ECT og grand mal epilepsianfall

[Glitter]

Hei. 

Jeg lurer på noe. For tre år siden fikk jeg ECT behandling uten effekt. Skal sies at jeg da var i en stor livskrise. 

Har vært mer eller mindre konstant deprimert siden da i varierende grad. Liten effekt av antidepressiva osv. 

Siden julen har jeg vært alvorlig deprimert. Hele 2019 var slik: Januar, februar og mars alvorlig deprimert. Mai og juni og juli lett deprimert. August, september, oktober og november moderat deprimert, starten av desember til rundt 25 desember inn i det jeg vil si var hypomani. Fra ca 26 desember og til nå alvorlig deprimert.

Jeg har spurt om å få prøve ECT igjen, men fått nei siden det ikke funket sist. 

ECT er jo på en måte framprovoserte og kontrollerte Grand mal-anfall. 

Nå før helga hadde jeg tre Grand mal anfall og det var av den karakter at de ringte mine pårørende for å forberede dem på min død. 

Men hvordan føler jeg meg nå i etterkant? Jo jeg er sjeldent optimistisk. Jeg var akutt suicidal før disse anfallene. Jeg kjenner at den handlingslammede tenkemåten min har forduftet og jeg har funnet ut av hva slags aktivitet jeg vil begynne å fylle tiden min med. Jeg er mer pratsom og jeg har mer liv i toneleie mitt. Min mor hører forskjell på meg og prøver å minne meg på at jeg for få dager siden var i livsfare så jeg må la kroppen leges. Nedsatt korttidshukommelse har jeg for øvrig også. Akkurat som når man tar ECT. 

Men ved ECT trenger man flere behandlinger. 

Så nå tenker jeg at jeg må jo spørre om jeg kan få ECT? Jeg spurte legen om disse anfallene kunne sammenlignes med ECT, og bortsett fra at mine anfall var kraftigere og varte lenger så kunne de jo det. At de har gjort studier på at deprimerte pasienter som fikk epilepsianfall faktisk også viste bedring av depresjon. 

Dette må vel love godt for at jeg kan få ECT nå? Eneste er at jeg hadde jo livsfarlige anfall og jeg vet ikke om de vil risikere noe nå. Har jo blitt satt på orfiril i tillegg til Lamictal som jeg skal gå på i tre mnd før det skal tas ny EEG. Men likevel. Ved ECT vil jo elektrisiteten være kontrollert og ikke like langvarig. 

Høres det logisk ut det jeg skriver nå eller griper jeg etter halmstrå? 

Blir veldig takknemlig for svar da jeg skal ta dette opp med lege og ønsker å ha god argumentasjon. For å fortsette å ha det slik jeg hadde det går bare ikke an særlig lenger. 

[kupton]

1. Man kom på sporet av ECT ved at en observerte at dypt deprimerte ble friske etter å ha fått grand-mal anfall.

2. Første depresjon var sannsynligvis i hovedsak en reaktiv depresjon. Krisen ble ikke endret av ECT og effekten var minimal.

3. Nå har du sannsynligvis en depresjon som er langt mindre reaktiv. Det kan være årsaken til effekten.

4. Ja, det du har opplevd er et klart argument for å prøve ECT igjen. (Med mindre de anfallene du har hatt er nok til å heve depresjonen.

5. Om du får ECT igjen, må Orfiril bort, og en må ta hensyn til Lamictal. Våre pasienter fikk Lamictal om kvelden. Når de skulle ha ECT på onsdag, fikk de ikke dosen tirsdag kveld, men etter ECT på onsdag formiddag.

[Glitter]

27 minutter siden, kupton skrev:

1. Man kom på sporet av ECT ved at en observerte at dypt deprimerte ble friske etter å ha fått grand-mal anfall.

2. Første depresjon var sannsynligvis i hovedsak en reaktiv depresjon. Krisen ble ikke endret av ECT og effekten var minimal.

3. Nå har du sannsynligvis en depresjon som er langt mindre reaktiv. Det kan være årsaken til effekten.

4. Ja, det du har opplevd er et klart argument for å prøve ECT igjen. (Med mindre de anfallene du har hatt er nok til å heve depresjonen.

5. Om du får ECT igjen, må Orfiril bort, og en må ta hensyn til Lamictal. Våre pasienter fikk Lamictal om kvelden. Når de skulle ha ECT på onsdag, fikk de ikke dosen tirsdag kveld, men etter ECT på onsdag formiddag.

