Hva kan man gjøre?

[Sorgfull]

Eg veit ikke ka eg ska gjær.

livet mitt er bare nertur itte nertur.

Har d heilt for jævlig, finner ingen utvei.

Eller en da, men .........

Har gått til samtaler i mange år, var egnetlig ferdig, å som kom en ny tur å alt gikk til helvete.

Men samtaler hjelper ikke, har vært innlagt ja, har brukt antidepressiva - men ingenting funker. Har egentlig gått i 6 år nå hatt det jævlig, og tenkt tanken om at døden er eneste utvei.

Finner ingen svar, har dere noen til meg?

Please, eg trenge virkelig ng hjelp.

[goliane]

Vanskelig å gi deg noe svar som kan være til hjelp.

Seks år med nedtur, det høres mye ut, og kan ikke være lett å takle.

Men det er sånn at en må takle livet som det er! Endringer kommer en eller annen gang. To dager er aldri helt like. En dag kommer oppturene, også. Kanskje går det sakte, sakte oppover, men oppover går det etter hvert.

Ta en dag av gangen.

Se deg om og let etter små ting som gir glede.

Men ikke gi opp! Da går du glipp av de gode dagene som helt sikkert kommer.

[Gjest pi@-m@rtine]

Vanskelig å gi deg noe svar som kan være til hjelp.

Seks år med nedtur, det høres mye ut, og kan ikke være lett å takle.

Men det er sånn at en må takle livet som det er! Endringer kommer en eller annen gang. To dager er aldri helt like. En dag kommer oppturene, også. Kanskje går det sakte, sakte oppover, men oppover går det etter hvert.

Ta en dag av gangen.

Se deg om og let etter små ting som gir glede.

Men ikke gi opp! Da går du glipp av de gode dagene som helt sikkert kommer.

Jeg kjenner meg godt igjen i det du beskriver her! Så mange år........hva skal man forsøke som ikke allerede er prøvd??

Jeg ble voldtatt, han tok kvelertak på meg, ungene hadde han låst inn i naborommet: En scene fra en film ? Nei, langt derfra, jeg ble voldtatt i mitt eget hjem, av mannen jeg engang elsket!

Jeg knakk helt sammen. Ble psykiatrisk pasient og mistet omsorgen for ungene mine - til HAN!!

Hvordan klarte jeg å reise meg igjen? Ved å holde ut, så godt jeg klarte........+ en masse god hjelp fra "hverdagsengler" : Menneskene i det psyk. hjelpeapparat + en masse støtte og tålmodighet fra min familie.

Selv om jeg (kanskje??) er bipolar og har en livslang somatisk sykdom, føler jeg meg som et HELT menneske igjen ! Det nytter å kjempe ! Ikke gi opp, selv om mørket inni deg truer med å kvele deg! Søk og ta imot all den hjelpen du kan få! Dette kan du snu! For meg tok det 7 år, men jeg er glad jeg holdt ut! Livet venter på deg, gi det en sjanse til!

Beste ønsker til deg fra meg!

[goliane]

Jeg kjenner meg godt igjen i det du beskriver her! Så mange år........hva skal man forsøke som ikke allerede er prøvd??

Jeg ble voldtatt, han tok kvelertak på meg, ungene hadde han låst inn i naborommet: En scene fra en film ? Nei, langt derfra, jeg ble voldtatt i mitt eget hjem, av mannen jeg engang elsket!

Jeg knakk helt sammen. Ble psykiatrisk pasient og mistet omsorgen for ungene mine - til HAN!!

Hvordan klarte jeg å reise meg igjen? Ved å holde ut, så godt jeg klarte........+ en masse god hjelp fra "hverdagsengler" : Menneskene i det psyk. hjelpeapparat + en masse støtte og tålmodighet fra min familie.

Selv om jeg (kanskje??) er bipolar og har en livslang somatisk sykdom, føler jeg meg som et HELT menneske igjen ! Det nytter å kjempe ! Ikke gi opp, selv om mørket inni deg truer med å kvele deg! Søk og ta imot all den hjelpen du kan få! Dette kan du snu! For meg tok det 7 år, men jeg er glad jeg holdt ut! Livet venter på deg, gi det en sjanse til!

Beste ønsker til deg fra meg!

For et fint svar!

Og for ei tøff jente du må være som har klart dette!

Tror du kan hjelpe mange som sliter til å skjønne at de også kan bli bedre bare de kjemper og ikke gir opp.

Har selv ei datter som er i ferd med å bli frisk etter mer enn ti år som psykiatrisk pasient. Hun ble seksuelt misbrukt da hun var lita jente. Hun har en sykehistorie med overdoser, sjølskading og utagering.

Nå har hun fått livsmotet tilbake og ser med optimisme og forventning på framtida.

[Gjest Miss Saigon]

Vet du hvorfor du sliter?? Vet du hva du føler problemet er. Hva som må endres før du kan få det bedre.

Har du fortalt behandleren din hva du opplever som vanskelig og hva du ønsker å endre på.

Tror ikke det går ann å få det bra hvis man ikke klarer å finne ut av dette.

Behandleren din kan også hjelpe deg med å finne ut hvor skoen gnager.

[Sorgfull]

Jeg kjenner meg godt igjen i det du beskriver her! Så mange år........hva skal man forsøke som ikke allerede er prøvd??

Jeg ble voldtatt, han tok kvelertak på meg, ungene hadde han låst inn i naborommet: En scene fra en film ? Nei, langt derfra, jeg ble voldtatt i mitt eget hjem, av mannen jeg engang elsket!

Jeg knakk helt sammen. Ble psykiatrisk pasient og mistet omsorgen for ungene mine - til HAN!!

Hvordan klarte jeg å reise meg igjen? Ved å holde ut, så godt jeg klarte........+ en masse god hjelp fra "hverdagsengler" : Menneskene i det psyk. hjelpeapparat + en masse støtte og tålmodighet fra min familie.

Selv om jeg (kanskje??) er bipolar og har en livslang somatisk sykdom, føler jeg meg som et HELT menneske igjen ! Det nytter å kjempe ! Ikke gi opp, selv om mørket inni deg truer med å kvele deg! Søk og ta imot all den hjelpen du kan få! Dette kan du snu! For meg tok det 7 år, men jeg er glad jeg holdt ut! Livet venter på deg, gi det en sjanse til!

Beste ønsker til deg fra meg!

Takk for mange fint/fine svar.

Eg veit eg må prøve å jobbe meg oppover, men de få ganger jeg har nådd litt av toppen skal det bare et vindkast til så er jeg på bånn igjen.

Det med samtaler er ikke helt min greie tror jeg, det at du må psyke deg opp i over et døgn for å møte opp, sette deg ned å prate i en timr for så å måtte gå igjen, med et kaos i hodet- det funker bare ikke.

Å være innlagt går ikke, alle studier vil gå rett vest. Folk vil generelt ikkke skjønne hva som skjer, er en ganske god skuespillerinne. tror mange vil ta avstand fra tidligere erfaringer.

Kjenner på noe av det som du og kjenner på. Det er jævlig.

Men, æhhhhhh, jeg er et stort spørsmålstegn, vet ikke hvilken vei jeg skal ta.