Hater meg selv så inderlig igjend

[AnonymBruker]

Ja det er meg med Asperger. Det sier seg selv at jeg aldri vil mestre skikkelig. Jeg er er lavkvalitetsmenneske. Jeg går her overbevist igjen. Det banker på døra hele tiden, at jeg er annerledes. Jeg har ingenting å se frem til lenger. Jeg føler at det som for andre er vanlig er for meg å sikte for høyt. Jeg må liksom tenke så innmari over konsekvensene for det jeg gjør. 
Jeg kjeder meg ihjel og lever tomt. Jeg har på mange måter hatt veldig gode forutsetninger. Men noe usynlig stopper meg. Jeg klarer ikke fullføre mye og jeg er totalt blind på mye i hverdagen. Jeg er BLIND! Jeg vet for eksempel ikke hvordan man studerer. Jeg har bare aldri skjønt det. Jeg kommer aldri til å bli noe bra. Eneste som gjør mitt liv spennende er at jeg kan klare å forandre meg så jeg ikke er noe som er typisk meg eller Asperger, men ser ut som det er umulig? Jeg misunner så de som alltid har planer. Skal studere, til og med i utlandet. Mens jeg aldri har planer. Jeg bare sitter her og føler meg klaustrofobisk med meg selv. Keg virkelig hater meg, og klarer da heller ikke å bruke tid med andre. 

Anonymkode: 7b553...83f

[AnonymBruker]

Kan du ha en depresjon, tror du? Kanskje blir det litt bredere for deg om du fikk noe antidepressiva? 

Depresjon, angst, OCD, og spiseforstyrrelser er de fire store som kan plage en med Asperger. 

Anonymkode: b6aa1...53a

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du ha en depresjon, tror du? Kanskje blir det litt bredere for deg om du fikk noe antidepressiva? 

Depresjon, angst, OCD, og spiseforstyrrelser er de fire store som kan plage en med Asperger. 

Anonymkode: b6aa1...53a

Ingen spiseforstyrrelse. Skal antidep få vekk negative tanker? Ja det er kanskje en slags depresjon, men jeg skjønner ikke...for jeg står jo opp. Fungerer helt greit hele dagen. Det er bare at jeg ikke føler jeg mestrer noe særlig. Det at jeg får våkne og gå på jobben jeg har fått minner meg om alt jeg tapte. Fordi jeg er den som jeg er. 

Anonymkode: 7b553...83f

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ingen spiseforstyrrelse. Skal antidep få vekk negative tanker? Ja det er kanskje en slags depresjon, men jeg skjønner ikke...for jeg står jo opp. Fungerer helt greit hele dagen. Det er bare at jeg ikke føler jeg mestrer noe særlig. Det at jeg får våkne og gå på jobben jeg har fått minner meg om alt jeg tapte. Fordi jeg er den som jeg er. 

Anonymkode: 7b553...83f

Ja, AD kan hjelpe til med å få bort negative tanker, både om deg selv og omverdenen. Ville ha gitt det er forsøk om jeg var deg. 

En annen ting du må huske på er at du ikke er noe mindre verdt enn andre fordi du har en diagnose. Jeg vet mange tenker sånn, blant andre meg selv som har bipolar, men ingen kan noe for om man får en diagnose. Det som gjelder er å prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. 

Anonymkode: b6aa1...53a

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, AD kan hjelpe til med å få bort negative tanker, både om deg selv og omverdenen. Ville ha gitt det er forsøk om jeg var deg. 

En annen ting du må huske på er at du ikke er noe mindre verdt enn andre fordi du har en diagnose. Jeg vet mange tenker sånn, blant andre meg selv som har bipolar, men ingen kan noe for om man får en diagnose. Det som gjelder er å prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. 

Anonymkode: b6aa1...53a

Hva mener du med siste setning der? Ikke sikte mot noe og bare være her jeg er? Jeg vil jo ikke detaljerte hva jeg har gjort, for noen kan jo kjenne en igjen hvis jeg begynner med navn på steder og yrker. Men jeg ble mobbet (mild mobbing) på skolen der jeg voks opp. Egentlig et sted med lite muligheter. 
Så gikk jeg videre og følte aldri jeg passet inn. Jobbet for å spare opp penger. Men følte alt var midlertidig og ikke blivende. Mye pga folka jeg jobbet med og, mye alkoholikere og eldre enn meg. 
Så fant jeg en jobb jeg følte var Ok. Men så ropte nærmest noe på meg, som om jeg endelig var klar for å gjøre noe jeg virkelig ville like. Jeg går inn og det går bra. Men så blir jeg jaget hardt ut derfra igjen og. Og nå er jeg ikke motivert for noe. Det er ikke noe jeg har gjort stygt mot andre enn gang. Jeg bare er.....og det er visst feil. Men det er vel et selvfølge at hun med Aspergers måtte forlate stedet,og ta til takke der det er mangel på folk i stedet (lett å få plass)

