Litt humoristisk

[Eva Sofie]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk. Vet ikke så mye om dissosiering. Kan en person ha dissosiert hvis han plutselig bare kjører avgårde Oslo til Kr sand uten å huske det selv? Altså at han våkner og kommer til seg selv i kr sand noen timer senere og ikke husker hvordan han kom seg dit og hvorfor han plutselig befinner seg der?

Anonymkode: e599d...386

Jeg må jo understreke at jeg ikke er noen lege eller psykolog og uttaler meg bare på personlig erfaring og at jeg har lest en god del innen emnet, men det høres jo ut som dissosiasjon. Alle mennesker, også friske, har evne til å dissosiere, men det er først når det går utover den daglige fungeringen og at det blir plagsomt at det blir til en dissosiativ lidelse. Alle har opplevd at de sitter i bilen og plutselig har de kjørt i 2-5 minutter og falt i sine egne tanker og ikke kan gjøre rede for strekningen de har kjørt i. Dette er dissosiasjon, men ingen dissosiativ lidelse av den grunn. Alle kan komme til å dissosiere når vi utsettes for ekstreme påkjenninger som overgrep eller tortur. Dette er en normal reaksjon på en unormal hendelse. Dersom man har en dissosiativ lidelse, skjer dissosiering enda lettere. "Uvanen" er blitt automatisert i kroppen.

Jeg forsøkte å finne en god artikkel jeg leste en gang, men fant den ikke nå. Jeg fant istedenfor en annen. Første avsnitt tar seg av den mest alvorlige farmen, men resten av altiikkelen, nevner de andre formene. Ev. er det mulig å slå opp i diagnosemanualen og se på F44.0-F44.9 hvor alle formene er beskrevet en for en svært kortfattet.

[Glitter]

3 timer siden, Eva Sofie skrev:

Nei, og det er forferdelig flaut når du merker at du surrer i samtaler og jentar deg 2. og 3. gang. Jeg kan også surre med språket og ikke finne ordene. Jeg kommer ikke på riktig ord og dette kan få folk litt utålmodige når det blir for mye av det. De som kjenner meg vet at det skyldes epilepsien/medisinen (nevrologene vet ikke sikkert).

Jeg håper at for din del, at du kan seponere Orfiril dersom det er behandlingsmessig forsvarlig selvsagt. Om jeg har forstått det riktig, ble epilepsianfallet utløst av noe du selv aktivt gjorde, enten for mye alkohol eller overdose? Jeg skal selvsagt ikke motsi nevrologens vurdering, men det er ikke vanlig å sette folk på epilepsimedisiner etter kun ett anfall og en epilepsidiagnose stilles ikke før man har hatt minst to anfall og påvist forhøyet epileptisk aktivitet på EEG. Du får se hva neste EEG viser. Jeg sjekket bivirkningene på Orfiril. Den har svekket hukommelse, kognitive vansker og oppmerksomhetsproblemer som bivirkning, men alle på ukjent frekvens, altså mindre enn 1 av 1.000-10.000.

 

Mitt tips er: Åpenhet. Vær åpen om hvorfor du surrer. Når folk har en forklaring, kan de akseptere det mye lettere. Nå i helgen arrangerte jeg et arrangement og selvsagt fikk jeg et av mine anfall mens jeg snakket til gruppen. Men dagen før hadde jeg fortalt gruppen på 20 personer veldig enkelt at jeg hadde epilepsi og at denne viste seg i form av språkuttrykksproblemer og ikke kramper som man vanligvis forbinder med epilepsi. Jeg brukte ikke mer tid på å utdype det fordi jeg ikke liker oppmerksomhet på meg selv og egen sykdom overfor andre jeg ikke kjenner godt. Men da jeg neste dag fikk problemer med å snakke under anfallet, klarte jeg å få frem "ja, så var det den epilepsien min da..." med et lite smil og noen andre tok over og det gjorde ingenting. Den som brydde seg mest tror jeg var meg selv.

