1 år siden ultralyden

[masim]

Ja i morgen er det et år siden jeg var på ultralyd, og hele min verden falt i grus.

Spente og glade var vi, da vi ankom sykehuset.

Etter et par timer gikk vi ut igjen , helt fortomlet, med masse spørsmål og bekymringer, tårer og unger som lurte på hva er det som skjer.

Prøve å for klare at "dem tror det er noe galt med babyen" og at jeg & pappa`n må ta natt toget til Trondheim samme natt.

Det var ikke lett å kunne forklare dem det, da vi ikke visste hva som var galt.

Denne uken kommer jeg til å igjenopp leve alt fra i fjor.

På bare tre dager fra ultralyd, svipp tur til Trondheim fra Hamar, og i gang satt en fortidlig fødsel i uke 19. og plutselig er alt over.

Alt dette kommer nå i tankene.

Og hva har skjedd på dette året?

Joda noen var veldig flinke til å støtte en, og delte sorgen med oss.

andre ville ikke snakke om det.

Hvis jeg gråt noen mnd etterå, fikk jeg høre at: har det skjedd no?

Skjedd no, Fanken jeg mistet gutten min for en liten stund siden. Om jeg ikke hadde fått blitt kjent med han, så hadde han vært i magen min i 19 uker. Jeg fødte han, og hadde han hos meg i to timer. Fikk jo tatt bilder av han, og jeg har en grav å gå til.

Og så spør folk om det har skjedd no?

att på til min egen mor.

August og terminen kom og gikk, vi var mitt i flytting, men tankene var der, og ikke minst gråten.

Oktober ble mensen borte, tok en test, og jippi jeg var gravid igjen. Men kunne ikke dy meg med min redsel på at det kanskje var noe galt denne gangen også.

Men nå akkurat denne uken, hvor alt kommer frem igjen , så går jeg her i 27 svangerskapsuke og tenker på min lille Erik som ikke fikk oppleve å leve. og bli kjent med mamma , pappa og søstrene sine.

Men jeg skal tenne lys for han i disse tre dagene, blomster skal jeg sette på graven,og jeg kommer aldri, aldri til å glemme han.

Min lille engel.

[Gjest tankefull]

Kjære Masim..

Vet hvordan det er;fikk selv konstantert null hjerteaktivitet på ultralyd i 22.uke...For et grusomt sjokk!!!

Årsdager/merkedager er aldri enkle å komme gjennom,men gjennom kommer vi!

Føler med deg,og må si jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen din...

Godt å høre at du har en god,levende liten en imagen;ønsker deg lykke til fremover!Varme tanker fra Nestor sin mamma,ta vare på hverandre!

[tillybitts]

Jada, du - det der kjenner jeg til. Og du har helt rett : det blir aldri borte. Vi har en byrde å bære resten av livet. Men etterhvert som sorgen blir til minner, blir det litt lettere. Du klarer å ta fram de bildene som ligger stuet inn i det ødsligste skapet du har,- og du klarer å se på at folk blir gravid rundt detg, uten å bryte helt sammen. Men borte blir det ikke. Det er nok ikke lett alltid for omgivelsene våre, å takle oss. Da er dette forum fint å ha. For her har du sikkerhetsventilen din når du koker over, du har klagemuren når du blir lei deg, og du har publikum når du mener noe sterkt. Takk og lov for alle her inne - jeg har sagt det til det kjedsommelige, men gjentar det likevel : Uten DOL hadde Sondre aldri blitt en realitet. Og hva hadde livet vært da ? DET vil jeg ikke tenke over engang....

Du er flink, masim. Og du fortjener det aller beste. Så la dem ha smulene sine, du og din smerte og sorg er verdt bedre.

Stooor klem fra

Bitten