Tusen takk for svar! Jeg spurte om dette med ECT i dag, men hun mente det ikke var noen god grunn til at det skal funke denne gangen, men det du sier virker veldig logisk. Så jeg skal ta det opp på nytt. 

All ære til henne og all hjelp hun har gitt meg, men akkurat her tror jeg kanskje ikke hun har rett. 

 

[Eva Sofie]

De fikk mistanke om epilepsidiagnose på meg og senere bekreftet den på EEG-måling da jeg viste unormale rykninger under ECT-behandlingen. Dette var i 2003. De startet da opp på Lamictal som kombinert epileptisk og stemningsstabiliserende medisin. Jeg fikk mitt første GTK-anfall (det som tidligere het gran mal-anfall) i 2011.

Selv merker jeg ikke så mye på depressive symptomer de siste årene som jeg har lagt merke til etter GTK-anfall, men jeg er svært desorientert når jeg kommer til meg selv. Jeg kom meg riktignok svært godt i den psykiske formen og kunne skrives ut fra psykiatrisk avdeling etter at jeg hadde 5 GTK-anfall i serie uten å våkne opp mellom anfallene for 8 år siden (såkalt status epilepticus), men de gjorde meg kognitivt redusert og rett og slett det jeg vil kalle for "tilbakestående" i tre uker etterpå. Jeg ble innlagt og hadde skadet meg alvorlig og måtte igjennom flere operasjoner og til sist hudtransplantasjon, men alt dette var glemt i et par uker etter anfallene før jeg kom på å lese i dagboken min hvor alt stod beskrevet svart på hvit.

En ting er å kanskje få dempet depressive symptomer etter epileptiske anfall. Noe annet er å få depressive symptomer av å ha en epilepsidiagnose og kjenne på hvordan denne begrenser hverdagen. Dette kommer mye an på alvorligheten og hyppigheten av anfallene og rammer kanskje mest de som har anfall flere ganger i uken eller kanskje daglig. Kjenner også flere som strever med flere typer hemmende angst i forbindelse med det å ha epillepsi og skulle få anfall f.eks. ute blant folk. Selv har jeg begynt å gråte i sosiale sammenhenger på møter med over 65 deltakere når jeg selv har tatt ordet når epilepsien har hindret meg i å få si det jeg ønsker (pga. fokale anfall). Men man kan ikke la epilepsien styre livet sitt, er min tanke. Man må faktisk ta kontroll og forsøke å ha et mest mulig normalt liv på tross av sykdommen. Åpenhet er viktig og løser ofte mange situasjoner som kunne ha blitt vanskelige om personer ikke hadde visst. Jeg går med en tatovering på høyre håndledd hvor det står "epilepsi" og denne har muligens bidratt til å reddet livet mitt en gang de måtte ta hjertekompresjon på meg.

[Glitter]

4 timer siden, Eva Sofie skrev:

De fikk mistanke om epilepsidiagnose på meg og senere bekreftet den på EEG-måling da jeg viste unormale rykninger under ECT-behandlingen. Dette var i 2003. De startet da opp på Lamictal som kombinert epileptisk og stemningsstabiliserende medisin. Jeg fikk mitt første GTK-anfall (det som tidligere het gran mal-anfall) i 2011.

Selv merker jeg ikke så mye på depressive symptomer de siste årene som jeg har lagt merke til etter GTK-anfall, men jeg er svært desorientert når jeg kommer til meg selv. Jeg kom meg riktignok svært godt i den psykiske formen og kunne skrives ut fra psykiatrisk avdeling etter at jeg hadde 5 GTK-anfall i serie uten å våkne opp mellom anfallene for 8 år siden (såkalt status epilepticus), men de gjorde meg kognitivt redusert og rett og slett det jeg vil kalle for "tilbakestående" i tre uker etterpå. Jeg ble innlagt og hadde skadet meg alvorlig og måtte igjennom flere operasjoner og til sist hudtransplantasjon, men alt dette var glemt i et par uker etter anfallene før jeg kom på å lese i dagboken min hvor alt stod beskrevet svart på hvit.

