Noen tanker fra Ina's mamma..

[Inas mamma]

Jeg er så sliten og redd. Skulle ønske jeg kunne bli glad igjen, leve og trives, smile og glede meg til babyen kommer.

Skulle ønske det var sånn som sist, da alt var bare smil og forventninger. At jeg skulle miste den lille jenta min streifet aldri tankene mine. Jeg visste ikke bedre.

Da hun døde tok hun med seg en bit av sjela mi. Noe i meg døde og vil aldri bli levende igjen. Jeg vet at sorgen vil føles mildere med tiden, men hvor lang tid skal det egentlig ta?

Hvorfor kan jeg ikke bare slutte å være så lei meg hele tiden?

Jeg vil jo bare gråte, er så liten og sårbar.

Strever hardt med å komme meg gjennom dagene, med alt som hører med. Men synes ikke at jeg strekker til, har alltid dårlig samvittighet, enten det gjelder jobben, studiene, venner eller ting hjemme.

Ringer aldri til noen lenger, har bare ikke lyst til å snakke med noen, er så lei av og ta på meg en maske, det forventes at jeg skal være kjempeglad og lykkelig, og jeg er redd for å begynne å gråte i stedet.

Hele fjoråret var et vanskelig år. Første halvdelen var faktisk det letteste, men da jobbet jeg hardt med å fortrenge smerten og sorgen over lille Ina som døde fra meg. Så begynte lengselen etter å bli gravid igjen, samtidig som sorgen kom med full styrke. Jeg ble mer og mer lei meg og oppgitt for hver gang mensen kom. Begynte å tro at jeg aldri skulle få en baby i magen igjen, at det var meningen at Ina skulle bli midt eneste barn.

Så gleden var ubeskrivelig da to blå streker lyste mot meg en lørdagsmorgen i november. Endelig så jeg et lysglimt i enden av den lange, mørke tunnelen.

Og selvfølglig er jeg glad for det - tenker masse på den lille krabaten hele tiden, og jeg er spent og gleder meg til å bli mamma igjen.

Skulle gjort hva som helst for å kunne skru frem tiden, 4 måneder er veldig lang tid, når redselen for at noe skal gå galt er så stor...

Og Ina er så mye nærmere igjen nå, gjenopplever på en måte alt sammen nå som jeg er gravid igjen. Og vi har vært gjennom den første julen etter at Ina døde, den første årsdagen for hennes fødsel og død, begravelsesdagen, termindagen.

Det gjør sikkert sitt til at det har vært mange tanker og følelser i sving.

Savner min lille engleprinsesse mer enn ord kan beskrive, hun er alltid med meg hvor jeg enn er eller hva jeg enn gjør.

Det gjør så vondt i hele meg, har et tomrom i meg, og jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å fylle det.

Jeg smiler aldri med hjertet lenger, selv om jeg så gjerne vil. Hvordan skal det gå videre? Vil jeg noengang finne tilbake til meg selv? Eller er det dette som er meg?

Hvordan vil det føles å få en liten baby i armene? En levende baby.

Det høres bare for forfantastisk ut, det er vanskelig å tro på.

Men først må jeg jo komme dit...

Mange tanker og klemmer fra Ina's mamma

[Gjest maria]

Kjære Inas mamma!

Føler med deg i sorgen og kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver.

Jeg skjønner godt at du er engstelig nå som du er gravid, men jeg er sikker på at du får bra oppfølgning- det bør du ihvertfall få.

Selv om du fortsatt sørger over Ina så håper jeg allikvel at du finner litt glede i å ha en liten krabat i magen.

Etter at jeg mistet mitt første barn i 1991 og ble gravid igjen fikk jeg veldig bra oppfølgning. Svangerskapet var preget av engstelse og uro, men takket være veldig bra oppfølgning fra sykehuset med samtaler og mange ultralyder, ble svangerskapet også en glede og en spennende tid. Jeg hadde under samtalene på sykehuset ytret ønske om å ha lege tilstede ved fødselen så fremt det lot seg gjøre. Og det fikk jeg. Under hele den 15 timer lange fødselen hadde jeg lege tilgjengelig, den samme som hadde fulgt meg opp under hele svangerskapet. Denne tryggheten gjorde at jeg fikk en fin fødselsopplevelse.

Om du føler deg utrygg og er engstelig så snakk med legen din eller ta kontakt med sykehuset du skal føde på. De er der for deg og vil sikkert gjøre sitt beste for at du skal få en positiv fødselsopplevelse.

lykke til videre.

Klem fra

[inot]

Kjære deg,

jeg har ikke vært inne på sidene her på evigheter..egentlig et godt tegn. Jeg føler med deg og skjønner deg veldig godt. Tapet av min Maria føltes veldig sterkt og nære under hele den neste graviditeten. Jeg grudde og gledet meg til å holde din nye babyen i armen.

Men jeg kan trøste deg med at for meg så har sorgen mildnet sterkt nå som lille Ferdinand er blitt 6 måneder gammel. Rett etter fødselen så var sorgen like sterk som da Maria døde, men etter at par uker så sluttet tårene å renne hver dag og i dag så kjenner jeg mest takknemlighet. For denne fantastiske lille gutten min som har kommet som den største gave til oss etter alle denne sorgen...

klemmer fra meg