Fremgang i terapi

[AnonymBruker]

Hvis man er skikkelig motivert for noe og jobber skikkelig hardt for det - da vil vel fremgang komme fort også? 

Anonymkode: 848af...87b

[kupton]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis man er skikkelig motivert for noe og jobber skikkelig hardt for det - da vil vel fremgang komme fort også? 

Anonymkode: 848af...87b

Det avhenger også av problemstillingen/diagnosen. Noe er enkelt å endre på. Andre ting kan sitte ganske fasttømret og er vanskelig å rikke.

[AnonymBruker]

Ok. Takk for svar. Jeg føler at jeg ikke blir trodd når jeg sier at jeg har klart å få til noe viktig, så jeg valgte å lufte mitt spørsmål.

Jeg tenker at det viktigste uansett er at jeg selv kjenner og vet hva jeg har klart, så får andre tro hva de vil. Kanskje andre tror på meg når det har gått en tid. 

Anonymkode: 848af...87b

[Eva Sofie]

Jeg har erfart at jo mer aktivt jeg selv jobber med terapitimene i etterkant av timene (f.eks. ved å skrive et svært detaljert sammendrag av hver time) har jeg fått veldig mye mer ut av terapien på 4 år enn de 13 første årene da jeg kom til terapitimen, gjennomførte den og fortsatte livet mitt som før og tenkte litt på timen nå og da. Jeg har med meg PC i håndvesken og blir sittende igjen på venterommet i ca. 45 minutter etter timen for å kunne umiddelbart skrive ned flest mulig stikkord etter timen. Når jeg kommer hjem renskriver jeg det i fulle setninger og det blir halvannen og i blant mer enn to fullskrene A4-sider i Word.

I tillegg skriver jeg daglig dagbok med en del tanker og refleksjoner om ting som skjer rundt meg, i samspill med andre mennesker og inni meg. Jeg har også fått en terapeut som forventer at jeg tar en mer aktiv rolle i terapien, for om jeg ikke har forberedt et eller flere emner å ta opp i timen, blir timen bortkastet for egen del. Psykologen min tar lite initiativ selv til emner. Jeg tror tanken hans er at jeg skal føle at jeg har kontroll - det er ikke lenger andre som har kontroll over meg hverken som terapeuter under innleggelser eller overgripere.

Dette er hva som har hjulpet meg mye fremover i terapi de siste fire årene i hvert fall. Fordelen også, med å "skrive av seg timen" og skrive daglig dagbok, er at jeg kan legge fra meg en del av det psykisk syke og bruke resten av tiden min på friske aktiviteter som ikke innebærer psykisk sykdom over hodet. Jeg klarer aldri å parkere symptomene på lidelsene, men jeg kan begrense de og velge annet i livet. Det tror jeg er veldig viktig for egen del, men også når det gjelder kommunikasjon med andre, det å kunne snakke om ikke-syke ting og gjøremål med venner og familie har mye å si for det sosiale livet og opprettholdelse av det.

[Glitter]

For min del går det veldig tregt og det er forventet at det vil ta noen år før jeg evt. Vil kjenne på at jeg har oppnådd en såpass levelig livskvalitet at jeg ikke lenger vil slite med ønsker om å avslutte livet. Så jeg må være tålmodig, men det er vanskelig. Spesielt i tilbakefallsperioder som jeg er inni nå. Da går det med en del tid hvor behandler minner meg på/prøver å få meg til å se hvor langt jeg har kommet og hvor hardt jeg jobber. At selv om jeg nå for tiden får til lite og har oppblussing av symptomer så må jeg ikke glemme alt jeg tross alt har klart. 

I mitt tilfelle er nok jeg langt mer utålmodig/kritisk rundt at det tar sånn tid å bli bedre enn de i helsevesenet.. For de som følger meg opp vet at å få meg mer fungerende er et langsomt prosjekt. Om ikke annet roer det ned skyldfølelsen rundt at jeg ikke har blitt bra nok enda, og til og med det at jeg er inni et stort tilbakefall. 

Endret 21. januar 2020 av Glitter

[AnonymBruker]

4 timer siden, kupton skrev:

Det avhenger også av problemstillingen/diagnosen. Noe er enkelt å endre på. Andre ting kan sitte ganske fasttømret og er vanskelig å rikke.

Er det mulig å bli bedre, men samtidig verre? En god del av mine problemer har blitt bedre, men depresjonene blir verre. Jeg har bipolar og har vært umedisinert inntil nå nylig. 

