Gå til innhold

Veggen med et smell


ma.28

Anbefalte innlegg

Har følt et behov for å dele min historie. Kanskje en eller flere kjenner seg igjen?
Jeg er en mann på 36 år som har hatt mine perioder med depresjon og angst i voksenlivet. Første gang i 2005 som student. Helt frem til nå har jeg vært drevet av å "prestere", spesielt i jobbsammenheng. God selvtillit, alltid vært den som har støttet andre og ikke hatt ønske/behov for å snakke om mine egne sårbare sider. For meg har vært viktig å holde fasaden ovenfor andre. Fremstå som sikker, trygg og avbalansert. Tenk om noen skulle få øye på at bak denne fasaden er det en gutt som til tider både er usikker, redd og har vaklende selvfølelse. De siste årene har krevd litt. Samlivsbrudd, min hund som mishandlet til døde av en syk mann og en mor som har vært psykisk syk. Har trodd at jeg har klart å bearbeide alt dette. Følt meg sterk. Jeg er ikke så sikker nå.

Jobben har vært en besettelse og har opptatt tankene mine døgnet rundt. Overskuddet har blitt mindre og mindre, trening har blitt en tvangstrøye for å skape overskudd og ro i kroppen. Det siste halvåret har derimot responsen latt vente på seg. Stadig tyngre kropp etter en økt, enda mer desperat på å trene mer. Jobbmail har blitt besvart i bil, på turer, på tredemølla(!). Følelsen av å være overveldet har bare blitt sterkere og sterkere, men ikke bare på jobb. Rollen som far og kjæreste skal også beherskes. Tenk om min datter får se en far som viser "vonde" følelser. Det må hun aldri se, har jeg tenkt.

Etter årets sommerferie følte jeg meg mer sliten enn noen gang. Bare å levere min datter i barnehagen skapte etterhvert panikk. Alle krav til meg skapte mer og mer irritasjon. Vansker med å skape ro i mitt eget sinn. Alltid tanker om bør/må, enten det var jobb eller fritid. "Hvorfor vil jeg ikke trene i dag. Jeg må jo trene for å klare 4 dager på rad. Hvorfor vil jeg ikke på jobb? Hvorfor føles det uoverkommelig å hente min datter. Hvorfor vil jeg egentlig ingenting? Så kom angsten sterkere og sterkere. For å ikke prester, for å ikke klare. Heldigvis oppsøkte jeg psykolog og sykemeldte meg i oktober. Jeg begynte å sette grenser. For meg selv og til andre. Ingen har skyld. Bare jeg har ansvaret. Folk er snille og gode med meg.
De siste månedene har kroppen sagt stopp. Litt for mange aktiviteter har ført til en fysisk utmattelse jeg aldri har kjent på før. Likevel har jeg kjempet meg opp om morgenen. "LItt må jeg jo klare" Noen gåturer, noen timer på jobb" Kroppen har gitt nådeløse svar.
For en ukes tid siden sa det full stopp. Enorm angst hele tiden. Turer til legevakten for å få sovemedisin, gråteanfall og et smertehelvete psykisk jeg dessverre har kjent på tidligere i livet. Livredd for å ikke få det bedre. Også rett før juleaften. Vi skulle ha gjester, jeg klarte knapt å leve (misforstå meg rett, jeg vil aldri gjøre meg selv noe). Vi kunne ikke ha noen gjester hit, jeg kunne ikke se min datter før jeg ble bedre..
Katastrofetankene har stått i kø, tankene har vært i sitt dypeste mørke.
Heldigivis har jeg sett glimt av håp og ro. I skrivende stund er det litt bedre. Vi klarte å holde juleaften og min datter kom til meg i dag. Dessverre klarer jeg ikke å "gi henne" alt det jeg pleier. Hun må tåle at jeg er redusert nå. Det hjelper heller ikke at ryggen har slått seg helt vrang.

Medisiner: Har gått på Efexor 300mg i flere år. Trappet ned til 150 mg for 3 år siden. Har begynt å trappe opp igjen nå Ber til høyere makter om at jeg vil komme meg litt igjen ganske snart.
Har også fått Truxal som beroligende, men dette var helt grusomt å ta på dagtid. Blir som en zombie og mister all kontakt med følelser. Også fått Imovane som sovemedisin. Livredd for å bli avhengig. Har tatt 3 mg i 6 dager.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Dette minner om utbrenthet og du burde bli sykemeldt over tid før å hente deg inn igjen. Har du blitt ordentlig utredet med tanke på psykiske lidelser som også kan være med på å gjøre deg sykere? Har du fått Efexor kun for angst og depresjon, så kan det være at du må bruke en  medisin til for å bli bedre. Dette er bare noen tanker rundt din situasjon og du bør oppsøke hjelp dersom det blir et større problem selv om du øker medisindosen.

