Gå til innhold

Hvordan ble dere tatt på alvor av psykiatrien?


Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jeg kan snakke normalt og forklare ganske greit hvordan jeg har det når jeg snakker med en psykiater. Når jeg klarer det er psykiateren mer opptatt av hva han observerer og ser enn hvordan jeg selv beskriver meg selv?. Dere som får så mye hjelp og blir tett fulgt opp i åresvis, hvordan fremstår dere hos psykiateren?. Hva må til for bli tatt på alvor?. Psykiateren var snar med å uføretrygde meg. Men selv om jeg sa at livet var uutholdelig pga depresjon, tvang og angst går jeg ikke på medisin eller har noen videre plan. Avsluttet bare. Kan være fordi jeg fremstod som fattet og reflektert i samtalene?. Jeg har det ikke bra men ser ikke vitsen med å ta kontakt igjen. Den første gangen jeg ble veldig dårlig ble jeg sengeliggende og handlingslammet . Etter noen uker ble jeg så desperat at jeg ringte rundt til private leger, volvat, fastlegen, private terapeuter og tryglet om hjelp. Fastlegen ville se ting an og det ble for dyrt med privat hjelp. Det tok et halvt år før jeg fikk hjelp på en DPS . Det halvåret hadde jeg vært svært dårlig hver dag. Jeg ble aldri helt bra igjen. Kunne jeg ha gjort ting annerledes?
 

Anonymkode: b0b95...ae8

Fortsetter under...

AnonymBruker
4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke noe svar på spørsmålet ditt, men jeg stiller meg undrende til hvordaj de uføretrygdet deg kun pga angst, depresjon og tvang. Alt det er jo sånt man kan bli kvitt med rett hjelp.

Anonymkode: d3549...9cc

Absolutt det verste svaret jeg kunne ha fått. Jeg burde ha visst at bedre enn å utlevere meg på dette forumet. 

Anonymkode: b0b95...ae8

AnonymBruker
Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Absolutt det verste svaret jeg kunne ha fått. Jeg burde ha visst at bedre enn å utlevere meg på dette forumet. 

Anonymkode: b0b95...ae8

Det spørs jo hvor hemmet du faktisk er av disse diagnosene også da. Noen er selvfølgelig så alvorlig rammet at de ikke har sjans til å jobbe. Hvis man er nesten sengeliggende av depresjon, ikke tørr å gå ut døra eller snakke med noen pga sosial angst f.eks. men så har man også de som lever et tilnærmet normalt liv med venner, samboer, barn og ellers et normalt sosial liv.

Anonymkode: d3549...9cc

AnonymBruker
5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det spørs jo hvor hemmet du faktisk er av disse diagnosene også da. Noen er selvfølgelig så alvorlig rammet at de ikke har sjans til å jobbe. Hvis man er nesten sengeliggende av depresjon, ikke tørr å gå ut døra eller snakke med noen pga sosial angst f.eks. men så har man også de som lever et tilnærmet normalt liv med venner, samboer, barn og ellers et normalt sosial liv.

Anonymkode: d3549...9cc

 og så handler det vel også om hvor lang tid man har hatt det slik og man har klart å nyttiggjøre seg hjelpen man har fått eller om det i det hele tatt er sjanse for bedring . 

Anonymkode: 8f4d3...f6c

AnonymBruker
5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det spørs jo hvor hemmet du faktisk er av disse diagnosene også da. Noen er selvfølgelig så alvorlig rammet at de ikke har sjans til å jobbe. Hvis man er nesten sengeliggende av depresjon, ikke tørr å gå ut døra eller snakke med noen pga sosial angst f.eks. men så har man også de som lever et tilnærmet normalt liv med venner, samboer, barn og ellers et normalt sosial liv.

Anonymkode: d3549...9cc

Denne tråen handler ikke om hvor vidt jeg fortjener uføretrygd eller ikke. Det er en lang historie før jeg kom dit. Jeg var arbeidsufør. Prøvde flere tiltak gjennom NAV der jeg lenge bare satt i et hjørne og hadde katastrofetanker, tvangshandlinger og «flashback».  Ble svært mye sykere i løpet av utprøvingen. Å få ro fra jobb har vært helt nødvendig og faktisk noe både lege, psykiater og NAV anbefalte. 

