Hvorfor så negative til medisiner?

[AnonymBruker]

Ja jeg vet at det beste er å klare seg uten å bruke ting, men jeg tenker for å bli bedre for en periode og kanskje resten av livet  er det en motesak å være negativ til medisiner? Jeg har gått litt motsatt vei. Er oppvokst med foreldre som er litt sånn «naturlig liv» folk. Hadde masse symptomer på enkelte diagnoser i oppveksten og inn i voksenlivet. Men medisinering skulle de ikke ha noe av. Dette var liksom narkotika, dop og kunne ende med katastrofe senere. 
Så det ble prøving av kosthold og enkelte alternative behandlinger. 
 

Kostholdsendring fungerte veldig bra, men er dessverre ingen mirakelkur. Det kan holde energien mer jevn, gjøre konsentrasjonen litt bedre. Men da må du leve ganske anstrengt i sosiale setninger også. Kan ikke spise ditt og datt for da går det galt liksom. 
Følte vi var de eneste som ikke gikk til legen.

Medisiner har så masse farlige bivirkninger sier enkelte når man nevner medisin nå. Men er det ingen som tenker over bivirkningen av å gå umedisinert/uhjulpet?

Hvis vi snur på det, la oss si at du er normalt oppegående, men tar pillen som heter depresjon, adhd , autisme eller schizofren .. hvilken som helst diagnose. Disse pillene ville mest sannsynlig ingen tatt. Bivirkningen av å gå umedisinert med dette kan bli sterkere depresjon og aggressivitet. 
Nå sier ikke jeg at jeg skal bruke medisiner hele livet, men hjernen kan lures til å tro at den er mer positiv. Da kan du lettere pense inn på positivt spor. 

Anonymkode: 17594...318

[Glitter]

Jeg tenker at for noen er det helt rett å gå på medisiner. For andre ikke. De fleste vil jo helst slippe medikamenter, men noen ganger er det nødvendig for å bli bedre eller for å holde sykdom i sjakk. Jeg håper jeg ikke vil trenge medisiner resten av livet, men hvis jeg gjør det så er det ingen undergang. Heller det enn å være sykere enn nødvendig. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Glitter skrev:

Jeg tenker at for noen er det helt rett å gå på medisiner. For andre ikke. De fleste vil jo helst slippe medikamenter, men noen ganger er det nødvendig for å bli bedre eller for å holde sykdom i sjakk. Jeg håper jeg ikke vil trenge medisiner resten av livet, men hvis jeg gjør det så er det ingen undergang. Heller det enn å være sykere enn nødvendig. 

Ikke sant. Men er det bare meg, eller er det en motegreie med naturlig liv? Naturlig liv var faktisk forferdelig kjedelig. Jeg misbruker ikke noe og jeg tar heller aldri Paracet. Ikke engang under mens smerter. Her virker det derimot som at folk bare hiver innpå. 
 

Å lære seg å takle litt smerte tenker jeg bare er bra. Jeg vil heller ikke ha bedøvelse når jeg borrer tenner (ikke at det skjer ofte da). 
Men det virker bare som det har blitt motsatt. Før var folk på medisiner så fort det ble et problem. Nå er det liksom yoga og kosthold som gjelder. 

Anonymkode: 17594...318

[Glitter]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ikke sant. Men er det bare meg, eller er det en motegreie med naturlig liv? Naturlig liv var faktisk forferdelig kjedelig. Jeg misbruker ikke noe og jeg tar heller aldri Paracet. Ikke engang under mens smerter. Her virker det derimot som at folk bare hiver innpå. 

Anonymkode: 17594...318

Aner ikke. Er det en ting jeg aldri har evnet så er det å henge meg på mote bare fordi det er mote. Følger dermed ikke med heller. 

[Eva Sofie]

Jeg fikk høre da jeg begynte på medisiner mot psykiske problemer at det jeg tok var gift for kroppen og det var best at jeg sluttet på det fortest mulig, men da jeg fikk epilepsi for 9 år siden, ble det plutselig svært viktig at jeg tok medisinene som foreskrevet. Min mor så meg ta medisiner fra dosetten tidligere i år og spurte "hvor mange tabletter tok du nå?" fordi det så ut som om jeg tok så mange. Jeg svarte at det var bare 8 tabletter og kunne berolige henne med at kun én av de var mot psykiske lidelser. Jeg ser det gang på gang her på forumet også, at folk lurer på om de kan slutte på en medisin. Senest nå en tråd på Psykiatri om å slutte på antipsykotisk fordi man har vært fri for symptomer i 10 år, men mange tenker ikke over at grunnen til at man har vært fri for symptomer kan nettopp være medisinen...

Jeg tenker også at bivirkningen med å gå umedisinert mot en sykdom enten den er fysisk eller psykisk gir et så stort ubehag eller er en så stor risiko i seg selv at det ønsker jeg hverken å utsette meg selv eller mine omgivelser for. Jeg vet at jeg må gå på medisiner for fysiske og psykiske lidelser livet ut og har innfunnet meg med det. Hva andre måtte mene og tenke, må bli deres problem.

[Lillemus]

5 timer siden, Eva Sofie skrev:

Senest nå en tråd på Psykiatri om å slutte på antipsykotisk fordi man har vært fri for symptomer i 10 år, men mange tenker ikke over at grunnen til at man har vært fri for symptomer kan nettopp være medisinen...

Den har gått igjen mange ganger her inne. En pasient starter på en medisin, medisinen fungerer og etter noen mnd mener pasienten at hen er jo frisk og trenger ikke medisiner allikevel! Om noen foreslår at det er nettopp medisinen som gjør dette så fnyser vedkommende bare og slutter å ta medisinen. 

Nei, jeg snakker ikke om en bestemt, dette har vi sett flere ganger fra ulike brukere her inne. 

[Eva Sofie]

4 timer siden, Lillemus skrev:

Den har gått igjen mange ganger her inne. En pasient starter på en medisin, medisinen fungerer og etter noen mnd mener pasienten at hen er jo frisk og trenger ikke medisiner allikevel! Om noen foreslår at det er nettopp medisinen som gjør dette så fnyser vedkommende bare og slutter å ta medisinen. 

Nei, jeg snakker ikke om en bestemt, dette har vi sett flere ganger fra ulike brukere her inne. 

Ja, og jeg var inne på tanken selv, om jeg muligens kunne slutte på antidepressiva etter å ha holdt meg stabil  i 5 år, men bestemte meg for å følge rådet til Kupton om å gå på den livet ut som var godt begrunnet. Jeg spør meg jo selv hvorfor folk spør etter råd når de likevel har bestemt seg for utfallet?