Anonymkode: a8d0a...102

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette minner om utbrenthet og du burde bli sykemeldt over tid før å hente deg inn igjen. Har du blitt ordentlig utredet med tanke på psykiske lidelser som også kan være med på å gjøre deg sykere? Har du fått Efexor kun for angst og depresjon, så kan det være at du må bruke en  medisin til for å bli bedre. Dette er bare noen tanker rundt din situasjon og du bør oppsøke hjelp dersom det blir et større problem selv om du øker medisindosen.

Anonymkode: a8d0a...102

Jeg går til psykolog, så har samtaleterapi. Hun sier jeg har tegn på utmattelse/symptomer på ME, selv om det på langt nær er så ille fysisk. 

Først og fremst er det en angst for angsten som skaper panikk og depresjon. Livredd for alt av psykiske lidelser. Jeg er en rolig mann som aldri har vært i nærheten av hypoman eller manisk (om det var i den retningen du tenkte) jeg trives best med å ta det rolig,  men jeg har jo innsett at jeg har drevet rovdrift på meg selv i mange år. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei. Høres ut som du har kjørt deg selv alt for hardt alt for lenge. Det gjorde jeg også. Din og min historie har ingen andre likhetstrekk annet enn det å kjøre seg for hardt alt for lenge og så møte veggen. For min del brøt det ut i alvorlig psykisk sykdom. Det ble ikke bare en periode med utmattelse og depresjon. Så langt ifra. Jeg kjenner likevel igjen fortvilelsen din for situasjonen du er i og jeg håper du klarer å ta deg tid til å nøste opp i hva som har ført til sammenbruddet og hvordan du vil at livet ditt skal være framover. 

Kanskje når du er tilbake i jobb burde jobbe redusert en periode? Jobbe med å ikke stille så høye krav til deg selv? Øve deg på å vise deg sårbar foran dine venner? Du må ikke være den sterke hele tiden. Å vise at en er skjør og nedbrutt er nå styrke det også. Ser ikke på det som svakhet. 

Høres rart ut at psykologen mistenker ME da siden psykisk sykdom skal være utelukket for å få den diagnosen. Her høres det mer ut som psykisk betinget utmattelse og det er fryktelig ille det også, men ikke det samme som ME.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Glitter skrev:

Hei. Høres ut som du har kjørt deg selv alt for hardt alt for lenge. Det gjorde jeg også. Din og min historie har ingen andre likhetstrekk annet enn det å kjøre seg for hardt alt for lenge og så møte veggen. For min del brøt det ut i alvorlig psykisk sykdom. Det ble ikke bare en periode med utmattelse og depresjon. Så langt ifra. Jeg kjenner likevel igjen fortvilelsen din for situasjonen du er i og jeg håper du klarer å ta deg tid til å nøste opp i hva som har ført til sammenbruddet og hvordan du vil at livet ditt skal være framover. 

Kanskje når du er tilbake i jobb burde jobbe redusert en periode? Jobbe med å ikke stille så høye krav til deg selv? Øve deg på å vise deg sårbar foran dine venner? Du må ikke være den sterke hele tiden. Å vise at en er skjør og nedbrutt er nå styrke det også. Ser ikke på det som svakhet. 

Høres rart ut at psykologen mistenker ME da siden psykisk sykdom skal være utelukket for å få den diagnosen. Her høres det mer ut som psykisk betinget utmattelse og det er fryktelig ille det også, men ikke det samme som ME.

Hei, Glitter. Vil du skrive litt om hva skjedde med deg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

6 timer siden, ma.28 skrev:

Jeg går til psykolog, så har samtaleterapi. Hun sier jeg har tegn på utmattelse/symptomer på ME, selv om det på langt nær er så ille fysisk. 

Først og fremst er det en angst for angsten som skaper panikk og depresjon. Livredd for alt av psykiske lidelser. Jeg er en rolig mann som aldri har vært i nærheten av hypoman eller manisk (om det var i den retningen du tenkte) jeg trives best med å ta det rolig,  men jeg har jo innsett at jeg har drevet rovdrift på meg selv i mange år. 