Anonymkode: b0b95...ae8

Annonse

Gjest Naana47
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke noe svar på spørsmålet ditt, men jeg stiller meg undrende til hvordaj de uføretrygdet deg kun pga angst, depresjon og tvang. Alt det er jo sånt man kan bli kvitt med rett hjelp.

Anonymkode: d3549...9cc

Først av alt så er det saksbehandlere i NAV som innvilger uføretrygd, og ikke folks behandlere/leger, etc. 

Veien til uføretrygd er i dag veldig lang og utmattende, og jeg tør påstå at de som får innvilget trygd i dag absolutt har gjort seg "fortjent" til den! 

NAV er i utgangspunktet til for å hjelpe mennesker som er i nød på ulike måter. For å få denne hjelpen, som du etter visse kriterier har krav på, må du bevise ovenfor NAV at du faller innunder kriteriene. Mange må til og med mer enn overbevise NAV om at de har krav på ulike stønader med x antall uttalelser fra spesialister og andre. 

Noen ganger kan det virke som om NAVs primære oppgaver er å prøve å motbevise at en faller innenfor kriteriene, men det er en annen sak. De er uansett portvokteren inn til Statskassa, og de gir ikke økonomiske ytelser til folk uten grundige beviser og grundig saksgang.

Så det at ts er blitt uføretrygdet "kun" på bakgrunn av angst, depresjon og tvang som du sier, forteller bare om hvor alvorlig disse lidelsene er for ts. Ingen bør komme sånn som du gjør og si at de stiller seg undrende til at man har fått uføretrygd.

Til ts: Svaret på spørsmålet ditt i overskriften er vel bare å være så ærlig som mulig. Ikke holde noe tilbake og heller ikke overdrive. Å framstille sannheten og helhetsbildet så godt en kan. Mer kan en ikke få gjort selv, tror jeg. 

Endret av Naana47

Ikke bry deg om denne kritikeren, TS. Det har vært gjort en vurdering av deg og den er nok rett. 

Jeg synes nå det høres ut som at du har gjort det du kunne? Altså at du ikke har gjort noe feil. 

Jeg har blitt tatt på alvor ved å være ærlig om hvordan jeg har det, hvordan jeg plages av ekstrem destruktivitet, ekstrem selvskading, hvordan jeg (ikke) fungerer i hverdagen osv. I tillegg har de jo også sett hvordan jeg fungerer da jeg har vært en del innlagt. Jeg mener også jeg er heldig som har en utrolig dyktig fastlege og behandler som ser forbi den rolige og reflekterte personen jeg er mesteparten av tiden. De ser og vet om hva som skjer når jeg kobler ut og blir til den andre meg. Den andre meg er ikke like rolig og jeg har havnet i mange farlige situasjoner pga det. Jeg har tro på å være ærlig med dem og å se på behandling som et samarbeid og ikke noe magisk som skal gjøre meg frisk. 

Får du ikke noe hjelp nå lenger? 

girlinyellow

Jeg har fått tett oppfølging i flere år. Selv har jeg fremstått på ulike måter hos behandlerne mine. Dvs. jeg har ikke presentert meg på noen spesiell måte med vilje, men jeg har endret meg i blant. Jeg har fremstått som deprimert når jeg har vært deprimert, manisk når jeg har vært manisk, psykotisk når jeg har vært psykotisk. Har også fremstått som nevrotisk i blant, "flat"/likegyldig/personlighetsløs i blant. Vet ikke akkurat hva som har gjort at jeg har blitt tatt så seriøst. Ulike fagpersoner har også tolket meg på ulike måter, selv om de fleste har vært enige om sine observasjoner. - Men som regel har jeg fremstått som normal, tipper jeg. Tror også de har brukt mye ressurser på meg fordi jeg er ung, og har potensielt mange år igjen å leve, samt at unge kanskje er mer dynamiske og har lettere for å utvikle seg enn enkelte som er en del eldre. Mener ikke å skjære over alle med en kam her - bare husker noen fortalte meg det.

Endret av girlinyellow
AnonymBruker
7 minutter siden, Naana47 skrev:

Først av alt så er det saksbehandlere i NAV som innvilger uføretrygd, og ikke folks behandlere/leger, etc. 

