Jump to content
AnonymBruker

Hvorfor er det ikke synd i psykopater?

Recommended Posts

AnonymBruker

De har jo hatt en grusom oppvekst. 

Anonymkode: abf39...92d

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker
Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

De har jo hatt en grusom oppvekst. 

Anonymkode: abf39...92d

kan fint bli "psykopat" uten en vanskelig oppvekst

Anonymkode: 37ab1...a37

Share this post


Link to post
Share on other sites
kupton

Psykopati er i hovedsak genetisk. En kan jo synes at det er synd i dem som har arvet slike gener.

Siden de fleste vokser opp med sine biologiske foreldre, kan en jo forstå at oppveksten ikke alltid er så harmonisk.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Har selv vokst opp med en foreldre som er psykopat,helsevesenet sier så. Jeg synes synd på psykopaten, det å mangle en del av noe av det som kjennetegner oss som mennesker nemlig å kunne føle empati med andre er bare trist. Og at psykopaten fordi han mangler empati ødelegger livet til mennesker rundt seg. 

Jeg og min foreldre,psykopaten,  har ikke et så godt og nært forhold som vi kunne ha hatt vis hn hadde hatt et normal følelses liv. Men det er det selvfølgelig jeg som lider mest under, psykopaten er fornøyd ,og svever lykkelig rundt i sin egen perfekte verden.

Anonymkode: b9dd9...b3c

Share this post


Link to post
Share on other sites
dolmio
2 timer siden, kupton skrev:

Psykopati er i hovedsak genetisk. En kan jo synes at det er synd i dem som har arvet slike gener.

Siden de fleste vokser opp med sine biologiske foreldre, kan en jo forstå at oppveksten ikke alltid er så harmonisk.

Ken en si det på den måten at de er hjerneskadet og derfor ikke «normal» som andre? Jeg prøver å tenke at de ikke er snille, men det er vanskelig, jeg vil så gjerne tro godt om dem også. Har de det egentlig så godt med seg selv? 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

En god venn av meg er sosiopat (har blitt diagnostisert), og har innrømt dette. Vedkommende har tilnærmet ingen empati, men kan en sjelden gang i blant føle empati for sine nærmeste. Kan si utrolig stygge ting til andre mennesker. Han er på det viset ærlig, og sier det han tenker. Ser ned på andre mennesker, og tenker at alle andre er idioter, bortsett fra noen veldig få han anser som likeverdige. Opplever åpenbart mye motgang, da folk reagerer negativt på de stygge kommentarene han sier. Forstår likevel ikke hvorfor han møter så mye motgang og hvorfor folk ikke liker ha . Vil ikke innordne seg etter samfunnets normer og regler. Mener at han blir urettferdig behandlet. 
 

Han vil ikke være som andre mennesker, og er fornøyd med mangelen på empati etc. Han er likevel ulykkelig, og plages av å ikke bli akseptert av andre mennesker, men mener at det er alle andres feil. Plages også av motgangen han møter som følge av egne handlinger. Virker ganske ensom, selv om han ikke vil innrømme det (bortsett fra av og til). Har også et behov for å bli akseptert av andre, selv om han heller ikke innrømmer dette. Han er i hvert fall opptatt av å få aksept fra meg, men jeg er den nærmeste han har. Han er veldig ulykkelig faktisk, og ville heller vært dø, men jeg er usikker på om det har en direkte sammenheng med sosiopatien. 

Anonymkode: 2ba15...03d

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

Det beste er nok å holde følelsesmessig avstand til psykopaten, men psykopaten kan være veldig snill, når det tjener han eller henne. 

Jeg vil beskrive psykopaten som senteret i sitt eget univers, der alle rundt er brikker som tjener psykopaten sitt formål.  Min psykopat elsker å bli beundret, hele livet og alt hn gjør er bygget rundt det.

Min psykopat virker å ha det godt med seg selv, selv om noe andre i familien har fortalt om hn kan tyde på en eller annen form for dårlig selvtillit/selvfølelse ,ihvertfall i yngre dager.

Anonymkode: b9dd9...b3c

Share this post


Link to post
Share on other sites
Naana47
Posted (edited)
2 timer siden, dolmio skrev:

Ken en si det på den måten at de er hjerneskadet og derfor ikke «normal» som andre? Jeg prøver å tenke at de ikke er snille, men det er vanskelig, jeg vil så gjerne tro godt om dem også. Har de det egentlig så godt med seg selv? 