Tegn på ME hadde jeg også, men det var et symptom på at jeg presset meg for mye i dagliglivet og derav påfølgende angst og depresjon. Det er fint at du får hjelp, men noen ganger må det mer intensivitet som må til for å få resultater. Uansett burde du få tid til å komme deg ovenpå igjen før det evt settes i gang. 

Anonymkode: a8d0a...102

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, ma.28 skrev:

Hei, Glitter. Vil du skrive litt om hva skjedde med deg?

Det er nå så mye, men...Kort sagt begynte jeg å slite med depresjoner fra jeg var ni år. Da jeg var 16 møtte jeg han som skulle bli far til mine barn. Han mishandlet meg psykisk i ni år. Gjennom all denne tiden slet jeg fortsatt med tilbakevendende depresjoner, jeg fikk to barn, jeg presset meg gjennom skole og bachelor, vi pusset opp hus, jeg hadde deltidsjobb ved siden av studiene og jeg trente regelmessig. Pluss jeg var den som tok meg mest av (Så og si alt) husarbeid og alt praktisk med barna. Da jeg omsider fikk hjelp til å komme meg ut av det forholdet gikk jeg fullstendig på veggen. Dypeste depresjon noen sinne, spiseforstyrrelse, suicidal, falt ut av arbeidslivet, ble innlagt på psykiatrisk, ekstremt ustabil og det ble så ille at i tillegg til flere selvmordsforsøk utviklet jeg tungt rusmisbruk. Har vært i behandling for det og jeg jobber hardt for å stable meg på beina, men har enda en lang lang vei å gå. Har vært veldig mye innlagt ulike steder og har vært en helt annen person enn den jeg egentlig er. Var så syk at jeg mistet meg selv helt. Ingen kjente meg igjen. De har sagt at det var som om det ikke var noen hjemme i hodet mitt. Ute i rusen ble jeg dessuten utsatt for grov vold og overgrep, innbrudd fra samme mannen og ja. Mye greier. 

Jeg kjempet i så mange år for å holde hodet over vannet og sjonglere alle ballene samtidig som jev ble mishandlet og brutt mer og mer ned av min eks. Så når først kom meg vekk fra han så blusset de psykiske problemene mine opp ganger tusen og jeg mistet til slutt fotfestet. Enda jeg prøvde så godt jeg kunne å holde meg gående. 

Jeg tok aldri hensyn til meg selv før. Snudde det andre kinnet til rundt hvordan jeg hadde det og brente lyset i begge ender. Så til slutt kollapset jeg bare og på grunn av oppvekst og diverse andre ting så hadde jeg ikke forutsetninger til å håndtere det på noen annen måte enn både destruktiv og livstruende adferd. 

Er jo ikke slik at alle som går på veggen blir som meg. De fleste blir jo ikke det. Men det er nå bare et eksempel på hvordan det å kjøre på hardt i år etter år og aldri ta hensyn til egen helse kan føre til total kollaps til slutt. Og kollapser man først sånn skikkelig så tar det lang tid å komme seg. Jeg vil nok aldri kunne bli helt frisk. Men jeg har hatt psykiske lidelser som har ligget latent i meg i mange år. Som jeg har klart å holde sånn noen lunde i sjakk. Fram til jeg ikke klarte det mer. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tegn på ME hadde jeg også, men det var et symptom på at jeg presset meg for mye i dagliglivet og derav påfølgende angst og depresjon. Det er fint at du får hjelp, men noen ganger må det mer intensivitet som må til for å få resultater. Uansett burde du få tid til å komme deg ovenpå igjen før det evt settes i gang. 

Anonymkode: a8d0a...102

Hva legger du i mer intensivitet? 

Vet ikke helt hva annet som kan gjøres enn å redusere stressbelastningen mest mulig. Terskelen for å bli innlagt krever jo langt mer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 27.12.2019 den 16.49, ma.28 skrev:

Hva legger du i mer intensivitet? 

Vet ikke helt hva annet som kan gjøres enn å redusere stressbelastningen mest mulig. Terskelen for å bli innlagt krever jo langt mer.

Med intensitet mente jeg mer aggressiv behandling. For eksempel 3 ganger i uka eller daglige samtaler i perioder, men for at du skal tåle det så må du rett og slett å ha litt overskudd. Hør med psykologen din om det. 

Anonymkode: a8d0a...102

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...