Veien til uføretrygd er i dag veldig lang og utmattende, og jeg tør påstå at de som får innvilget trygd i dag absolutt har gjort seg "fortjent" til den! 

NAV er i utgangspunktet til for å hjelpe mennesker som er i nød på ulike måter. For å få denne hjelpen, som du etter visse kriterier har krav på, må du bevise ovenfor NAV at du faller innunder kriteriene. Mange må til og med mer enn overbevise NAV om at de har krav på ulike stønader med x antall uttalelser fra spesialister og andre. 

Noen ganger kan det virke som om NAVs primære oppgaver er å prøve å motbevise at en faller innenfor kriteriene, men det er en annen sak. De er uansett portvokteren inn til Statskassa, og de gir ikke økonomiske ytelser til folk uten grundige beviser og grundig saksgang.

Så det at ts er blitt uføretrygdet "kun" på bakgrunn av angst, depresjon og tvang som du sier, forteller bare om hvor alvorlig disse lidelsene er for ts. Ingen bør komme sånn som du gjør og si at de stiller seg undrende til at man har fått uføretrygd.

Til ts: Svaret på spørsmålet ditt i overskriften er vel bare å være så ærlig som mulig. Ikke holde noe tilbake og heller ikke overdrive. Å framstille sannheten og helhetsbildet så godt en kan. Mer kan en ikke få gjort selv, tror jeg. 

Takk for forståelse. At andre skal mene noe om at man er uføretrygdet er et veldig sårbart tema for meg. Jeg tror problemet er at jeg har vært i utakt med behandlingen . Var så dårlig psykisk da jeg endelig kom til hos behandler at jeg ikke kunne nyttiggjøre meg dette. Jeg var på vakt og litt redd behandleren. Jeg gjorde alt for å unngå å snakke om traumene. Hele døgnet var en kamp for å ikke huske eller tenke på det som skjedde. For det satte i gang en forferdelig angst og flashback. Tvangshandlingene hjalp meg på en måte. Så jeg maste i vei om helt absurde tvangstanker om alt mulig i stedet for å snakke om traumene.Og da psykologen  ikke anbefalte medisin ble dette først tatt opp etter avsluttet behandling. Senere da jeg gikk til psykiater for å vurdere medisin hadde jeg allerede brukt opp mye tid i systemet. Hadde så mye bivirkninger av antidepressiva at det ble avsluttet uten å prøve flere typer. DPSen hadde dårlig kapasitet og ledelsen sa nei til videre tid selv om behandler mente jeg trengte videre hjelp. 

Anonymkode: b0b95...ae8

AnonymBruker
2 minutter siden, girlinyellow skrev:

Jeg har fått tett oppfølging i flere år. Selv har jeg fremstått på ulike måter hos behandlerne mine. Dvs. jeg har ikke presentert meg på noen spesiell måte med vilje, men jeg har endret meg i blant. Jeg har fremstått som deprimert når jeg har vært deprimert, manisk når jeg har vært manisk, psykotisk når jeg har vært psykotisk. Har også fremstått som nevrotisk i blant, "flat"/likegyldig/personlighetsløs i blant. Vet ikke akkurat hva som har gjort at jeg har blitt tatt så seriøst. Ulike fagpersoner har også tolket meg på ulike måter, selv om de fleste har vært enige om sine observasjoner. - Men som regel har jeg fremstått som normal, tipper jeg. Tror også de har brukt mye ressurser på meg fordi jeg er ung, og har potensielt mange år igjen å leve, samt at unge kanskje er mer dynamiske og har lettere for å utvikle seg enn enkelte som er en del eldre. Mener ikke å skjære over alle med en kam her - bare husker noen fortalte meg det.

Kjære unge girl. Fint at de prioriterer unge. Jeg hadde depresjon, anorexia og tvang allerede fra ungdomsskolen. Fikk ingen hjelp den gangen, aldri snakket om overgrepene. Vi snakket ikke så mye om følelser og slikt før. Hold ting for oss selv og psykiske plager var skambelagt.  Har levd et normalt liv på tross av mine plager men så forverret det seg veldig i godt voksen alder. Så godt at du har blitt tatt på alvor. Ønsket deg et godt liv. 