Sist dette skjedde, turte jeg ikke å si noe om at det skyldtes epilepsi, det ble en ubehagelig opplevelse for meg, for han som hadde bedt meg om å snakke og for alle. Jeg tror jeg har beskrevet det en gang før her på forumet. Jeg satt og tørket en og annen tåre i møtelokalet resten av dagen fordi jeg var sint og fortvilet på situasjonen og sykdommen. Over at jeg har mistet evnen til å kunne formulere meg fritt om jeg ikke har detaljerte stikkord fremfor meg.

Dette med åpenhet og at man kan akseptere mye mer viser dette eksempelet: Jeg hørte en svaksynt mor fortelle at da hun leverte barnet sitt i barnehagen, kunne hun forklare til barnehagepersonalet at om gutten min har en flekk på genseren, er det fordi jeg ikke har sett den. Det er ikke mangel på omsorg, men synshemningen. Når folk får informasjon, kan de også forstå mye mer.

Det kom av en alvorlig, selvpåført overdose ja. Men jeg hadde tre Grand mal anfall og var i livsfare fra natt til onsdag til torsdag kveld. Det er det tidsrommet hvor mine foreldre måtte være forberedt på å komme på kort varsel. Var fare for hjertestans også. Så var det hele fredag hvor jeg var i alvorlig delirium og gjennom lørdag gag deliriumet seg gradvis også. Er først fra lørdags kveld at jeg kan gjøre rede for tiden. Fikk både stesolid og orfiril intravenøst på sykehuset. Så mye mer enn det vet jeg ikke da det er så mye legespråk i journalnotatene. 

Jeg har jo tatt overdoser tidligere (lenge siden), men ikke fått noen form for epileptiske anfall. Bare litt kramper som de har fikset med stesolid. Vet ikke hva jeg fikk av behandling den gangen jeg lå i koma. 

Da min far besøkte mrg på sykehuset på fredag så sa han at jeg så akkurat ut som min stebestemor rett før hun døde. Så det har vært noen tøffe dager for de. Selv husker jeg jo lite. Bare glimt fra og med fredag til jeg omsider husker det meste fra lørdags kveld når jeg var våken. 

Åpenhet rundt sykdommer er nok ofte en bra ting ja, men jeg føler så mye stigma og at folk blir usikre rundt meg av å være åpen om mine. Det er nok litt lettere ved fysiske problemer. Jeg hadde begynnende hjertesvikt for snart tre år siden. Det var mye lettere å fortelle om føler jeg. Uten at jeg kringkastet det på noe vis. 

Endret 9. mars 2020 av Glitter

[Fionys]

Til dere som bruker lister så anbefaler jeg Wunderlist som ikke koster noe. Der kan du huke av etter hvert som du får gjort det som står i lista.

[Eva Sofie]

7 timer siden, Glitter skrev:

Det kom av en alvorlig, selvpåført overdose ja. Men jeg hadde tre Grand mal anfall og var i livsfare fra natt til onsdag til torsdag kveld. Det er det tidsrommet hvor mine foreldre måtte være forberedt på å komme på kort varsel. Var fare for hjertestans også. Så var det hele fredag hvor jeg var i alvorlig delirium og gjennom lørdag gag deliriumet seg gradvis også. Er først fra lørdags kveld at jeg kan gjøre rede for tiden. Fikk både stesolid og orfiril intravenøst på sykehuset. Så mye mer enn det vet jeg ikke da det er så mye legespråk i journalnotatene. 

Jeg har jo tatt overdoser tidligere (lenge siden), men ikke fått noen form for epileptiske anfall. Bare litt kramper som de har fikset med stesolid. Vet ikke hva jeg fikk av behandling den gangen jeg lå i koma. 

Da min far besøkte mrg på sykehuset på fredag så sa han at jeg så akkurat ut som min stebestemor rett før hun døde. Så det har vært noen tøffe dager for de. Selv husker jeg jo lite. Bare glimt fra og med fredag til jeg omsider husker det meste fra lørdags kveld når jeg var våken. 