En ting er å kanskje få dempet depressive symptomer etter epileptiske anfall. Noe annet er å få depressive symptomer av å ha en epilepsidiagnose og kjenne på hvordan denne begrenser hverdagen. Dette kommer mye an på alvorligheten og hyppigheten av anfallene og rammer kanskje mest de som har anfall flere ganger i uken eller kanskje daglig. Kjenner også flere som strever med flere typer hemmende angst i forbindelse med det å ha epillepsi og skulle få anfall f.eks. ute blant folk. Selv har jeg begynt å gråte i sosiale sammenhenger på møter med over 65 deltakere når jeg selv har tatt ordet når epilepsien har hindret meg i å få si det jeg ønsker (pga. fokale anfall). Men man kan ikke la epilepsien styre livet sitt, er min tanke. Man må faktisk ta kontroll og forsøke å ha et mest mulig normalt liv på tross av sykdommen. Åpenhet er viktig og løser ofte mange situasjoner som kunne ha blitt vanskelige om personer ikke hadde visst. Jeg går med en tatovering på høyre håndledd hvor det står "epilepsi" og denne har muligens bidratt til å reddet livet mitt en gang de måtte ta hjertekompresjon på meg.

Det hørtes fryktelig slitsomt ut. Sikkert lurt med en slik tatovering når man er så hardt rammet som det du er. De fryktet hjertestans hos meg gjennom torsdagen, men det gikk nå bra da. Var nok verst for familien min som ble forberedt på å miste meg.  

Jeg føler meg selv litt grøtete i hodet enda og jeg har nedsatt korttidshukommelse. Jeg hadde for eksempel glemt av at jeg hadde skrevet dette innlegget før i dag, før det dukket opp under "mine innlegg". Har glemt at jeg har skrevet andre innlegg på forumet i dag også. 

Uansett, jeg har nå tro på at jeg ikke blir hardt rammet. Skal ta ny EEG om tre måneder også får jeg håpe jeg ikke får flere anfall. 

[FjellOgDalar]

Epilepsi som sykdom er ikke akkurat depresjonsbehandling ( ), men det er slående at de i sin tid gjorde denne observasjonen. Da jeg hadde mitt første epilepsianfall (GTK) opplevde jeg riktignok at jeg ble bedre av en depressiv tilstand, som jeg i ettertid vet med sikkerhet kom i kjølvannet av en hypomani. Altså kan det rime med det Kupton sier om ikke reaktive vs. reaktive depresjoner mtp effekt av ECT. 

Men dette var en engangsopplevelse. De kommende årene hadde jeg mange epilepsianfall, også når jeg var depressiv uten at det virket inn. Etter hvert fant vi riktig medisinering, bl.a. med Lamictal som jo også tar seg av stemningsbiten. Imidlertid var aldri effekten helt god, så etter diverse utprøvinger og styr jeg ikke skal kjede folk med her endte det på ECT. De mente at det var indikasjon for det, og jeg måtte trappe ned medikamentet jeg sto på sammen med Lamictal. Sistnevnte fikk jeg fortsatt ta i samme dosering, gitt at jeg tok morgendosen etter behandling de dagene jeg fikk det. For meg var det ekstremt effektivt; jeg har det siste året vært mer stabil enn jeg kan påberope meg de 20-25 foregående. 

Vi gikk i dialog med nevrologen som følger opp epilespibehandlingen min, og han kunne fortelle at noen faktisk opplevde færre anfall etter ECT. Likevel mente han det måtte være en individuell vurdering, og han var klar på at han ikke ville anbefalt det til en person med ustabil epilepsi. Her handler det om kontrollerte former, sa han. Det er jo forskjell på krampeanfall der noen bevisst kontrollerer hva som skjer, og krampeanfall som lever sitt eget liv. 

Bivirkninger? Ja, men jeg vil ikke kalle de alvorlige. Epilepsien har ikke skapt noen problemer. Derimot har jeg fortsatt en opplevelse av at det går litt treigere i hodet på en måte. Enkelte ting må jeg jobbe litt hardere for å huske. Likevel er det ikke så uttalt at jeg lider under det. Depresjon er mye verre, så jeg håper dette er en effekt som vil vare "herifra til evigheten." Jeg er dog usikker på om jeg vil ta i mot tilbud om flere behandlinger om jeg skulle bli så dårlig igjen. Slik det er nå, plager det meg ikke veldig at det går litt saktere der oppe. Men det vil bli plagsomt om det skulle bli verre. Lett skal det ikke være, men her får jeg si den tid den sorg. Ingen vits i å gå rundt og forvente psykdomsepisoder framfor å være mer her og nå. 

