Jeg lurer på om det hele ble utløst av en alvorlig depresjon ?

[AnonymBruker]

Jeg opplevde over tid å slite litt lett psykisk men helt plutselig i løpet av noen dager vippet det liksom helt over. Jeg sov ikke , spiste ikke. Hadde helt syke grublerier og tanker om at livet var over. Den fysiske smerten og angsten var så uutholdelig at jeg ikke orket tanken på å leve. Samtidig begynte jeg å huske tydelig et traume og jeg ble overveldet av tydelige bilder og tilbakeblikk fra den hendelsen døgnet rundt. Jeg hadde også ungåelsesadferd og fungerte hverken i jobb eller sosialt.  Etter noen mnd  slik begynte jeg å få tvangstanker og adferd. Dette varte i noen år. Fordi angsten var så fremtredende ble det egentlig ikke snakket om depresjon. Og jeg selv forstod det heller ikke fordi ingen forklarte meg hvordan en depresjon kunne utarte seg. Jeg tok ikke depresjonstest på DPSen og de som behandlet meg senere gikk bare ut fra utredningen på DPSen. Etter hvert opplevde jeg et mønster som gjorde at jeg overlevde. Jeg fortalte det til psykologen at hver kveld så lettet alle symptomene på et merkelig vis så jeg holdt bare ut til kvelden men hver morgen var like uutholdelig. Senere har jeg lurt på om jeg egentlig led av en alvorlig depresjon. Jeg gikk bare til et OCDteam og fikk ingen medikamentell behandling bortsett fra sobril. Etter hvert har jeg kommet inn i en mer kronisk depressiv tilstand men fungerer på et vis. 

Anonymkode: d1cec...008

[FjellOgDalar]

PTSD kan forklare en del av de symptomene. Er du utredet for det?

[AnonymBruker]

12 timer siden, FjellOgDalar skrev:

PTSD kan forklare en del av de symptomene. Er du utredet for det?

Er ikke utredet for det men flere har nevnt det. Da jeg hadde fått behandling for OCD  var systemet liksom ferdig med meg. Psykiateren sa  jeg sannsynligvis har PTSD. Men siden det ville kreve en ny runde i DPSen ble det ikke noen ny utredning. Dette pga kapasitetsproblemer. Men så tenker jeg at siden de ikke gjorde noe med det så er det kanskje ikke alvorlig nok. Jeg vet ikke men psykiateren må jo ha tenkt at det var alvorlig da han uføretrygdet meg. Så har jeg hørt at ved depresjon kan man plutselig få skyldfølelse og katastrofetanker om ting som har skjedd før i livet?. Personlig var jeg ikke i tvil om at jeg hadde en psykisk knekk pga traume og trodde at det var det jeg skulle få hjelp med men det ble liksom aldri gjort noe med. Jeg trodde jeg var ganske flink å forstå meg selv og har blitt veldig usikker etter terapien om jeg likevel har misforstått. Men kanskje depresjon får en til å miste et realistisk bilde av ting? 

Anonymkode: d1cec...008

[FjellOgDalar]

Når man ser verden igjennom depresjonsbriller, er det mye som kan framstå med andre proposjoner enn det reelt har. Det kan være selvbebreidelser, mangel på glede over det man egentlig er glad i, pessimisme rundt egen situasjon og framtid osv. 

Jeg synes det virker litt rart at de bare sier "ja du har kanskje PTSD..." uten å følge det opp. En diagnose trenger ikke å utelukke en annen. Ofte går de hånd i hånd. Da må jo alt tas tak for å oppnå et godt behandlingsresultat. 

Det burde ikke være noe å tape på å ta en prat med fastlegen din om en ny henvisning til DPS. 

[AnonymBruker]

18 minutter siden, FjellOgDalar skrev:

Når man ser verden igjennom depresjonsbriller, er det mye som kan framstå med andre proposjoner enn det reelt har. Det kan være selvbebreidelser, mangel på glede over det man egentlig er glad i, pessimisme rundt egen situasjon og framtid osv. 

Jeg synes det virker litt rart at de bare sier "ja du har kanskje PTSD..." uten å følge det opp. En diagnose trenger ikke å utelukke en annen. Ofte går de hånd i hånd. Da må jo alt tas tak for å oppnå et godt behandlingsresultat. 

Det burde ikke være noe å tape på å ta en prat med fastlegen din om en ny henvisning til DPS. 