Åpenhet rundt sykdommer er nok ofte en bra ting ja, men jeg føler så mye stigma og at folk blir usikre rundt meg av å være åpen om mine. Det er nok litt lettere ved fysiske problemer. Jeg hadde begynnende hjertesvikt for snart tre år siden. Det var mye lettere å fortelle om føler jeg. Uten at jeg kringkastet det på noe vis. 

Jeg har mistenkt at du hadde flere anfall etter hverandre siden det var livstruende, det kalles status epilepticus, for et vanlig epilepsianfall er normalt ikke livstruende. Et status epilepticus-anfall er svært belastende for hjertet og hjernen og det er derfor viktig å få stanset det bl.a. med Stesolid og andre medisiner intravenøst. Det finnes pasienter som har vært i anfall i opptil et døgn og ikke overlevd, men da dødd av hjertesvikt. Da forstår jeg også mer av dine reaksjoner eller symptomer nå i dag med problemer i den grad du beskriver med å ha problemer med hukommelsen. Jeg hadde det samme etter mitt status epilepticus + at jeg mistet evnen til å orientere meg. Det vil trolig normalisere seg etter noe tid. Det gjorde det i hvert fall med meg. Jeg fikk mitt anfall utløst etter en blodforgiftning, men jeg gikk på Orfiril, Lamictal og Rivotril fra før og den medikasjonen ble fortsatt, men de justerte opp dosene. Du går på en veldig "trygg" og god medisinering som er mye brukt og som dekker bredt etter hva jeg har forstått på nevrologen min da jeg selv gikk på den medisinen.

[Eva Sofie]

8 timer siden, Eva Sofie skrev:

Jeg forsøkte å finne en god artikkel jeg leste en gang, men fant den ikke nå. Jeg fant istedenfor en annen. Første avsnitt tar seg av den mest alvorlige farmen, men resten av altiikkelen, nevner de andre formene. Ev. er det mulig å slå opp i diagnosemanualen og se på F44.0-F44.9 hvor alle formene er beskrevet en for en svært kortfattet.

Oj, jeg så at jeg glemte å legge inn lenken til artikkelen her. Beklager! Jeg var litt trøtt, men nå har jeg sovet i 7-8 timer og er mye mer opplagt
Hva er dissosiasjon og dissosiative lidelser

Endret 10. mars 2020 av Eva Sofie

[Glitter]

6 timer siden, Eva Sofie skrev:

Jeg har mistenkt at du hadde flere anfall etter hverandre siden det var livstruende, det kalles status epilepticus, for et vanlig epilepsianfall er normalt ikke livstruende. Et status epilepticus-anfall er svært belastende for hjertet og hjernen og det er derfor viktig å få stanset det bl.a. med Stesolid og andre medisiner intravenøst. Det finnes pasienter som har vært i anfall i opptil et døgn og ikke overlevd, men da dødd av hjertesvikt. Da forstår jeg også mer av dine reaksjoner eller symptomer nå i dag med problemer i den grad du beskriver med å ha problemer med hukommelsen. Jeg hadde det samme etter mitt status epilepticus + at jeg mistet evnen til å orientere meg. Det vil trolig normalisere seg etter noe tid. Det gjorde det i hvert fall med meg. Jeg fikk mitt anfall utløst etter en blodforgiftning, men jeg gikk på Orfiril, Lamictal og Rivotril fra før og den medikasjonen ble fortsatt, men de justerte opp dosene. Du går på en veldig "trygg" og god medisinering som er mye brukt og som dekker bredt etter hva jeg har forstått på nevrologen min da jeg selv gikk på den medisinen.

Okei. Ja det var "status epilepticus" som stod som diagnose nå når jeg tenker etter. 

Får håpe det bare er forbigående. Blir jo spennende når jeg skal ta EEG i april.