Kjære NHD

[Gjest datter]

Skrev tidligere et innlegg om min mor som ble offer for legetabbe og som i ettertid sliter psykisk. Som pårørende er det skremmende å se utviklingen i hennes mentale tilstand ettersom hun bare blir verre (etter mitt syn og dømme).

Mor går til psykiater hver 14.dag (skal starte hos psykolog) og går på noe de kaller livskvalitetskurs som er ren gruppeterapi.

Det jeg lurer på er om det er "riktig" av oss pårørende å sitte og se på at hun stadig reduseres i form av depresjoner osv. Jeg er helt sikker på at hun er blitt betydelig verre etter at hun startet på terapien. Hun forteller hva de gjør der, og det fokuseres mye på gamle episoder som gjør at de har det tøft nå.

Kan slik gruppeterapi være hensiktsmessig for alle?? Hun lærer bl.a å sette egne grenser, noe som i og for seg er bra, men vi føler hun isolerer seg totalt fra omverdenen. Det siste nå er at hun plutselig hadde sagt opp telefonabonnementet slik at ingen skulle forstyrre henne hele tiden...! Hun er i utgangspunktet en sterk og lærd kvinne, men nå er hun bare en skygge av seg selv. Bør vi akseptere dette eller komme mer på banen?

Håper på svar...dette tynger...

Ps mamma er mye på aktiviteter satt i gang for personer som sliter psykisk i bydelen. Det er stort sett det hun gjør om dagene. Hvis vi klarer å få henne med på andre ting (f.eks sammen med barnebarna) er hun i storform og ler masse. Hun sier da også st hun føler det gjør henne godt.

Når hun av og til åpner seg, kan hun si at hun tviler på om hun har "godt" av de tilrettelagte aktivitetene... Hun er 58 år og var yrkesaktiv inntil dette skjedde

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er enig med deg i din bekymring. Langt fra alle slike grupper har (positiv) effekt.

Noen ganger blir det "dyrk mine problemer og de vil vokse".

All behandling må evalueres etter en tid. Om den ikke fører til fremskritt, må en gjøre noe annet.