noen dager....

[Gjest mamama]

Sitter på jobben, men tankene er et helt annet sted. Jeg tenker på Martin, den flotte gutten min, som jeg savner så inderlig. Den spreke 6-åringen som jeg var så glad i. (jeg ER så glad i han!!)

Det er over 8 måneder siden han døde, helt plutselig. Livet ble snudd oppned på minutter, og sorgen og savnet preger livet mitt nå. Jeg har gråtet "bøtter" med tårer over Martin, jeg er helt "knust".

I mange uker og måneder var alle dager helt svarte, og jeg så ingen "lys i tunnelen".

Men jeg merker nå at noen dager er bedere. Det er litt lettere å puste, tankene er ikke like tunge, de ligger ikke "først" hele tiden. Det er godt å kjenne, at det letter litt.

Jeg vil alltid være like lei meg over at Martin døde, jeg vil alltid tenke på han, men det gjør ikke like vondt hele tiden. Det er bra, fordi jeg kunne ikke leve med denne sorgen like intens og sterk resten av mitt liv.

Jeg tror ikke jeg vil få dårlig samvittighet selvom jeg klarer å "kose" meg innimellom. Jeg lever videre, jeg har ikke noe valg, og må bare prøve å få til livet mitt så bra som mulig. Martin vil alltid være i hjertet mitt, han "er med" meg hver dag. Livet kan aldri bli som før, jeg kan aldri bli den samme som før. Tanker og spørsmål dukker opp. Hvorfor Martin, hvorfor oss? Hva er meningen med livet? hva er viktig her i livet? hvordan skal jeg leve uten Martin?

Jeg tror at han har det bra, og at jeg skal møte han igjen. Det er godt å tenke på, men det er jo ikke noen trøst. Kanskje lever jeg i 50 år til!! Jeg må finne en måte å leve videre på, og det jobber jeg med hver dag. Jeg har to flotte gutter til, som trenger meg, og som jeg også trenger.

Sorgarbeid er forferdelig tungt arbeid, og jeg holder på med dette hver dag. Nå tror jeg at jeg ser litt av resultatet, iallefall så er noen dager litt bedre..(de kan faktisk være gode).

Så til alle dere der ute som driver med dette, sorgarbeid er så slitsomt, og vi må støtte hverandre, det er jo bare vi som virkelig kan forstå hva vi er igjennom. Så får vi bare håpe på at det går rette veien, at vi kan leve videre, et liv uten barna våre her, men at de er hos oss i hjertene våre ( og i himmelen)....

[Gjest maria]

Kjære mamama!

Jeg føler med deg i sorgen din- forstår godt hvordan du har det. Fint å lese at du har gode dager innimellom. Man trenger det for å kunne fungere. Jeg har også det innimellom, og noen tror da at "nå er det bra, nå har hun kommet over det". Men de tar feil, veldig feil- det er ikke så enkelt som det. Sorgen og savnet er noe vi må lære oss å leve med, men vi må tillate oss å kunne smile og le.

Klem fra

[Gjest tankefull]

Kjære mamama!

Ville bare si at jeg vet hvordan du har det.Tenker på Martin og deg fra tid til annen og syns det er godt å høre at du finner livet mer og mer levelig;selv med savnet av gutten din.Du overlever;det er vel det det handler om,å overleve..

Jobb videre du,det høres ut som du er på rett spor;skal tenke på deg og Martin idag!

Ha en god dag!

Varm klem fra Nestor sin mamma.