tanker om min lille gutt

[Gjest maria]

Det er visst ikke bare meg som sliter enormt med sorgen. Jeg har akkurat lest innleggene til mamama og tankefull. Det er så trist å lese, jeg kjenner meg så godt igjen i begge to. Jeg vet så altfor godt hvordan dere har det- har det slik selv hver eneste dag. Og det blir ikke lettere, tvert om- jeg syntes sorgen og savnet blir større og større. Hvordan skal jeg komme meg igjennom dette? Har jo klart det før, men hvordan skal jeg klare det en gang til? Da min datter døde ble en del av hjertet mitt liksom revet bort. Jeg mistet livsgnisten helt, hadde ingen ting å leve for. Kom sakte men sikkert tilbake til hverdagen igjen, fikk sorgen litt på avstand- men ikke glemt. Har så fått 2 barn som ga livet glede igjen.

Når jeg så mistet lille Marius i januar døde ennå en del av mitt hjerte- jeg har på nytt mistet livsgleden og har store problemer med å fungere i hverdagen. Jeg sitter å ser på bilder av 4 nydelige barn- 2 jenter og 2 gutter. 4 barn som jeg har båret frem og vært så stolt av- jeg er mamma til 4, men har bare 2 av de hos meg. Hva er meningen med det? Det er ingen mening med at noen barn dør, slik skal det ikke være.

Jeg skal begynne hos psykolog i morgen og håper at hun kan hjelpe meg i sorgarbeidet. Ser frem til det, men hun kan ikke gi meg barna mine tilbake- ingen kan det. Jeg vet jeg må akseptere at de er døde, men det er ikke lett.

Klem til mamama, tankefull og dere andre som også har mistet.

Hilsen

[Gjest mamama]

Jeg tenker på deg, at du har opplevd det verste to ganger. Å miste et barn!! Det er helt grusomt. Livet er urettferdig!!!

Jeg tror det er smart av deg å prøve psykolog. Jeg begynte selv med det i januar. De første gangene synes jeg at jeg fikk utbytte av. Så ble jeg veldig uenig med henne, og hadde tenkt å slutte. Jeg fortalte hva jeg følte, og vi fikk oppklart "missforståelsen", så jeg går der fortsatt en gang i uka.

Det er tøft, skikkelig jobbing, så jeg blir utrolig sliten etterpå. Men det er nok riktig og viktig å få "alt" ut, så dette har jeg tenkt å fortsette med. Det er så vanskelig å leve uten Martin, så hvis hun kan hjelpe meg litt med det så må jeg jo gi det en skikkelig sjanse. I tillegg så går tiden, og jeg føler at jeg (og mannen min) blir mer og mer alene om dette, og da må jeg ha et sted hvor jeg bare kan prate og prate om Martin, om sorgen og savnet over at han er borte. Hun stiller spørsmål, kommer med kommentare og innspill, og vinklinger som jeg ikke har sett.

Lykke til i morgen, det blir nok slitsomt, men du får "renset" luften litt, og da blir det litt lettere å puste etterpå.

en tanke fra "smerte den ubudne gjest" av Inger Marie Aase.

SORG TAR TID

Jeg visste det ikke.

Jeg visste ikke at sorg er en lang prosess.

Hvor følelsene kommer skyllende over meg om og om igjen

- noen ganger står stormen på uten lysglimt

- noen ganger med kraftige dønninger som river og sliter

- og noen ganger ligger bare havet der som en bakgrunn.

[tillybitts]

Jeg tenker på deg, at du har opplevd det verste to ganger. Å miste et barn!! Det er helt grusomt. Livet er urettferdig!!!

Jeg tror det er smart av deg å prøve psykolog. Jeg begynte selv med det i januar. De første gangene synes jeg at jeg fikk utbytte av. Så ble jeg veldig uenig med henne, og hadde tenkt å slutte. Jeg fortalte hva jeg følte, og vi fikk oppklart "missforståelsen", så jeg går der fortsatt en gang i uka.

Det er tøft, skikkelig jobbing, så jeg blir utrolig sliten etterpå. Men det er nok riktig og viktig å få "alt" ut, så dette har jeg tenkt å fortsette med. Det er så vanskelig å leve uten Martin, så hvis hun kan hjelpe meg litt med det så må jeg jo gi det en skikkelig sjanse. I tillegg så går tiden, og jeg føler at jeg (og mannen min) blir mer og mer alene om dette, og da må jeg ha et sted hvor jeg bare kan prate og prate om Martin, om sorgen og savnet over at han er borte. Hun stiller spørsmål, kommer med kommentare og innspill, og vinklinger som jeg ikke har sett.

Lykke til i morgen, det blir nok slitsomt, men du får "renset" luften litt, og da blir det litt lettere å puste etterpå.

en tanke fra "smerte den ubudne gjest" av Inger Marie Aase.

SORG TAR TID

Jeg visste det ikke.

Jeg visste ikke at sorg er en lang prosess.

Hvor følelsene kommer skyllende over meg om og om igjen

- noen ganger står stormen på uten lysglimt

- noen ganger med kraftige dønninger som river og sliter

- og noen ganger ligger bare havet der som en bakgrunn.

Kjære Maria og mamama ! ( og dere andre også ) ! Du er tøff, Maria. Og du har sannelig hatt litt å stri med - å miste 2 barn er helt utenfor min fatteevne at noen kommer seg gjennom. Men - det er et sted skrevet, at "som din dag er, skal din styrke være " - og det ligger noe i det der. Det MÅ jo gå.

Dere skal vite at jeg tenker på dere - og håper dere får det litt lettere med tiden. Sorgprosess er jp, som kjent - den tiden det tar før smertene blir minner..

Klemmer i manfold fra

Bitten

[Gjest tankefull]

Kjære Maria!

Hjertet mitt blør for deg samtidig som jeg er så glad for at du har skaffet deg hjelp.Du begynner hos psykolog idag;GOOD for you!Ønsker deg fruktbare samtaler!

Det er ikke rart at du har det som du har det;du har gjennomlevd en kvinne`s aller største mareritt og det 2 ganger!!Nå gjennomlever du kanskje sorgen etter din eldste datter samtidig som du begynner med å bearbeide tapet av Marius;jeg føler med deg og skal være her (på DOL) for deg når du føler for å lufte deg litt/mye.Ta godt vare på deg selv,dine barn og din partner, og gjør det DU mener er nødvendig for å få et levelig liv etter tapet av barna dine!

Varme tanker og en stor klem fra Nestor sin mamma!