En måned har gått

[Liljekonvall]

I dag er det en måned siden fødselen. I en måned har jeg grublet og spekulert på hvorfor jeg måtte miste nok et barn. En måned. Er ikke det lang tid da? Nei. En måned er ikke lang tid. Det er bare et øyeblikk. Sånn føles det i hvertfall. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har gjenopplevd den forferdelige fødselen. Jeg har ikke bare gjenopplevd Henriks fødsel. Jeg har samtidig gjenopplevd den forferdelige dagen jeg fødte Julie. Jeg savner dem så forferdelig, og skjønner ikke vitsen med at de skulle dø.

Det er vondt og tungt å bære på en så stor sorg og et så stort savn, og samtidig føle at man ikke kan prate om det. Man føler at man "plager" andre med tankene sine, og holder dem i stedet inne. Så sier alle at jeg takler det så fint. Jeg kommer visst over det så fort. ??? Kommer over det? I juni blir det to år siden Julie døde. Jeg har tenkt på henne mange ganger hver eneste dag siden da. Vi fikk aldri noe svar på hvorfor hun døde. Så døde Henrik også. Vi vet heller ikke hvorfor han døde, men vi håper på å få et svar. Vi venter enda på svar fra obduksjonen.

Fordi jeg er i stand til å vise meg ute blant folk, prate og til og med le, så tror altså folk at jeg har kommet over det. Ingen ser de store sårene i hjertet. Ingen har sett mengdene med tårer jeg har grått. Jeg er vel ikke flink nok til å vise min sorg og mitt savn.

Jeg savner barna mine, og kommer aldri til å glemme dem. Hvorfor skulle jeg nå det? Jeg vet at med tiden blir sorgen lettere å bære, men akkurat nå er det forferdelig tungt.

[Gjest maria]

Kjære Liljekonvall!

Vil bare si at jeg føler med deg i sorgen og jeg vet virkelig hvordan du har det. Jeg har selv mistet 2 barn. Selv om det er 10 år siden jeg mistet min 3 uker gamle datter så var det som om jeg mistet henne på nytt da min sønn døde en uke gammel i januar i år.

Når man mister fler enn et barn så mister man ikke bare det barnet, men opplevelsen fra man mistet det/de andre blir rippet opp igjen. Jeg følte at jeg mistet min datter en gang til når min sønn døde og når hennes grav ble gravd opp for å gi plass til sin lillebror. Akkurat det øyeblikket er mitt livs verste- trodde aldri jeg skulle komme meg igjennom det.

Jeg håper at svaret på obduksjonsrapporten kan gi dere svar på hvorfor dere mistet deres baby. Det gir dere ikke babyen deres tilbake, men dere vil kanskje få litt ro. Uvissheten gjør sorgen så mye tyngre, så et svar på hva som gikk galt kan være godt å få.

Ta godt vare på hverandre i tiden fremover, sorgen og savnet er et enormt slit så det er godt å være to om det.

Klem fra

[Gjest tankefull]

Kjære Liljekonvall!

En måned;det er ikke lang tid...Det er veldig sårt å lese innlegget ditt;som om jeg selv skulle skrevet det!

Å prate,prate,prate er god medisin;leit å høre at du ikke føler du kan gjøre det..Dette er ikke akkurat noe man kommer over;for å si det sånn!!Kan du,føler du,ta kontakt med en jordmor,en lege,helsesøster e.l. for å prate?Hva med psykolog?Det er IKKE et nederlag å søke slik hjelp!Vi må gjøre det VI trenger for å lette vår sorg,ikke det andre tror vi trenger...

"Din største kraft føler du først som en avmakt."Aasmund Brynhildsen.

Tenker på deg!Varm klem fra Nestor sin mamma.

[Gjest en annen]

"Er du lei for det ennå?" spurte en venninne meg etter at jeg hadde sagt at jeg hadde det det sånn opp og ned en måned etter at jeg hadde mistet et barn sent i svangerskapet.

Så lite kan andre av og til forstå. Det tar lang tid. Det er lov at det tar lang tid. Sannsynligvis tar det lenger tid en det du eller dine venner synes er "passelig" sorgtid. Det er ingen "passelig sorgtid" å forholde seg til. Selv når du føler deg ganske ferdig med det, ferdig nok til at det ikke plager hverdgen din, vil det komme tilbake som et slag i magen innimellom. Det er syv år siden jeg mistet barnet mitt. Jeg sørger ikke hver eneste dag nå, men av og til kommer det tilbake, plutselig. Det er ikke mange som forstår, som ikke har opplevd det selv. Ditt innlegg var et sånt slag i magen, men det gjorde godt, likevel.

Det beste du kan gjøre er å gi deg selv tid. Ha ikke dårlig samvittighet for å tyte ørene fulle om det du har behov for å snakke om til venner og familie.

TTT, Ting Tar Tid.