[Glitter]

19 timer siden, FjellOgDalar skrev:

Epilepsi som sykdom er ikke akkurat depresjonsbehandling ( ), men det er slående at de i sin tid gjorde denne observasjonen. Da jeg hadde mitt første epilepsianfall (GTK) opplevde jeg riktignok at jeg ble bedre av en depressiv tilstand, som jeg i ettertid vet med sikkerhet kom i kjølvannet av en hypomani. Altså kan det rime med det Kupton sier om ikke reaktive vs. reaktive depresjoner mtp effekt av ECT. 

Men dette var en engangsopplevelse. De kommende årene hadde jeg mange epilepsianfall, også når jeg var depressiv uten at det virket inn. Etter hvert fant vi riktig medisinering, bl.a. med Lamictal som jo også tar seg av stemningsbiten. Imidlertid var aldri effekten helt god, så etter diverse utprøvinger og styr jeg ikke skal kjede folk med her endte det på ECT. De mente at det var indikasjon for det, og jeg måtte trappe ned medikamentet jeg sto på sammen med Lamictal. Sistnevnte fikk jeg fortsatt ta i samme dosering, gitt at jeg tok morgendosen etter behandling de dagene jeg fikk det. For meg var det ekstremt effektivt; jeg har det siste året vært mer stabil enn jeg kan påberope meg de 20-25 foregående. 

Vi gikk i dialog med nevrologen som følger opp epilespibehandlingen min, og han kunne fortelle at noen faktisk opplevde færre anfall etter ECT. Likevel mente han det måtte være en individuell vurdering, og han var klar på at han ikke ville anbefalt det til en person med ustabil epilepsi. Her handler det om kontrollerte former, sa han. Det er jo forskjell på krampeanfall der noen bevisst kontrollerer hva som skjer, og krampeanfall som lever sitt eget liv. 

Bivirkninger? Ja, men jeg vil ikke kalle de alvorlige. Epilepsien har ikke skapt noen problemer. Derimot har jeg fortsatt en opplevelse av at det går litt treigere i hodet på en måte. Enkelte ting må jeg jobbe litt hardere for å huske. Likevel er det ikke så uttalt at jeg lider under det. Depresjon er mye verre, så jeg håper dette er en effekt som vil vare "herifra til evigheten." Jeg er dog usikker på om jeg vil ta i mot tilbud om flere behandlinger om jeg skulle bli så dårlig igjen. Slik det er nå, plager det meg ikke veldig at det går litt saktere der oppe. Men det vil bli plagsomt om det skulle bli verre. Lett skal det ikke være, men her får jeg si den tid den sorg. Ingen vits i å gå rundt og forvente psykdomsepisoder framfor å være mer her og nå. 

Takk for langt svar! 

Jeg håper for din del at den gode effekten vil vedvare. 

Jeg også har blitt litt tregere i hode, men det har jeg trodd kom av oksygenmangel da jeg nesten lyktes i å kvele meg selv for to år siden. Kanskje det er en kombinasjon. 

Nedsatt hukommelse har jeg i hvert fall etter anfallene i forrige uke. Dette er andre tråden jeg oppdager i dag som jeg skrev i går, men som jeg hadde glemt av at jeg skrev. Satser på at det er forbigående. Det var tross alt anfall av den karakter at det var livsfarlig. 

[FjellOgDalar]

1 time siden, Glitter skrev:

Takk for langt svar! 

Jeg håper for din del at den gode effekten vil vedvare. 

Jeg også har blitt litt tregere i hode, men det har jeg trodd kom av oksygenmangel da jeg nesten lyktes i å kvele meg selv for to år siden. Kanskje det er en kombinasjon. 

Nedsatt hukommelse har jeg i hvert fall etter anfallene i forrige uke. Dette er andre tråden jeg oppdager i dag som jeg skrev i går, men som jeg hadde glemt av at jeg skrev. Satser på at det er forbigående. Det var tross alt anfall av den karakter at det var livsfarlig. 

Leit at det gikk slik, men jeg håper det bedrer seg. Stell så pent med deg selv som du kan ❤️ 

[Glitter]

27 minutter siden, FjellOgDalar skrev:

Leit at det gikk slik, men jeg håper det bedrer seg. Stell så pent med deg selv som du kan ❤️ 

Takk. Skal prøve på det.