Anonymkode: 7b553...83f

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du med siste setning der? Ikke sikte mot noe og bare være her jeg er? Jeg vil jo ikke detaljerte hva jeg har gjort, for noen kan jo kjenne en igjen hvis jeg begynner med navn på steder og yrker. Men jeg ble mobbet (mild mobbing) på skolen der jeg voks opp. Egentlig et sted med lite muligheter. 
Så gikk jeg videre og følte aldri jeg passet inn. Jobbet for å spare opp penger. Men følte alt var midlertidig og ikke blivende. Mye pga folka jeg jobbet med og, mye alkoholikere og eldre enn meg. 
Så fant jeg en jobb jeg følte var Ok. Men så ropte nærmest noe på meg, som om jeg endelig var klar for å gjøre noe jeg virkelig ville like. Jeg går inn og det går bra. Men så blir jeg jaget hardt ut derfra igjen og.

Hvorfor ble du jaget?

Anonymkode: 232b7...d6c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor ble du jaget?

Anonymkode: 232b7...d6c

Det var da illustrasjon. Jeg trodde jeg hadde funnet plassen min. Jeg følte meg på plass i livet. Men så var det liksom rett ut der og.

Anonymkode: 7b553...83f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det var da illustrasjon. Jeg trodde jeg hadde funnet plassen min. Jeg følte meg på plass i livet. Men så var det liksom rett ut der og.

Anonymkode: 7b553...83f

Men hvorfor?

Anonymkode: 232b7...d6c

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvorfor?

Anonymkode: 232b7...d6c

Fordi jeg ikke er helt som andre. Jeg aner ikke hva det er selv. Klarer ikke bruke stemma ordentlig. Jeg klarer ikke helt bruke kroppsspråk. Jeg klarer bare ikke denne greia. Jeg er blind for noe. Jeg kan selv føle meg bra, men for andre var jeg kanskje bare barnslig eller manisk? Jeg er liksom feil uansett om jeg er nedfor eller glad.

Anonymkode: 7b553...83f

[AnonymBruker]

Jeg har ikke igjen noe son interesserer. Og det er faktisk folk som fortsetter der de startet. Jeg virker mer som at jeg bare skal gjøre som de andre som er fra samme sted, flytte hjem igjen og inse at verden faktisk ikke har så mye å tilby. Jeg bare føler døden er neste stopp, fordi det er ikke mer igjen. Jeg har søkt på jobber i forskjellige byer i Norge, men det er veldig halvhjertet. Jeg har egentlig ikke lyst. Det er bare sånn jævla ekisteringsliv. Jeg føler jeg egentlig skulle vært et annet sted. Men er fremdeles på barndomsstedet. Fått meg en liten jobb sol jeg ser på som påfyll av CV og erfaring. Men jeg mistrives. Har 1 venn. Livet finnes liksom ikke spennende slik det nesten ble, men ei med min diagnose takler vel egentlig ikke noe. De andre fortsetter på mer spennende ting, jeg leter fremdeles som en usikker tenåring. 

Anonymkode: 7b553...83f

[AnonymBruker]

Hva i helsikke gjør jeg egentlig? Det kjennes som at det ene livet jeg har går fra meg. Venner drar til London for å studere. Noen fortsetter i det som ikke gikk bra for meg. Jeg er liksom?? Hva? Kanskje ligger suksess mer i byjenters blod? 
 

Anonymkode: 7b553...83f

[Glitter]

På 4.5.2020 den 17.27, AnonymBruker skrev:

Kan du ha en depresjon, tror du? Kanskje blir det litt bredere for deg om du fikk noe antidepressiva? 

Depresjon, angst, OCD, og spiseforstyrrelser er de fire store som kan plage en med Asperger. 

Anonymkode: b6aa1...53a

Personlighetsforstyrrelser er også ganske vanlig å utvikle når man har AS. Generelt sett er man mer sårbar for å utvikle diverse psykiske lidelser når man har den diagnosen. 

TS trenger å gå til psykolog slik jeg ser det. Det er ikke noe noen her på forumet kan hjelpe henne med har det hittil vist seg. Hun må dra til legen, få henvisning til psykolog og der kan de diskutere om antidepressiva kan ha effekt. 

[Katarina87]

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver, jeg har hatt og har sterke hormonplager som gjør at jeg aldri har fått studert eller "blitt" noe. Står på stedet hvil liksom.

