre år med ekstrem ustabilitet. 

Så det er håp for deg. Det er jeg sikker på.

[Alwaysfeeling]

Takk for svar🙂 skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare dette i perioder jeg er deprimert. Da sitter eller ligger jeg i sofaen hele dagen. Men det er vel der det ligger, å bryte ut av situasjonen. Hater å være så ustabil😢

[stjernestøv]

59 minutter siden, Alwaysfeeling skrev:

Takk for svar🙂 skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare dette i perioder jeg er deprimert. Da sitter eller ligger jeg i sofaen hele dagen. Men det er vel der det ligger, å bryte ut av situasjonen. Hater å være så ustabil😢

Du kan jo prøve å høre litt musikk mens du ligger der på sofaen,det kan hjelpe på humøret men ikke så mye når du er deprimert. Ta en time av gangen. 

[Alwaysfeeling]

17 timer siden, Glitter skrev:

Jeg gjør ikke mindfullnes, men avleder meg med alt fra husarbeid, trening, forum, gåtur og TV. Hvis jeg har mulighet så drar jeg på besøk til mamma eller får en venn på besøk, men det er ikke så ofte jeg er sosial utenom mamma. 

Jeg bruker også skriving. Det har hjulpet meg veldig mye. Det stormer ikke like mye hos meg lenger. Er mest jevnt over deprimert også varierer det hvor tung depresjonen er også har jeg en del tunge ting i livet som slår meg helt ut til tider. Det stormet mye oftere tidligere og da ble jeg fryktelig destruktiv. Var omtrent hele tiden utenfor toleransevinduet, men så ble jeg gradvis flinkere til å regulere meg selv ned jo mer jeg fikk livskrisen jeg har hatt på avstand. 

Det jeg har erfart fra jeg fikk diagnosen for to år siden og til nå er at gradvis så skal det mer og mer til før jeg kommer i en slik emosjonell storm og jeg blir også flinkere til å håndtere det. Det har krevd mye terapi og oppfølging og mye hard jobbing fra min side, men det er altså mulig å bli bedre. Det kunne ingen overbevise meg om tidligere. Nå føler jeg det er mer nesten konstant depresjon, håpløshet og apati som preger meg mest. Det har brent litt ut på en måte. Akkurat nå er jeg i en ganske oppspilt periode ser det ut som, men det er nå en annen sak.

Det føles kanskje håpløst ut for deg akkurat nå, at du skal måtte slite like mye med dette resten av livet, men sannsynligvis vil du med rett hjelp og motivasjon for bedring gradvis oppleve at de emosjonelt ustabile symptomene letter. Jeg har jo vært et omtrent håpløst tilfelle, og den grad av stabilitet jeg har i meg nå sammenlignet med de siste årene hadde vel ingen trodd jeg skulle oppnå. I hvert fall ikke så fort som det har skjedd. Bedringen begynte vel rundt januar/februar i år. Før det har det vært nesten tre år med ekstrem ustabilitet. 

Så det er håp for deg. Det er jeg sikker på.

Hva gjorde du når når det var som værst? Jeg klarer ikke å samle tankene mine- kwg føler kun tunge og vanskelige følelser. Kommer meg ikke ut av det og er så lei og sliten av dette. Vet ikke hva jeg skal gjøre? Alt virker håpløst😢

[Glitter]

32 minutter siden, Alwaysfeeling skrev:

Hva gjorde du når når det var som værst? Jeg klarer ikke å samle tankene mine- kwg føler kun tunge og vanskelige følelser. Kommer meg ikke ut av det og er så lei og sliten av dette. Vet ikke hva jeg skal gjøre? Alt virker håpløst😢

Da det var som verst var jeg jo veldig mye oftere/nesten hele tiden innlagt, så da hadde jeg noen der konstant til å høre på meg og støtte meg, men det jeg først trengte å lære var at det var ikke farlig med vonde følelser. Jeg trengte ikke få panikk og gjøre destruktive ting for å avlaste den psykiske smerten. Så var det jo å avlede seg fordi de verste stormene var jo ikke konstant. Jeg måtte rett og slett lære meg å holde ut mens det stod på som verst. 

