Suicidalitet og relasjoner

[AnonymBruker]

Synes dette var interessant lesing. Jeg er glad for at det i større grad blir sett, fra psykiatrien sin side, at måten pasienter blir møtt på kan være med på å forverre de. Det har vært vanlig å ‘legge skylden’ på pasientene, mens psykiatrien i liten grad selv har klart å erkjenne at det de gjør er skadelig. 
 

https://psykologtidsskriftet.no/debatt/2020/01/relasjonelle-aspekter-ma-vektlegges-mer?fbclid=IwAR0iLecn36kyZI9ad9wiNy9fzwCOuUORKioETu6dKswJMWw5N0AUfSgDb5g
 

 

Anonymkode: 88163...866

[Gjest Fastnick]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes dette var interessant lesing. Jeg er glad for at det i større grad blir sett, fra psykiatrien sin side, at måten pasienter blir møtt på kan være med på å forverre de. Det har vært vanlig å ‘legge skylden’ på pasientene, mens psykiatrien i liten grad selv har klart å erkjenne at det de gjør er skadelig. 
 

https://psykologtidsskriftet.no/debatt/2020/01/relasjonelle-aspekter-ma-vektlegges-mer?fbclid=IwAR0iLecn36kyZI9ad9wiNy9fzwCOuUORKioETu6dKswJMWw5N0AUfSgDb5g
 

 

Anonymkode: 88163...866

Vet ikke om jeg helt skjønner hva du vil med dette. Kanskje har jeg også misforstått budskapet i linken. 

Men i alle fall lurer jeg på om du mener at helsepersonell bør være medansvarlig for andres selvmord fordi de ikke har danset etter den pipa pasienten ønsket? 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Fastnick skrev:

Vet ikke om jeg helt skjønner hva du vil med dette. Kanskje har jeg også misforstått budskapet i linken. 

Men i alle fall lurer jeg på om du mener at helsepersonell bør være medansvarlig for andres selvmord fordi de ikke har danset etter den pipa pasienten ønsket? 

Jeg sier ikke at helsepersonell er ansvarlige for andres selvmord fordi de ikke har danset etter den pipa pasienten har ønsket. Da tror jeg du har misforstått artikkelen. 
 

«Pasientene ga eksempler på møter med fagfolk der de ikke opplevde å bli respektert, sett og hørt. De kunne oppleve manglende innflytelse på eget behandlingsforløp, og kunne føle seg maktesløse og umyndiggjort. Noen ganger følte de seg avfeid, avvist eller overlatt til seg selv. Intervallobservasjon, der personalet skulle se til pasienten for eksempel hver 15. minutt, var et tiltak som ikke alltid føltes bra, spesielt ikke dersom personalet bare åpnet og lukket døra uten å si noe. En pasient beskrev det slik: «Jeg føler ofte at jeg er bare … vet ikke jeg, inventar som de skal sjekke om er her, på en måte.» Manglende anerkjennelse gjorde at hun følte seg som et objekt og var usynlig som person. Negative erfaringer kunne bidra til økt fortvilelse og håpløshet, i verste fall selvskading og selvmordsforsøk. Behandleres og miljøpersonales væremåte og interaksjon med pasienten kan altså i noen tilfeller ha negativ innvirkning på pasienten og bidra til å øke håpløsheten og suicidaliteten.»

Det å bli møtt som et objekt, som en diagnose, ikke bli hørt, ikke ha medbestemmelsesrett kan øke suicidalitet. 

-ts

Anonymkode: 88163...866

[Gjest Fastnick]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det å bli møtt som et objekt, som en diagnose, ikke bli hørt, ikke ha medbestemmelsesrett kan øke suicidalitet

Ja, det kan jeg kanskje skjønne på en måte. Men likevel er det alltid pasientens som er ansvarlig for egen selvskading og evt selvmord. De kan ikke skylde på sånne ting og kaste ansvaret over på personellet/behandlerne og si at "Siden du ikke møter meg med respekt, oppfatter meg som et objekt, ikke lar meg bli hørt og ikke lar meg få medbestemmelsesrett, så selvskader jeg eller tar livet mitt".

Disse opplevelsene kan i tillegg være svært så subjektive og ikke ha rot i virkeligheten. 

Personale og behandlere må da i så fall få nye retningslinjer å jobbe etter, hvis det har vist seg at den praksisen de har bedrevet ikke fører fram eller gjør pasientene dårligere. 