Nå lurer jeg på om jeg kan ha ADD i tillegg. Men vet legene som er elendig på typiske kvinnesykdommer blir å ville gi meg en psykisk diagnose som ikke er ADD ;( Så slipper de å deale mer med mine problemer når de bare kan skylde på at det er psykisk...Hadde jeg fått ADD diagnose hadde d vært enklere å forklare folk hvorfor jeg ikke har blitt noe...da folk ikke vil forstå noe de aldri mest sannsynligvis ikke har hørt om.

Jeg synes du er god på å skrive å virker til å ha god selvinnsikt til tross for diagnosen din! Du skriver at du er blind liksom, føler også at jeg er halvblind kanskje...går i tåka som aldri letter helt.  Men jeg har heldigvis fått litt hjelp hos et privat sykehus i utlandet.

Jeg håper at du kan finne noen likesinnende å få tatt deg en ferie kanskje og få litt mestringsfølelse. Finne noe du faktisk liker å gjøre og gjøre det, trenger ikke være en jobb. Men en slags hobby. Og fortsette med å beskrive for folk hvordan du har det og hvordan det er å ha aspergers. Det er også interessant og givende synes jeg og møte folk som ikke er kjedelig A4. Det er ikke noe aspergersforening mon tro der du kan få venner som forstår deg bedre? Du er ikke noe lavkvalitetsmenneske!! Din verdi har ingenting med hvor "vellykket" du er, husk det! 

[AnonymBruker]

3 timer siden, Katarina87 skrev:

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver, jeg har hatt og har sterke hormonplager som gjør at jeg aldri har fått studert eller "blitt" noe. Står på stedet hvil liksom.

Nå lurer jeg på om jeg kan ha ADD i tillegg. Men vet legene som er elendig på typiske kvinnesykdommer blir å ville gi meg en psykisk diagnose som ikke er ADD ;( Så slipper de å deale mer med mine problemer når de bare kan skylde på at det er psykisk...Hadde jeg fått ADD diagnose hadde d vært enklere å forklare folk hvorfor jeg ikke har blitt noe...da folk ikke vil forstå noe de aldri mest sannsynligvis ikke har hørt om.

Jeg synes du er god på å skrive å virker til å ha god selvinnsikt til tross for diagnosen din! Du skriver at du er blind liksom, føler også at jeg er halvblind kanskje...går i tåka som aldri letter helt.  Men jeg har heldigvis fått litt hjelp hos et privat sykehus i utlandet.

Jeg håper at du kan finne noen likesinnende å få tatt deg en ferie kanskje og få litt mestringsfølelse. Finne noe du faktisk liker å gjøre og gjøre det, trenger ikke være en jobb. Men en slags hobby. Og fortsette med å beskrive for folk hvordan du har det og hvordan det er å ha aspergers. Det er også interessant og givende synes jeg og møte folk som ikke er kjedelig A4. Det er ikke noe aspergersforening mon tro der du kan få venner som forstår deg bedre? Du er ikke noe lavkvalitetsmenneske!! Din verdi har ingenting med hvor "vellykket" du er, husk det! 

Saken er at jeg allerede har oppsøkt likesinnede. de er kjedelige. 
Ble god venn med ei for noen år siden men det skar seg. Samme kan det være, finnes flere å velge mellom.

Jeg har funnet en del likesinnede i utlandet....men problemet er jobb osv. Det er noe jeg er totalt blind for. Noen ganger føler keg også at Asperger er en tullediagnose, fordi jeg føler meg ikke veldig uvanlig. Likevel så har jeg fått høre ofte at jeg er det,  men ikke så ofte i voksen alder da. Det trenger ikke å ha med Asperger å gjøre liksom. Hovedproblemet mitt er kanskje at jeg tenker veldig svart-hvitt. Jeg tror alt er pga aspergersen. Så det er liksom den som definerer meg. Og til hver gang jeg ser noen som er litt rar så tenker jeg «han/hun har sikkert Asperger» og blir enda mer deppa fordi jeg tror at det er umulig å legge fra seg rarheten. Synes også jeg sløser bort utseendet mitt på å ha diagnosen. 
Og så irriterer jeg vettet av meg igjen da, for at jeg ikke klarer å finne noe å tjene penger på. 

Anonymkode: 7b553...83f

[RamonaK]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes også jeg sløser bort utseendet mitt på å ha diagnosen. 

 

Anonymkode: 7b553...83f

Kanskje feil ting å henge seg opp i, men hva mener du med det? 

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Saken er at jeg allerede har oppsøkt likesinnede. de er kjedelige. 

På hvilken måte er de kjedelige?

Anonymkode: 232b7...d6c

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

På hvilken måte er de kjedelige?

Anonymkode: 232b7...d6c

Null fremtidsplaner. Barnslig humor. Ikke penger til å bli med til utlandet osv. Liker å gå på fylla på den lokale puben osv. Gørr

Anonymkode: 7b553...83f

[AnonymBruker]

Men hvordan bli fri igjen? Før jeg visste om så mange diagnoser så var det ikke noe som definerte meg. Men nå føler jeg at Asperger er den som definerer meg mest. Har alltid følt livet mitt skal komme med noe kjedelig.