Har ingen kjempegod oppskrift på det for min egen grad av bedring har skjedd ganske glidende så jeg selv nesten ikke har merket det, mens de som følger meg opp har sett stor forskjell. 

Noen ganger begynte jeg å sette på trist musikk og bare la meg gråte meg selv helt ut. Jeg tillot meg å kjenne på alt og da fikk jeg også utløp for det og samtidig læring at det ikke var farlig. Jo oftere jeg klarte meg gjennom disse stormene uten å bli destruktiv jo mer stødig ble jeg i å håndtere det. 

Jeg vet ikke hvilke situasjoner du føler det stormer sånn, men i terapien lærer man jo å ta et steg tilbake og kjenne på hva er det som skjer her nå. Står følelsene i stil med situasjonen? Hva kan jeg gjøre for å rasjonalisere følelsene? Hvordan regulere følelsene ned? 

Samtidig er det viktig å påpeke at selv om man har EUPF så har man rett til å ha følelser og man kan ha en livssituasjon som faktisk er utrolig vond og som er helt adekvat å reagere på, men at man kanskje reagerer selvdestruktivt på det. Slik var det for meg i alle fall. Ble utsatt for utrolig mye vondt og jeg reagerte ved å gå løs på meg selv. Ikke bra. 

Så det er ikke nødvendigvis slik at du overreagerer hele tiden, men hvordan du håndterer følelsene og hvordan du holder de ut kan være det du trenger hjelp til å finne ut av. 

Forstår det virker håpløst akkurat nå, men det er ikke det. 

[Alwaysfeeling]

Tusen takk for gode ord. Jeg klarte å avlede tankespinnet tidligere i dag. Nå i kveld føler jeg meg mye bedre. Mine svingninger er store. Får se hva morgendagen bringer!! Og kanskje tenke at jeg har mulighet til å forandre tankene mine!

[AnonymBruker]

10 timer siden, Glitter skrev:

Da det var som verst var jeg jo veldig mye oftere/nesten hele tiden innlagt, så da hadde jeg noen der konstant til å høre på meg og støtte meg, men det jeg først trengte å lære var at det var ikke farlig med vonde følelser. Jeg trengte ikke få panikk og gjøre destruktive ting for å avlaste den psykiske smerten. Så var det jo å avlede seg fordi de verste stormene var jo ikke konstant. Jeg måtte rett og slett lære meg å holde ut mens det stod på som verst. 

Har ingen kjempegod oppskrift på det for min egen grad av bedring har skjedd ganske glidende så jeg selv nesten ikke har merket det, mens de som følger meg opp har sett stor forskjell. 

Noen ganger begynte jeg å sette på trist musikk og bare la meg gråte meg selv helt ut. Jeg tillot meg å kjenne på alt og da fikk jeg også utløp for det og samtidig læring at det ikke var farlig. Jo oftere jeg klarte meg gjennom disse stormene uten å bli destruktiv jo mer stødig ble jeg i å håndtere det. 

Jeg vet ikke hvilke situasjoner du føler det stormer sånn, men i terapien lærer man jo å ta et steg tilbake og kjenne på hva er det som skjer her nå. Står følelsene i stil med situasjonen? Hva kan jeg gjøre for å rasjonalisere følelsene? Hvordan regulere følelsene ned? 

Samtidig er det viktig å påpeke at selv om man har EUPF så har man rett til å ha følelser og man kan ha en livssituasjon som faktisk er utrolig vond og som er helt adekvat å reagere på, men at man kanskje reagerer selvdestruktivt på det. Slik var det for meg i alle fall. Ble utsatt for utrolig mye vondt og jeg reagerte ved å gå løs på meg selv. Ikke bra. 

Så det er ikke nødvendigvis slik at du overreagerer hele tiden, men hvordan du håndterer følelsene og hvordan du holder de ut kan være det du trenger hjelp til å finne ut av. 

Forstår det virker håpløst akkurat nå, men det er ikke det. 

Flott innlegg!

Anonymkode: 2b4dc...9af

[Glitter]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Flott innlegg!

Anonymkode: 2b4dc...9af

Takk.