Står fast i livet

[AnonymBruker]

Hei! Skriver her for å høre om noen har det/har hatt det ca slik jeg har det nå. 

Fyller 25 iår. Jeg har utdanning, er i full jobb og liker jobben min. Har litt venner og bekjente, kun noen få nære. Eller de er mine nærmeste, men føler ikke jeg er deres nærmeste. Er singel. 

Har både angst og depresjon, men er depresjonen så plager meg mest. Fått diagnose moderat depresjon. Går på medisiner og til psykiater. 

Problemet er at jeg sliter så mye mer enn jeg klarer å si til mine behandlere. Å føler ingen forstår hvor gale det er da jeg fortsatt "fungerer", er i jobb osv. Jeg er trett, sliten, mistet interrrssene mine for mange år tilbake. Var veldig glad i friluftsliv og trening. Men nå er alt bare tomt og meningsløst. Sier ja til planer med venner, reiser og sånt men jeg er så forbanna tom. Jeg får ikke noe ut av det jeg gjør. Gråter aldri. Ønsker ikke å leve lenger, men vil heller ikke dø. Å føler ingen skjønner hvor gale jeg har det inni meg. Sliter med å få snakket om ting da jeg har vokset opp med dårlige relasjoner, vant med å måtte trøste meg sjøl siden jeg var liten. 

 

Jeg vet jeg har et liv som jeg burde være fornøgd med. Likevel er det ikke slik jeg føler på innsiden. Problemene oppsto ett par år før jeg begynte på medisiner. 

Ble kanskje litt poengløst, vet ikke, men det jeg vil fram til er om det er flere som har hatt det slik? Evt hvordan kom dere videre i livet? Jeg føler jeg står fast, kommer ingen vei. Alt handler om å kklare å komme seg gjennom dag for dag... 

Anonymkode: aefd9...eed

[Glitter]

Har du forsøkt å skrive ned akkurat hvordan du har det også ta det med og lese for behandler? Det kan gjøre det lettere å få det fram. 

Sånn ellers er det dessverre ingen quick fiks med psykisk sykdom. Man må være veldig tålmodig og jobbe seg gradvis ut av det. Det er bra du klarer å stå i jobb, men hvis det blir for lite energi til å konsentrere seg om å bli bedre kan det hjelpe å få sykemelding på 30-50%? Da holder du deg fortsatt i jobb samtidig som du får rettet mer energi til å bli bedre. 

[AnonymBruker]

Hva mer er det du ønsker da? Hva konkret er du ulykkelig over? Hvor står du fast? Får du ikke den jobben du vil ha?

Men når det er sagt så er du jo en velfungerende person: du er sammen med vennene dine, reiser og sånt så det sier meg jo at du faktisk ser vitsen med å gjøre det. Du har ikke blitt helt likegyldig, mistet helt interessen og energien slik man gjør når man er alvorlig deprimert. 

Anonymkode: a055b...c3c

[AnonymBruker]

59 minutter siden, Glitter skrev:

Har du forsøkt å skrive ned akkurat hvordan du har det også ta det med og lese for behandler? Det kan gjøre det lettere å få det fram. 

Sånn ellers er det dessverre ingen quick fiks med psykisk sykdom. Man må være veldig tålmodig og jobbe seg gradvis ut av det. Det er bra du klarer å stå i jobb, men hvis det blir for lite energi til å konsentrere seg om å bli bedre kan det hjelpe å få sykemelding på 30-50%? Da holder du deg fortsatt i jobb samtidig som du får rettet mer energi til å bli bedre. 

Du trenger ikke lese det høyt for behandler (hvis du skulle bli nervøs for det). Du kan bare gi behandleren brevet i begynnelsen av timen, så leser hen det og dere kan snakke videre om det. 

Anonymkode: bf16f...e18

[AnonymBruker]

En av de vanskelige tingene med depresjon er at mens du er deprimert så er det vanskelig å se at det kan bli bedre senere. For det kan det og det blir det. Det er bra at du går til behandler. Det kan hende du er i en livsfase akkurat nå som gjør deg deprimert, ung voksen og alt er liksom på stell, men du har det ikke bra. Du har vanskelige erfaringer fra oppveksten. Mange kan gå gjennom perioder og livsfaser der de er deprimerte. Og ja, det er en del unge menn som opplever det samme som du. Studiene har gått bra, jobben går fint, ting skal være på plass og en skal ha det så bra liksom. Det som er bekymringsfult er selvmord blant unget menn som opplever slike depresjoner. Det må du ikke finne på. Det er bra du har kompiser og gjør ting sammen med dem, det må du fortsette med. Det er bra du har behandler og jeg håper at du klarer å være åpen og snakke med hen. Kanskje er det en kompis du kan åpne deg for og fortelle at du sliter, men jeg vet ikke om det er det riktige for deg. Har du prøvd å begynne å trene igjen? Kan det gi deg noe, eller oppleves det bare meningsløst. Blir det bedre om du trener sammen med en kompis?

Uansett, du må bare holde ut og prøve å gjøre ting som gjør at du kan få det bedre etter hvert. Aktiviteter i steden for passivitet er som regel bra, så lenge det ikke gjør deg vesentlig mer deprimert. Sunne og bra aktiviteter kan føles meningsløse når en er deprimert, slik du beskriver. Det er bra å være bevisst på at det er depresjonen som gjør det slik. Likevel kan det gi deg noe å starte med trening igjen.

Anonymkode: bf16f...e18