Jeg tenker også litt i de baner. Jeg veksler på mellom å tenke at moren min er syk og at hun er slem/ondskapsfull. Er hun syk, så er det lettere å "godta" oppførselen fordi jeg da kan tenke at den skyldes psykdom. Jeg har også prøvd å unnskylde henne med at hun ikke har hatt det så lett i oppveksten sin. Men hver gang (2-3 ganger) jeg har forsøkt å snakke med faren min om det, vil han aldri snakke om det. Så tenker jeg om han da, at han enten er for redd for å si noe, eller at han er hjernevasket av henne siden han alltid står ved hennes side -uansett. 

Problemet blir jo da bare at om han benekter psykdom, så er alternativet så mye verre...

Har tvilt en del på meg selv også når det gjelder dette her. Jeg har tenkt at det kanskje bare er meg det er noe galt med, og at mor og far er helt normale. Og at grunnen til at jeg har fått så store problemer pga oppveksten skyldes meg selv, f. eks at jeg er for følsom og ikke takler normale påkjenninger. Har også tenkt at jeg kanskje bare innbiller meg ting, tolker feil og har vrangforestillinger.

Behandlerne mine har dog ment, (og mener) at de ikke er gode noen av dem, og at moren min har psykopatiske trekk/er "psykopat".

Orker ikke å skrive hele historien, men den siste rundes grublinger rundt denne problematikken fikk meg nylig til å kontakte familien på farssiden for å høre om deres erfaringer. Jeg fikk da vite MYE nytt, og kort fortalt ble resultatet at jeg kan gi meg selv oppreisning på at det ikke er meg det er noe i veien med..

Jeg har fått en veldig reaksjon på dette, og har det ikke helt bra nå. 

Edited by Naana47

Share this post


Link to post
Share on other sites
Naana47
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det beste er nok å holde følelsesmessig avstand til psykopaten, men psykopaten kan være veldig snill, når det tjener han eller henne. 

Jeg vil beskrive psykopaten som senteret i sitt eget univers, der alle rundt er brikker som tjener psykopaten sitt formål.  Min psykopat elsker å bli beundret, hele livet og alt hn gjør er bygget rundt det.

Min psykopat virker å ha det godt med seg selv,

Kan skrive under på dette. Helt grusomt å være en brikke i et sånt spill. Man blir rett og slett ødelagt. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Worrisome Plenty

Min søster traff på en psykopat, og ble sammen med han. Det var ikke han som ble slått gul og blå. Eller drapstruet.

 

Psykopater er bunnslam. Er de kriminelle så lås de inn å kast nøkkelen. De er sleipe, og kan fortsette å banke sine partnere i årevis uten att de får adekvat straff. Nei, fysj, sånn søppel vil ikke jeg synes det minste synd på.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter

Synes overhodet ikke synd på min tidligere stefar. Synes heller ikke synd på min eks, som virker til å være narsisistisk. I alle fall psykisk mishandlet han meg og kontrollerte meg i 9 år. 

Det er jo SYND at de har blitt født/utviklet seg til å bli slike mennesker, men det er likevel INGEN unnskyldning for å ødelegge livet til andre. 

Det gjelder jo alle diagnoser i grunn. Enkelte med EUPF er også veldig dårlig mot de rundt seg, men på en annen måte. Ikke greit det heller. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
ISW

Det er litt vanskelig å ha stor sympati med mennesker som har som eneste mål i livet å gjøre livet jævlig for andre. 
 

Da jeg hadde mye å gjøre med slike mennesker, og var passe lei og sliten, så jeg på nakkeskudd som en helt akseptabel løsning. Nå med litt mer modenhet og å ha fått dette litt på avstand, greier jeg å ha ørlite mer sympati, men dog ikke mer enn at jeg synes forvaring er en god løsning for mennesker med sadistisk eller dyssosial pf. som dedikerer hele livet sitt til å lage faenskap. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
ISW

For å utdype dette litt mer filosofisk:

Kriminalitet i egen vinning kan jeg forstå. Jeg aksepterer det ikke, men jeg kan forstå f.eks at en fattig person raner en bank. Da er handlingen gjort for å selv oppnå noe, f.eks et håp om en bedret økonomisk situasjon. 