Men som du sier, jeg kan ha misforstått hele greia

[XbellaX]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Synes dette var interessant lesing. Jeg er glad for at det i større grad blir sett, fra psykiatrien sin side, at måten pasienter blir møtt på kan være med på å forverre de. Det har vært vanlig å ‘legge skylden’ på pasientene, mens psykiatrien i liten grad selv har klart å erkjenne at det de gjør er skadelig. 
 

https://psykologtidsskriftet.no/debatt/2020/01/relasjonelle-aspekter-ma-vektlegges-mer?fbclid=IwAR0iLecn36kyZI9ad9wiNy9fzwCOuUORKioETu6dKswJMWw5N0AUfSgDb5g
 

 

Anonymkode: 88163...866

Helt enig. Lite nytt sånn egentlig, men likevel en viktig artikkel.

[Glitter]

Jeg som pasient og suicidal kjente meg igjen i artikkelen. Jeg har hatt noen uheldige møter i psykiatrien og de har vært veldig vonde. Senest for 13 dager siden. Det betyr ikke at jeg mener at noen andre enn meg selv har ansvaret for at jeg nesten døde for 12 dager siden, det betyr heller ikke at jeg har kommetmed trusler om at "hvis du ikke gjør som jeg vil så tar jeg livet mitt". Det har jeg ikke, og kommer jeg aldri til å gjøre. Men at situasjonen ble veldig vond for meg og at det tippet meg over? Ja, det gjorde det. 

Heldigvis har jeg en behandler på sykehuset i psykiatrien som var enig i at dette ikke var ok og hun skal ha et møte med ledelsen og de det gjelder på DPS. Jeg kan være sterkt uenig med henne. Det var jeg på fredag, men jeg reagerer ikke slik fordet. Hun ser meg, respekterer meg og hører meg. Hun ser meg ikke som en diagnose og hun møter meg som et likeverdig menneske. 

Disse tingene er også årsaken til at jeg er selektiv på hvem jeg prater med av kontaktene mine på sykehuset. Noen følger meg opp og vi har lange og gode samtaler. Nå i helga har jeg følt meg alene da jeg bare føler meg som et objekt og en jobb. Han stakk hodet inn døra og spurte om jeg hadde hatt en grei dag på slutten av vakta for å ha noe å skrive. Jeg svarte bare kort at det har vært tungt. Hadde de jeg opplever at oppriktig bryr seg vært på jobb så hadde jeg fortalt hvorfor og spesifikt hvilke tanker jeg sliter med. Vi hadde hatt en ordentlig samtale. Gjerne mer enn bare en i løpet av vakta. Akkurat dette gjør meg ikke mer eller mindre suicidal, men det er tunge tanker å sitte med og jeg forstår den med å nærmest føle seg mer alene på avdeling enn hjemme. Det gjør jeg når jeg har enkelte som dagskontakt. 

Jeg husker jeg hadde tilsyn hvert 15 min en gang. Og ja de stakk ofte bare hodet inn døra. Er man såpass suicidal så har man behov for samtale. Ikke hvert 15 min selvsagt, men av og til. 

Endret 8. mars 2020 av Glitter

[zerou]

Dette syns jeg var en bra artikkel. Den beskriver det jeg alltid har tenkt..

[AnonymBruker]

Fint at noen tenker på det. Noen psykiatere og psykologer er så arrogante og overbeviste om at medmenneskelighet og respekt bestamdig er å tukte og sette grenser. Det er sikkert mange som blir bedre, men jeg er overbevist om at noen føler seg så skamfulle og fæle fra før at de detter rett av lasset og forsvinner. Så kan psykiatrien sitte å slå seg på brystet og si at de ikke var klare for behandling, mens de ikke skjønner noe av hvorfor det er så mange selvmord i landet. 

Bare sånn hvis det ikke er åpenbart allerede: jeg har ikke noe empiri som understøtter dette. Det er utelukkende en personlig oppfatning skrevet i bitterhet og litt sinne. 

Anonymkode: 68ac3...f54

[Eva Sofie]

Men hva når man har tilsyn annenhvert minutt eller hvert 5. minutt? Jeg har hatt så hyppig tilsyn over lang tid med gradvis lengre intervall etter hvert som jeg ble bedre da de fjernet kontinuerlig observasjon (KO). Var under siste innleggelse for 5 år siden dette. Da blir det jo til at man bare stikker hodet inn, konstaterer at alt er slik det skal være og trekker seg tilbake. Når sant skal sies, synes jeg det var like så greit å ikke ha de lange samtalene hver gang. Jeg hadde fått nok av folk etter tre uker med kontinuerlig observasjon (tidligere kaldt fastvakt).

Jeg husker at noen fastvakter kunne jeg snakke fint med mens andre snudde jeg ryggen til og sa ikke ett ord til. Jeg husker godt en sykepleier som valgte flere ganger å sitte og spise nistepakken sin inne på rommet mitt. Også når jeg ikke hadde kontinuerlig observasjon. Da snakket vi om alle sider av livet, hverdagslige ting, friske ting og syke ting. Jeg turte å stille henne spørsmål som hvordan hun fant motivasjon til å holde ut i jobben når det hver uke kom inn nye syke pasienter på avdelingen. Ble hun ikke selv deprimert? Det å spise nistepakken sin med meg husker jeg som veldig hyggelig gjort av henne. Vi hadde mange fine og ærlige samtaler sammen.