Takk for tilbakemelding. Du har helt rett når det gjelder at en diagnose ikke utelukker en annen. Jeg opplevde det så belastende å være pasient på DPSen at jeg blir fysisk dårlig bare ved å kjøre forbi bygningen. Men jeg sparer opp penger for å få råd til å gå til noen privat. Men så er det feks en av ungene som trenger  økonomisk hjelp eller noe annet økonomisk og så blir det utsatt og utsatt.. Det er jo i psykiatrien mer fokus på funksjonsnivå og lite fokus på hva du føler. Utad er det ikke et problem fordi jeg ikke jobber mer. Og ungene mine er voksne. Regninger blir betalt og jeg klarer nå å gå i butikken så da fungerer jeg jo. Jeg har det ikke så bra psykisk men det er egentlig likegyldig så lenge det fungerer. Dette er min forståelse av psykiatrien. 

Anonymkode: d1cec...008

[AnonymBruker]

Tviler på at du er deprimert dersom du klarer å ha venner, familie og partner.

Anonymkode: c626f...8a8

[ISW]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tviler på at du er deprimert dersom du klarer å ha venner, familie og partner.

Anonymkode: c626f...8a8

Kan du slutte å skrive dette fjaset i alle tråder som handler om depresjon? Selvfølgelig kan du være deprimert selv om du har familie og venner. Selv statsministeren i Norge har vært deprimert. 

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tviler på at du er deprimert dersom du klarer å ha venner, familie og partner.

Anonymkode: c626f...8a8

Tror ikke du har noen grunn til å misunne meg. Men jeg er klar over at andre har det verre enn meg. Egentlig er det ikke særlig enkelt å være mor og psykisk syk. Det må bare oppleves. Å være pliktig til å ta seg av andre når man så vidt klarer å ta seg av seg selv. Jeg var forresten  psykisk frisk da jeg fikk barna mine. 

Anonymkode: d1cec...008

[FjellOgDalar]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tviler på at du er deprimert dersom du klarer å ha venner, familie og partner.

Anonymkode: c626f...8a8

Dette kan neppe være noe du har noe som helst peiling på!

Det å ha barn, partner, venner og en jobb å gå til betyr ikke at en er forskånet fra å slite psykisk. Det kan utgjøre en betydelig tilleggsbelastning i form av store anstrengelser for få hverdagen til å gå rundt, samt opprettholde et tilsynelatende "normalt" funksjonsnivå. 

Fabian Stang har for eksempel slitt med alvorlig depresjon han ble innlagt for.

[AnonymBruker]

1 time siden, FjellOgDalar skrev:

Dette kan neppe være noe du har noe som helst peiling på!

Det å ha barn, partner, venner og en jobb å gå til betyr ikke at en er forskånet fra å slite psykisk. Det kan utgjøre en betydelig tilleggsbelastning i form av store anstrengelser for få hverdagen til å gå rundt, samt opprettholde et tilsynelatende "normalt" funksjonsnivå. 

Fabian Stang har for eksempel slitt med alvorlig depresjon han ble innlagt for.

Han har jo også selv sagt at hans mor ikke var så lett å vokse opp med. Det er mye som tilsynelatende er bra for utenforstående, men er belastende for dem det gjelder. 

Anonymkode: 974de...ed3

[aa-k-j]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for tilbakemelding. Du har helt rett når det gjelder at en diagnose ikke utelukker en annen. Jeg opplevde det så belastende å være pasient på DPSen at jeg blir fysisk dårlig bare ved å kjøre forbi bygningen. Men jeg sparer opp penger for å få råd til å gå til noen privat. Men så er det feks en av ungene som trenger  økonomisk hjelp eller noe annet økonomisk og så blir det utsatt og utsatt.. Det er jo i psykiatrien mer fokus på funksjonsnivå og lite fokus på hva du føler. Utad er det ikke et problem fordi jeg ikke jobber mer. Og ungene mine er voksne. Regninger blir betalt og jeg klarer nå å gå i butikken så da fungerer jeg jo. Jeg har det ikke så bra psykisk men det er egentlig likegyldig så lenge det fungerer. Dette er min forståelse av psykiatrien. 

Anonymkode: d1cec...008

Du kan bli henvist til avtalespesialist av fastlegen. Da betaler du kun egenandel. Jeg tok det skrittet pga DPS ikke vil mer og blir nå utredet på nytt. Hva som skjer videre vet jeg ikke ennå da jeg nettopp har begynt hos spesialisten. Er verdt et forsøk.