Så er det atter vår - snart.....

[tillybitts]

Kjære venner herinne !

Long time no see....dessverre. Men nå er jeg iallfall på norsk jord igjen. I norsk kulde, med hvite norske veier. Ingen Bougainvilla-trær eller svømmebassenger i hagen som er i bruk,- og likevel er det usigelig godt å være her. Vi kom tilbake for 12 dager siden

Den 6. mars var årsdagen da Rickard kom til oss - før han 3 timer senere forlot oss. Han kom, engelen vår,- lot oss titte inn i et vidunderlig under som det han var, før han ble tatt fra oss igjen. Jeg vil alltid komme til å ha en stille feiring for ham den dagen. Når det gjelder å sørge over barn man har mistet, er det ikke noe som heter "å legge det bak seg". Det kan man aldri gjøre. Likevel er det noe man stadig hører. Enten som en oppfordring, eller som et lettelsens sukk, som her om dagen, da vi VAR på minnelunden med Sondre. Traff en kjent, da, som ikke hadde snakket med oss en stund,- og hun sa, at "Tenk hvor deilig det er å se at du endelig har lagt dette bak deg !" HUN bare slo fast noe hun trodde var et faktum. Jeg lo på gravlunden, altså var sorgen over ?! Jeg lo. Ja. Mot min lille sønn som satt på rumpa i snøen, og skulle hjelpe meg å "feie vekk" snøen ved navnet. Går det an å være så skjødesløs i omgang med ord som beskriver andres følelser ?

Det slo meg, da jeg omsider så ryggen hennes idet hun gikk, at " Du skulle bare visst"... Hvor hardt det er. Hvor iskaldt og blygrått det er herinne, hvor hjertet sitter ! Hvor mye gråt man har satt i halsen og nesten kveltes ved... Jeg er glad iår, det stemmer. Men det er fordi de har vært etpar miraklenes år, disse to siste. Først fikk vi Sondre Daniel. Så fikk Marcus blodpropp, deretter et lite, men dog, infarkt,- og endelig måtte Sondre hjerteopereres bare noen måneder gammel. Og så da, i vinter, like før vi dro til et leid hus på Fuerteventura under jula, var det min tur, med en vo0nd rygg som aldri gav seg, som endte opp i diagnosen "Leddgikt". Og nå er alle igjen bra og oppe og går. Skulle jeg ikke være glad ? Og hvem sier at ikke også sorg kan kalle på latteren ? Nemlig...

Skal bli litt mer aktiv, håper jeg. Herinne.

Klem til alle sammen, ikke minst Inot, Trebarnsmor,Estelle, Prinsesseemilie, Save, Lilli og Pinda...

Klemmer i massevis fra

Bitten

[Gjest Bente]

For den som ikke selv

har opplevd sorg

er det sikkert

umulig å forstå

at bak latteren ligger tårene

og venter på tur

til å vaske sinnet

og rense sjelen

[Gjest Julianes mamma]

Hei kjære tillybitts

Så godt å høre fra deg igjen. Jeg har tenkt mye på deg og jeg ser ut fra det du skriver at dere har hatt en stri høst og vinter.

Jeg skjønner godt din "frustrasjon" over forståsegpåere. Jeg tenker også slik;" ja, de skulle bare ha visst."

Godt å høre fra deg iallefall. Jeg skal sende en mail om ikke så lenge.

hilsen tidl. trebarnsmor

[laban]

Måtte Sondre virkelig hjerteopereres, det må ha vært en tøff historie for å si det mildt!

Håper det går bra med ham nå - og med Marcus. Og med deg, som har måttet stå oppreist gjennom det hele.

Vet du hvordan det gikk med uterina? Jeg får henne ikke ut av tankene og hun har ikke skrevet noe her på evigheter. (Jeg mener selvsagt ikke at du skal utlevere noen detaljer her, men kanskje gi et lite hint om du vet noe.)

Med ønske om en god vår fra

[tillybitts]

Måtte Sondre virkelig hjerteopereres, det må ha vært en tøff historie for å si det mildt!

Håper det går bra med ham nå - og med Marcus. Og med deg, som har måttet stå oppreist gjennom det hele.

Vet du hvordan det gikk med uterina? Jeg får henne ikke ut av tankene og hun har ikke skrevet noe her på evigheter. (Jeg mener selvsagt ikke at du skal utlevere noen detaljer her, men kanskje gi et lite hint om du vet noe.)

Med ønske om en god vår fra

Kjære Laban !

Nei, dessverre - tenker på henne jeg også. Selvom jeg har ligget lavt, så bryr jeg meg ennå. Masse. Du og alle andre er i tankene mine hele tiden. Sondre måtte opereres, ja. Vi fikk litt skrekk i livet da han var inne 3 ganger på grunn av pustestans,- ungen ble helt blå og han var livredd.. .. Det som alle trodde var "hull" i hjerteveggen, viste seg å være en misdannelse av forkammeret. Men inngrepet ble gjort i Berlin, på en barnekardiologisk avdeling, og det gikk strålende bra. Så jeg tror vi har lagt det verste bak oss. Men ja, det var litt tøft. Og det var fryktelig deilig å kunne reise sydover for å rekonvalisere. Ubeskrivelig deilig, var det. Vi fikk gudskjelov leid ut gården mens vi var borte,- og jeg savna ikke snøen ett sekund !

Nei, dette ble langt. Men jeg håper jeg skal klare å holde meg flinkere enn på en stund...

Klem fra

Bitten

[Gjest tankefull]

Hei...

Du har hatt en strabasiøs tid,du og så skal du itillegg slite med uvettige kommentarer som den du fikk på kirkegården...

Det er vel egentlig litt synd på den kvinnen som ikke har større livskunnskap og empati;tenk å være så fattig?!

Det er godt at ting går fremover for oss også,av og til...

Ønsker deg gode dager fremover!Klem fra Nestor sin mamma.

[save]

Kjære Bitten

Det var lenge siden, men tid er jo et abstrakt begrep...

Er lei meg for at dere har hatt en tung tid, men glad for de flotte miraklene dere har opplevd. Godt å høre fra deg her inne igjen.

Det er jo kommet mange nye her inne, og det gjør vondt at andre også skal leve med slik sorg.

Men selv så blir man litt stille etterhvert. Sorgen er en del av oss, og krever sitt på forskjellig måte til ulik tid.

Håper å treffes på chat en ettermiddag!

Klem til deg og dine fra