At jeg har ADD kan jeg kanskje drite litt i, i og med at jeg har Asperger og den er kanskje mer alvorlig? 
Det virker som den er så alvorlig at alt annet du har er bare er å glemme.

Den sitter der som en ekstra diagnose. Og det er selvfølgelig den du skal ha resten av livet. 
Jeg synes den høres ut som avføring på en måte. Det er ikke engang noe fancy navn på den. Og jeg føler at hele meg har noe maskulint ved meg. Ikke at jeg ser slik ut osv, men jeg har ofte ikke følt meg elegant og feminin som andre jenter?! 

Jeg vet ikke hvilket liv jeg kan se for meg. Jeg lar det faktisk definere meg. Jeg klarer ikke la være å tenke at det er den som gjør at jeg ikke får helt til det de andre før til. For hvis jeg alltid er den som får ekstra utfordringer, så må det jo være noe? Men så sies det liksom også, at det er tankene som ødelegger og ikke diagnosen. 
Jeg var så på vei inn i riktig spor, men så kom det sakte men sikkert, tilbake «dårlige» tilbakemeldinger. Noe er feil med meg. Og det plager meg at jeg kunne vært så mye større eller i gang med noe, men så kommer Aspergers og senker hele verdien din . Og den kommer hele tiden..... 

Det er litt vondt når du er overbevist og sitrer og spiser andres rester med vilje fordi de som er kvalitetsmennesker fortjener maten, men det er logisk for meg at jeg tar restene.

Anonymkode: 7b553...83f

[AnonymBruker]

1. Det er ikke diagnosen som definerer deg. Det er hvem du er i deg selv som person som gjør det. Tankene dine, meningene dine, holdningene dine, osv. 

2. Godta og aksepter at du har de diagnosene du har fått. Som sagt så er det ikke de som definerer DEG. 

3. Det er ikke noe som heter "kvalitetssmennesker" eller undermennesker. Da må en tilbake til nazismen hvis en skal tenke sånn. 

4. DU har ansvaret for hvordan ditt videre liv vil bli. Benytt deg av de sjansene som byr seg, og gjør det beste ut av det. Prøv å tenke positivt og at du tross alt er heldig som bor i Norge. 

5. Ta problemene dine opp med behandleren din. Han/hun/de er bedre kvalifisert til å kunne gi deg videre råd og oppfølging, ikke vi her inne. De kjenner deg jo, det gjør ikke vi. 

Anonymkode: b6aa1...53a

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

1. Det er ikke diagnosen som definerer deg. Det er hvem du er i deg selv som person som gjør det. Tankene dine, meningene dine, holdningene dine, osv. 

2. Godta og aksepter at du har de diagnosene du har fått. Som sagt så er det ikke de som definerer DEG. 

3. Det er ikke noe som heter "kvalitetssmennesker" eller undermennesker. Da må en tilbake til nazismen hvis en skal tenke sånn. 

4. DU har ansvaret for hvordan ditt videre liv vil bli. Benytt deg av de sjansene som byr seg, og gjør det beste ut av det. Prøv å tenke positivt og at du tross alt er heldig som bor i Norge. 

5. Ta problemene dine opp med behandleren din. Han/hun/de er bedre kvalifisert til å kunne gi deg videre råd og oppfølging, ikke vi her inne. De kjenner deg jo, det gjør ikke vi. 

Anonymkode: b6aa1...53a

Men jeg føler jeg er diagnosen, for det sies jo "det er typisk for asperger å ......" og så føler jeg at dette ikke er noe som vil forsvinne samme hvor sterkt jeg ønsker det. Tar jeg mer skade av ting enn andre feks? Har inntrykk av at jeg tar mer skade av rusmidler forneksempel. Nå er ikke jeg interessert i å ruse meg så, men venner prøver jo ting. Noen drikker og fester hver helg uten å se ut til å ta skade, norn prøver hasj og røyker det perioder, noen prøver kokain. Jeg hadde sikkert tatt superskade av det. 

Jeg er som sagt ikke interessert i det å ruse meg. Men jeg føler at min hjerne er veik rett og slett. 

Jeg føler meg så innmari mindreverdig. Jeg kan ikke gjøre det jeg vil. Folk bestemmer seg for noe og gjør det. Jeg er mer slik med ei usynlig sperre. Jeg føler jeg har grunner tim å skamme meg. Jeg må gå innenfor skammekroken pga jeg er meg. 

Jeg står også sist i kø når det kommer til valg av diverse, fordi jeg er mindreverdig.

Anonymkode: 7b553...83f