Føler meg alene om å være kjedelig.

[AnonymBruker]

Har alltid følt jeg er den som ikke har særlig planer. Skal prøve gjøre hi kort. 
Jeg føler meg alene om å være fra «der man ikke skulle tro det bor folk» for jeg har alltid hatt dragning mot byen. 
Byvennene mine har røttene der, mens jeg hadde ikke venner på mitt lille dritt sted og har 2 venner nå. 
Jeg vil ikke bo her fast men jeg gir liksom ikke opp håpet heller. Enkelte jeg har blitt litt kjent med har planer, og mestrer osv alt jeg ikke mestret så lett. Og det verste er faktisk at jeg ikke skjønner at jeg ikke mestrer det?!?! Jeg tror alltid jeg gjør det bra og det er så helsikkes irriterende!! Jeg skal lære meg å like meg selv, men på samme tid er det visst veldig viktig at jeg vet at jeg ikke er «rettt»? Føler meg og har hele livet følt meg som en feilvare...... 

Fikk Asperger diagnose (typisk man får det man er redd for) i desember, og noe annet i tillegg. Den siste diagnosen går bra. 
 

Jeg er på randen mot å bare se slutten egentlig. Det stresser meg at korona begynner å ta slutt og vi går til nornale dager. For da starter folk livene igjen og jeg blir stående og gå glipp av alt.... selv om jeg selv føler meg bra osv, så måååå jeg vite at jeg er en feilvare

Anonymkode: b59bb...109

[Grendel]

Hva er galt med å komme fra et lite dritt-sted? Jeg synes det er en fin erfaring å ha med seg.

Du har sikkert egne utfordringer med Asperger etc. Det er de kortene du fikk utdelt, og du må bare spille dem så godt du kan.

Jeg tror mange føler på mer tvil og usikkerhet inni seg enn de viser utad. Folk lager en fortelling om seg selv hvor planene er klare og alt på stell. Hvis noe går til helvete er mange flinke til å skrive om fortellingen til at det "sikkert var best sånn", og at de egentlig aldri likte den jobben/partneren uansett. (Nå er jeg kanskje på viddene i forhold til ditt innlegg, men du er i alle fall ikke alene om å føle deg litt alene og malplassert)

[AnonymBruker]

Jeg tar ikke imot noen kort sånn tafatt. Jeg river dem i stykker og brenner dem. Men hvordan? Det er derfor jeg vil ta livet mitt. Jeg har ingen fremtid med dette.... men hvor annerledes er jeg egentlig? Jeg har egentlig aldri vært så plaget av meg. Jeg har bare blitt påprakket at jeg er slik og slik, i min verden er det de helvetes nevrotypikere som er tilbakestående. Alt går så forbasket tregt med dem! De må følge flokken og er noen kjedelige kopier, men ingen er helt like av de heller. Jeg har ikke sterk Asperger. 
Men hva gjør jeg egentlig? Bare fortsette denne kjedelige hverdage? Jeg kjenner alltid på at jeg trenger større utfordringer for dagen er over på null komma niks her. Og så er det kjedelig resten av kvelden. Er redd jeg er som moren min. Ender bare i hjembygda og blir sånn rolig og kjedelig. Har ikke overskudd til det lille ekstra. 
hun er ikke syk, er bare lei av at hun er «sliten» hele tiden. Hun trener men thats it. 
 

 

Anonymkode: b59bb...109