Det jeg her reagerer på, er å gjøre destruktive handlinger med eneste formål at andre skal få det verre. Da mener jeg at dersom dette ikke kan bedres i behandling må slike mennesker bare holdes borte fra samfunnet og isoleres i forvaring. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

FjellOgDalar

Det er utvilsomt veldig vanskelig å synes synd på mennesker som manipulerer og skaper store vanskeligheter for en. Psykopati/personlighetsfortyrrelser av typen narsisistisk eller dyssosial,  er ikke i seg selv gratisbilletter til å lage store problemer for andre menneskers livsførsel. Når noen f.eks. spiller på hvor galt alt er med alle andre samtidig å formidle hvor fantastisk akkurat du er som hjelper (typen "du er den eneste som faktisk bryr seg)," vil det skape store vanskeligheter. En stiller kanskje opp i håp om å hjelpe, mens en i realiteten ender opp ned å gi mer av seg selv enn det som er sunt. Jeg satte meg selv i en slik relasjon for noen år siden. Det endte dessverre i kontakt med politiet, som igjen sørget for at vedkommende ikke fortsatte å plage meg/andre (trusler, etter hvert mer utspekulerte forsøk på pengeutpressing). Som barn havnet jeg i "ilden" hos en høyst alternativ menighet, der de mente jeg kunne helbredes for medfødte skavanker. Det hele er en lang historie jeg ikke ønsker å fortelle mer av her, men dette avstedkom en del ugreie fordi noen kjente noen, som jo kjente noen andre, visste ditt og datt... Bare konkluderer med at jeg heldigvis ikke bor på bygda mer. 

Hvorfor skulle det være synd på noen som skaper problemer for andre? Mitt umiddelbare svar på det, er at det meste har flere nyanser enn svart og hvitt. Er det mangel på kunnskap man står over for, , er det noe som stikker dypere (personlighetsforstyrrelser? Hva skyldes i så fall dette, og er det mulig å jobbe med det? Er det mulig å "fikse" en overgriper? Er de som har begått alvorlige overgrep verdt forsøk på å fikses? Jeg har store problemer med å forestille meg det. Hodet mitt sier umiddelbart at de som påfører uskyldige mennesker overgrepstraumer burde få lide en skjebne minst like ille. I egenskap av en som har opplevd slike traumer, klarer jeg ikke å synes synd på eller ha særlig empati med seksualforbrytere. De har det ikke nødvendigvis bra, men det forsvarer så avgjort ikke handlingene deres. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Ekstra
22 timer siden, AnonymBruker skrev:

En god venn av meg er sosiopat (har blitt diagnostisert), og har innrømt dette. Vedkommende har tilnærmet ingen empati, men kan en sjelden gang i blant føle empati for sine nærmeste. Kan si utrolig stygge ting til andre mennesker. Han er på det viset ærlig, og sier det han tenker. Ser ned på andre mennesker, og tenker at alle andre er idioter, bortsett fra noen veldig få han anser som likeverdige. Opplever åpenbart mye motgang, da folk reagerer negativt på de stygge kommentarene han sier. Forstår likevel ikke hvorfor han møter så mye motgang og hvorfor folk ikke liker ha . Vil ikke innordne seg etter samfunnets normer og regler. Mener at han blir urettferdig behandlet. 
 

Han vil ikke være som andre mennesker, og er fornøyd med mangelen på empati etc. Han er likevel ulykkelig, og plages av å ikke bli akseptert av andre mennesker, men mener at det er alle andres feil. Plages også av motgangen han møter som følge av egne handlinger. Virker ganske ensom, selv om han ikke vil innrømme det (bortsett fra av og til). Har også et behov for å bli akseptert av andre, selv om han heller ikke innrømmer dette. Han er i hvert fall opptatt av å få aksept fra meg, men jeg er den nærmeste han har. Han er veldig ulykkelig faktisk, og ville heller vært dø, men jeg er usikker på om det har en direkte sammenheng med sosiopatien. 

Anonymkode: 2ba15...03d

Det var en god beskrivelse, som jeg antar er ganske typisk 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Eva Sofie
20 timer siden, ISW skrev:

Det jeg her reagerer på, er å gjøre destruktive handlinger med eneste formål at andre skal få det verre. Da mener jeg at dersom dette ikke kan bedres i behandling må slike mennesker bare holdes borte fra samfunnet og isoleres i forvaring. 

Men har de med antisosial personlighetsforstyrrelse innsikt i at de gjør livet til et helvete for de rundt seg? For meg virker det som om de tror at de er et av verdens mest velskapte og perfekte mennesker - gir i hvert fall uttrykk for det utad.