[AnonymBruker]

17 timer siden, Fastnick skrev:

Ja, det kan jeg kanskje skjønne på en måte. Men likevel er det alltid pasientens som er ansvarlig for egen selvskading og evt selvmord. De kan ikke skylde på sånne ting og kaste ansvaret over på personellet/behandlerne og si at "Siden du ikke møter meg med respekt, oppfatter meg som et objekt, ikke lar meg bli hørt og ikke lar meg få medbestemmelsesrett, så selvskader jeg eller tar livet mitt".

Disse opplevelsene kan i tillegg være svært så subjektive og ikke ha rot i virkeligheten. 

Personale og behandlere må da i så fall få nye retningslinjer å jobbe etter, hvis det har vist seg at den praksisen de har bedrevet ikke fører fram eller gjør pasientene dårligere. 

Men som du sier, jeg kan ha misforstått hele greia

Det er nok ikke slik at pasientene er bevisste på at dette skjer og de står garantert ikke å truer slik som du beskriver. Det er vanskelig å vite at man blir behandlet respektløst hvis man ikke har opplevd å bli behandlet med respekt. Det er vanskelig å se for seg at man kan være med på å bestemme over egen behandling hvis man aldri har blitt tatt med i bestemmelser før. Det er ingen enkeltpersoner i psykiatrien som skal ha ansvaret for selvmord, det her handler om hele systemet og kulturen i psykiatrien og hvordan den bidrar til å opprettholde og i verste fall styrke selvmordstanker og selvskading. 

Anonymkode: 88163...866

[Glitter]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er nok ikke slik at pasientene er bevisste på at dette skjer og de står garantert ikke å truer slik som du beskriver. Det er vanskelig å vite at man blir behandlet respektløst hvis man ikke har opplevd å bli behandlet med respekt. Det er vanskelig å se for seg at man kan være med på å bestemme over egen behandling hvis man aldri har blitt tatt med i bestemmelser før. Det er ingen enkeltpersoner i psykiatrien som skal ha ansvaret for selvmord, det her handler om hele systemet og kulturen i psykiatrien og hvordan den bidrar til å opprettholde og i verste fall styrke selvmordstanker og selvskading. 

Anonymkode: 88163...866

Det tror jeg nok ja. Min selvskading og akutte suicidalitet har gått ned når jeg har følt jeg blir behandlet med respekt og når jeg bli sett og hørt. For meg som har blitt behandlet mye dårlig i livet så har det vært verdifullt. 

For noen dager siden da jeg ikke ble møtt på at jeg i ren desperasjon ønsker ECT igjen (jeg fikk det for tre år siden) så følte jeg behov for å si at selv om jeg var uenig så tenkte jeg ikke negativt om henne eller deevaluerte henne, nettopp fordi det er listet opp som en typisk ting ved min diagnose. Men jeg er ikke slik og jeg vet at hun tar sine vurderinger ut fra hva hun mener er best. Dessverre har jeg også møtt andre i psykiatrien som jeg ikke har fått en god relasjon til og da har jeg gjerne følt meg verre etter samtale enn jeg gjorde før. Det er ingen god følelse og det kan være veldig triggende for meg. Fortsatt aldri kommet med noen form for trusler. Hvis jeg da har skadet meg så har jeg gjort det hjemme. Rullegardinen har gått ned og min beste måte å beskrive det på er at jeg går inn i en transe hvor jeg mister kontrollen min. 

[AnonymBruker]

Også synes jeg det er trist at det eneste innlegget som har fått likerklikk i denne tråden er innlegget hvor pasienten beskrives som manipulerende og ansvarsfraskrivende. Det sier sitt om hvor vanskelig det er for mange å se ting fra et annet synspunkt og hvor lang veien mot et mer humant psykisk helsevern er. 
 

Anonymkode: 88163...866

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Også synes jeg det er trist at det eneste innlegget som har fått likerklikk i denne tråden er innlegget hvor pasienten beskrives som manipulerende og ansvarsfraskrivende. Det sier sitt om hvor vanskelig det er for mange å se ting fra et annet synspunkt og hvor lang veien mot et mer humant psykisk helsevern er. 
 

Anonymkode: 88163...866

Enig. 

Anonymkode: cc59f...0b5

[Glitter]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Også synes jeg det er trist at det eneste innlegget som har fått likerklikk i denne tråden er innlegget hvor pasienten beskrives som manipulerende og ansvarsfraskrivende. Det sier sitt om hvor vanskelig det er for mange å se ting fra et annet synspunkt og hvor lang veien mot et mer humant psykisk helsevern er. 
 

Anonymkode: 88163...866

Sant.