Anonymkode: e8245...0ca

[emilie321]

3 timer siden, Glitter skrev:

For min del går det veldig tregt og det er forventet at det vil ta noen år før jeg evt. Vil kjenne på at jeg har oppnådd en såpass levelig livskvalitet at jeg ikke lenger vil slite med ønsker om å avslutte livet. Så jeg må være tålmodig, men det er vanskelig. Spesielt i tilbakefallsperioder som jeg er inni nå. Da går det med en del tid hvor behandler minner meg på/prøver å få meg til å se hvor langt jeg har kommet og hvor hardt jeg jobber. At selv om jeg nå for tiden får til lite og har oppblussing av symptomer så må jeg ikke glemme alt jeg tross alt har klart. 

I mitt tilfelle er nok jeg langt mer utålmodig/kritisk rundt at det tar sånn tid å bli bedre enn de i helsevesenet.. For de som følger meg opp vet at å få meg mer fungerende er et langsomt prosjekt. Om ikke annet roer det ned skyldfølelsen rundt at jeg ikke har blitt bra nok enda, og til og med det at jeg er inni et stort tilbakefall. 

Jeg har også skyldfølelse rundt det at jeg ikke har blitt bra nok og har vært redd for at terapeuten og legen skal gi meg opp.  Er også redd for at jeg ikke jobber hardt nok.  Men terapeuten gjorde meg oppmerksom på hva jeg faktisk har fått til. Han sa også at det ikke var realistisk at jeg skulle bli 100% frisk, men at målet måtte være at jeg skulle fungere best mulig. 

[kupton]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det mulig å bli bedre, men samtidig verre? En god del av mine problemer har blitt bedre, men depresjonene blir verre. Jeg har bipolar og har vært umedisinert inntil nå nylig. 

Anonymkode: e8245...0ca

Ja, absolutt. Mange sliter med ulike ting. Da kan noe bli bedre og noe bli verre. Umedisinert BP er som å kjøre med slitte sommerdekk på isete vei.

[kupton]

@Eva Sofie: Imponerende. Det er slikt arbeid som betaler seg i bedring :-)

[Madelenemie]

7 timer siden, Eva Sofie skrev:

Jeg har erfart at jo mer aktivt jeg selv jobber med terapitimene i etterkant av timene (f.eks. ved å skrive et svært detaljert sammendrag av hver time) har jeg fått veldig mye mer ut av terapien på 4 år enn de 13 første årene da jeg kom til terapitimen, gjennomførte den og fortsatte livet mitt som før og tenkte litt på timen nå og da. Jeg har med meg PC i håndvesken og blir sittende igjen på venterommet i ca. 45 minutter etter timen for å kunne umiddelbart skrive ned flest mulig stikkord etter timen. Når jeg kommer hjem renskriver jeg det i fulle setninger og det blir halvannen og i blant mer enn to fullskrene A4-sider i Word.

I tillegg skriver jeg daglig dagbok med en del tanker og refleksjoner om ting som skjer rundt meg, i samspill med andre mennesker og inni meg. Jeg har også fått en terapeut som forventer at jeg tar en mer aktiv rolle i terapien, for om jeg ikke har forberedt et eller flere emner å ta opp i timen, blir timen bortkastet for egen del. Psykologen min tar lite initiativ selv til emner. Jeg tror tanken hans er at jeg skal føle at jeg har kontroll - det er ikke lenger andre som har kontroll over meg hverken som terapeuter under innleggelser eller overgripere.

Dette er hva som har hjulpet meg mye fremover i terapi de siste fire årene i hvert fall. Fordelen også, med å "skrive av seg timen" og skrive daglig dagbok, er at jeg kan legge fra meg en del av det psykisk syke og bruke resten av tiden min på friske aktiviteter som ikke innebærer psykisk sykdom over hodet. Jeg klarer aldri å parkere symptomene på lidelsene, men jeg kan begrense de og velge annet i livet. Det tror jeg er veldig viktig for egen del, men også når det gjelder kommunikasjon med andre, det å kunne snakke om ikke-syke ting og gjøremål med venner og familie har mye å si for det sosiale livet og opprettholdelse av det.