Anonymkode: b0b95...ae8

AnonymBruker
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjære unge girl. Fint at de prioriterer unge. Jeg hadde depresjon, anorexia og tvang allerede fra ungdomsskolen. Fikk ingen hjelp den gangen, aldri snakket om overgrepene. Vi snakket ikke så mye om følelser og slikt før. Hold ting for oss selv og psykiske plager var skambelagt.  Har levd et normalt liv på tross av mine plager men så forverret det seg veldig i godt voksen alder. Så godt at du har blitt tatt på alvor. Ønsket deg et godt liv. 

Anonymkode: b0b95...ae8

Hos meg har det også forverret seg i godt voksen alder. Hvorfor har det blitt sånn med oss tro?

Anonymkode: 12bc3...297

AnonymBruker
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hos meg har det også forverret seg i godt voksen alder. Hvorfor har det blitt sånn med oss tro?

Anonymkode: 12bc3...297

Hos meg og. Blitt verre og dårligere med årene. Har andre diagnoser enn dere da. 

Anonymkode: 900de...859

Annonse

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hos meg har det også forverret seg i godt voksen alder. Hvorfor har det blitt sånn med oss tro?

Anonymkode: 12bc3...297

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hos meg og. Blitt verre og dårligere med årene. Har andre diagnoser enn dere da. 

Anonymkode: 900de...859

 

Jeg kan bare snakke for meg selv, og det er at jeg i år etter år bet tennene sammen og brukte all energi på å holde hodet over vannet. Så kom jeg i en livskrise da jeg var 25 og da sprakk boblen totalt. Hele forsvaret mitt forsvant og jeg knakk helt sammen. Etter det har jeg vært alvorlig syk og jeg vil nok aldri komme tilbake til samme funksjonsnivå. Jeg pushet meg så lenge til jeg hadde null styrke igjen. Tror ikke det er så uvanlig. 

Gjest dolmio
1 time siden, Glitter skrev:

 

 

Jeg kan bare snakke for meg selv, og det er at jeg i år etter år bet tennene sammen og brukte all energi på å holde hodet over vannet. Så kom jeg i en livskrise da jeg var 25 og da sprakk boblen totalt. Hele forsvaret mitt forsvant og jeg knakk helt sammen. Etter det har jeg vært alvorlig syk og jeg vil nok aldri komme tilbake til samme funksjonsnivå. Jeg pushet meg så lenge til jeg hadde null styrke igjen. Tror ikke det er så uvanlig. 

Jeg har samme erfaring som deg, bortsett fra at jeg har blitt friskere og kmmet tilbake til et betydelig bedre funksjonsnivå enn jeg hadde før jeg gikk på smellen hvis man ser bort fra energinivået. 

Endret av dolmio
AnonymBruker
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hos meg og. Blitt verre og dårligere med årene. Har andre diagnoser enn dere da. 

Anonymkode: 900de...859

Jeg er bipolar og har sterk angst og det har bare blitt verre og verre ettersom årene har gått. Hvilke diagnoser har du da?

Anonymkode: 12bc3...297

AnonymBruker
2 timer siden, Glitter skrev:

 

 

Jeg kan bare snakke for meg selv, og det er at jeg i år etter år bet tennene sammen og brukte all energi på å holde hodet over vannet. Så kom jeg i en livskrise da jeg var 25 og da sprakk boblen totalt. Hele forsvaret mitt forsvant og jeg knakk helt sammen. Etter det har jeg vært alvorlig syk og jeg vil nok aldri komme tilbake til samme funksjonsnivå. Jeg pushet meg så lenge til jeg hadde null styrke igjen. Tror ikke det er så uvanlig. 

Samme gjorde jeg. Hadde jeg visst det jeg vet nå så hadde jeg søkt hjelp.