Hei

jeg syns jeg har gjort « noe av det samme», som deg, men bare litt motsatt.

jeg skrev lange Mail med spørsmål, før, timene hos min pensjonerte psykiater. ( dette fordi jeg lurte på mye, men foran et annet menneske, greier jeg ikke samle tankene, og da får jeg heller ikke til å si det jeg vil, eller jeg sier vel mer ingenting) Så skrive ble min redning, samt at jeg hadde en psykiater som syns dette var utmerket)

på timene jeg hadde, printet min pensjonerte psykiater ut mailene, leste de, svarte på spørsmål, samt kommenterte det øvrige jeg skrev. Jeg lyttet kun.

jeg har autisme, og etter noen år, fikk jeg svar på alt jeg lurte på, samtidig pga en feil med en Mail min psykiater ikke fikk, startet vi snakke mer spontant snakke sammen etter noen år, da fikk jeg erfaring med å få en samtalepartner, og jeg fant stor glede og økt selvtillit i å Bli mer kjent med/komfortabel med, tenke i plenum, tenke foran og med et annet menneske, og det økte også min innsikt, ikke bare i teorien, men i praksis, om de mellommenneskelige relasjoner, og evner som å dele,tenke litt mer gjensidig, startet vokse frem inni meg.

saken er kort oppsummert nok slik, at har man et problem eller noen vansker, er motivasjon og innsats svært viktig.

det gjelder uansett om man skal bli en god fotograf, vinne skytekonkurranser eller komme «vinnende» ut av terapi.

jeg kom selv vinnende ut av lang tids terapi, og grunnen er sammensatt og Litt som følger:

1 jeg møtte presist og forberedt

2 jeg visste hvor målet var, hva jeg ønsket med dette.

3 jeg stolte 100% på min psykiater, og liksom , « sugde» inn kunnskapen / svarene på alt jeg lurte på.

etter denne årelange terapi, har jeg oppdaget at min pensjonerte psykiater ikke visste alt, men visste absolutt nok til Å hjelpe meg!

jeg er evig takknemlig for hjelpen jeg fikk. Det åpnet andre muligheter for meg.

så skal man lykkes med terapi bør man nok brette opp armene og være klar over at det krever innsats og motivasjon. Ganske likt som å hva som helst egentlig som man vil bli god på.

 

[Glitter]

5 timer siden, emilie321 skrev:

Jeg har også skyldfølelse rundt det at jeg ikke har blitt bra nok og har vært redd for at terapeuten og legen skal gi meg opp.  Er også redd for at jeg ikke jobber hardt nok.  Men terapeuten gjorde meg oppmerksom på hva jeg faktisk har fått til. Han sa også at det ikke var realistisk at jeg skulle bli 100% frisk, men at målet måtte være at jeg skulle fungere best mulig. 

Ja. Kjenner meg igjen i det du skriver. 

[Fionys]

I 4 år har jeg vært veldig motivert og jobbet hardt i timene, mellom timene, prøvd medisiner, vært på kurs, tatt til meg råd og vært samarbeidsvillig i terapien. Jeg hadde litt bedring før det stagnerte helt og jeg kom meg ingen vei, behandling hos psykolog avsluttet. Nå er jeg skikkelig dårlig og lite funksjonell. Heldigvis går jeg til psykiater for utprøving av medisiner, funker ikke det blir neste steg innleggelse. 

Jeg tror ikke det er alt som går å "fikse" uansett hvor god motivasjon og hvor hardt man jobber med det. Jeg føler jeg har prøvd alt og på et aller annet tidspunkt daler motivasjonen. Det er i hvertfall min erfaring. Jeg har kompleks ptsd og bp2.

[Eva Sofie]

7 timer siden, kupton skrev:

@Eva Sofie: Imponerende. Det er slikt arbeid som betaler seg i bedring 🙂

Takk, ja og det er motiverende å se resultatene og sammenligne forskjellene - hvor langt jeg har kommet i løpet av 4 år og hvor kort jeg kom på 13 år slik jeg holdt på. Min fremgangsmåte fungerer nok ikke på alle diagnoser. Jeg har PTSD og en dissosiativ lidelse samt tilbakevendende depressiv lidelse. Jeg tenker at i hvert fall de to første er to det er mulig å "jobbe seg ut av", men verre med en endogen tilbakevendende depressiv lidelse. Når jeg fikk tilbud om traumeterapi hos denne traumepsykologen (som ikke er på DPS) sa han at terapien ville koste meg blod, svette og tårer. Den har i hvert fall kostet meg noe blod og bøtter med tårer selv om han nok ikke mente jeg skulle ta det så bokstavelig den gangen for fire år siden