Anonymkode: 12bc3...297

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan snakke normalt og forklare ganske greit hvordan jeg har det når jeg snakker med en psykiater. Når jeg klarer det er psykiateren mer opptatt av hva han observerer og ser enn hvordan jeg selv beskriver meg selv?. Dere som får så mye hjelp og blir tett fulgt opp i åresvis, hvordan fremstår dere hos psykiateren?. Hva må til for bli tatt på alvor?. Psykiateren var snar med å uføretrygde meg. Men selv om jeg sa at livet var uutholdelig pga depresjon, tvang og angst går jeg ikke på medisin eller har noen videre plan. Avsluttet bare. Kan være fordi jeg fremstod som fattet og reflektert i samtalene?. Jeg har det ikke bra men ser ikke vitsen med å ta kontakt igjen. Den første gangen jeg ble veldig dårlig ble jeg sengeliggende og handlingslammet . Etter noen uker ble jeg så desperat at jeg ringte rundt til private leger, volvat, fastlegen, private terapeuter og tryglet om hjelp. Fastlegen ville se ting an og det ble for dyrt med privat hjelp. Det tok et halvt år før jeg fikk hjelp på en DPS . Det halvåret hadde jeg vært svært dårlig hver dag. Jeg ble aldri helt bra igjen. Kunne jeg ha gjort ting annerledes?
 

Anonymkode: b0b95...ae8

Det er veldig vanskelig å vite om det å ha gjort noe annerledes kunne ha medført annet resultat.

Jeg synes det er få ting som fremstår som mindre "rettferdig" (finner ikke noe bedre begrep i farten), enn hvilken hjelp ulike personer får i møte med psykiatri. Det er for eksempel stor variasjon mht hvor langvarig behandling som gis i regi av DPS ulike steder i landet. Noen steder setter de en maksgrense på 10 timer samtaleterapi, mens andre steder kan folk bli fulgt opp tett i flere år. Det er også stor variasjon mht varighet av behandling hos de private avtalespesialistene - og mellom dps og avtalespesialister. Noen av forskjellene er selvfølgelig begrunnet i ulikt behov hos pasienten, men langt fra alt. 

Jeg håper du selv føler at det var den beste løsningen at det ble innvilget uføretrygd. For noen er det så avgjort det beste, mens det for andre oppleves som et stort tap å ikke få delta i arbeidslivet. Hvor fort den enkelte skal gi opp forsøkene på å komme i jobb, synes jeg i det minste delvis bør baseres på hva den enkelte ønsker. 

Når noe ikke har blitt optimalt, så er det ingen grunn til å automatisk anta at en selv kunne ha gjort noe annerledes. 

AnonymBruker
8 minutter siden, frosken skrev:

Det er veldig vanskelig å vite om det å ha gjort noe annerledes kunne ha medført annet resultat.

Jeg synes det er få ting som fremstår som mindre "rettferdig" (finner ikke noe bedre begrep i farten), enn hvilken hjelp ulike personer får i møte med psykiatri. Det er for eksempel stor variasjon mht hvor langvarig behandling som gis i regi av DPS ulike steder i landet. Noen steder setter de en maksgrense på 10 timer samtaleterapi, mens andre steder kan folk bli fulgt opp tett i flere år. Det er også stor variasjon mht varighet av behandling hos de private avtalespesialistene - og mellom dps og avtalespesialister. Noen av forskjellene er selvfølgelig begrunnet i ulikt behov hos pasienten, men langt fra alt. 

Jeg håper du selv føler at det var den beste løsningen at det ble innvilget uføretrygd. For noen er det så avgjort det beste, mens det for andre oppleves som et stort tap å ikke få delta i arbeidslivet. Hvor fort den enkelte skal gi opp forsøkene på å komme i jobb, synes jeg i det minste delvis bør baseres på hva den enkelte ønsker. 

Når noe ikke har blitt optimalt, så er det ingen grunn til å automatisk anta at en selv kunne ha gjort noe annerledes. 

Det er sant frosken. Jeg gjorde så godt jeg kunne i situasjonen og jeg var amatør på å være pasient. Lett å bli etterpåklok og få mer oversikt når ting er på avstand. Har lett for å klandre meg selv. For meg var uføretrygd rett selv om det å være ufør også gir følelse av tap. Jeg føler nok på en sårhet i å ikke bli satset mer på i behandling. Som om jeg ikke er viktig nok. Men  forklaringen ligger helt sikkert mer i kapasitetptoblemer og prioritering. 

Anonymkode: b0b95...ae8

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...