Jeg har en person tett innpå livet som nylig har kommet ut av et forhold med en som mest sannsynlig er "en slik person" og jeg snakket mye med henne for at hun endelig skulle tørre å bryte det forholdet. Det tok henne halvannet år å komme til den konklusjonen, for han visste selvsagt å spille på hennes svake punkter, legge skylden på henne og fremheve hvor høyt han elsket henne mens det var åpenbart for alle oss rundt at det eneste han var ute etter var utnyttelse av hennes gode sider. Han er omtrent opp av dage som Anonym Bruker 03D beskriver + endel til.

Dagbladet skrev en artikkel i høst, Skjulte tegn - Avslør en psykopat" (Pluss-artikkel) hvor det bl.a. står: ""En med mange psykopatiske trekk har glede ved å være ond. Han/hun ønsker å skade andre psykisk og, eller fysisk, selv når det ikke syntes å innebære noen åpenbar fordel. Typisk er ønsket om å ha en total kontroll over offeret, og utspekulert atferd for å bryte ned den andres selvfølelse, ofte å skape en total avhengighet." I tillegg er det en liste med 20 typiske trekk som kjennetegner en psykopat. Dessverre tror jeg at antisosial personlighetsforstyrrelse er vel blant de diagnosene som er mest diagnostisert av "befolkningen runt personen", men få har diagnosen på papiret fordi de selv ikke ser behovet for behandling grunnet liten selvinnsikt. Jeg er egentlig ikke for selvdiagnostisering og mener at man bør unngå å sette diagnoser på folk - det er fagfolks oppgaver og ikke oss legfolk.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Naana47
1 time siden, Eva Sofie skrev:

Men har de med antisosial personlighetsforstyrrelse innsikt i at de gjør livet til et helvete for de rundt seg? For meg virker det som om de tror at de er et av verdens mest velskapte og perfekte mennesker - gir i hvert fall uttrykk for det utad.

Jeg har en person tett innpå livet som nylig har kommet ut av et forhold med en som mest sannsynlig er "en slik person" og jeg snakket mye med henne for at hun endelig skulle tørre å bryte det forholdet. Det tok henne halvannet år å komme til den konklusjonen, for han visste selvsagt å spille på hennes svake punkter, legge skylden på henne og fremheve hvor høyt han elsket henne mens det var åpenbart for alle oss rundt at det eneste han var ute etter var utnyttelse av hennes gode sider. Han er omtrent opp av dage som Anonym Bruker 03D beskriver + endel til.

Dagbladet skrev en artikkel i høst, Skjulte tegn - Avslør en psykopat" (Pluss-artikkel) hvor det bl.a. står: ""En med mange psykopatiske trekk har glede ved å være ond. Han/hun ønsker å skade andre psykisk og, eller fysisk, selv når det ikke syntes å innebære noen åpenbar fordel. Typisk er ønsket om å ha en total kontroll over offeret, og utspekulert atferd for å bryte ned den andres selvfølelse, ofte å skape en total avhengighet." I tillegg er det en liste med 20 typiske trekk som kjennetegner en psykopat. Dessverre tror jeg at antisosial personlighetsforstyrrelse er vel blant de diagnosene som er mest diagnostisert av "befolkningen runt personen", men få har diagnosen på papiret fordi de selv ikke ser behovet for behandling grunnet liten selvinnsikt. Jeg er egentlig ikke for selvdiagnostisering og mener at man bør unngå å sette diagnoser på folk - det er fagfolks oppgaver og ikke oss legfolk.

Jeg synes temaet er veldig interessant. I hvor stor grad skjønner dem det selv? Jeg aner ikke når det gjelder hun jeg kjenner, men at hun åpenbart er en person som lurer og juger for å sette en person ut av spill, er åpenbart. Hun forsøker systematisk å bryte andre ned, i alle fall sine egne familiemedlemmer. Hun ønsker total kontroll og "underkastelse" og vil at vi andre skal danse etter hennes pipe. Det hun sier er alltid riktig og hun har derfor alltid rett. Forsøker man å komme med sine egne ting hvor man f.eks er uenig, blir man slått raskt ned. "Du må ikke tro at DU kan/vet noe om dette, så bare hold kjeft". "DU husker feil og det er fordi du er en jævla idiot/senil/psykisk syk", osv. Ofte kommer det beskyldninger om at jeg er ute etter å ta henne eller å være slem mot henne på ulike måter. "Du gjør og sier slik og sånn fordi du synes at jeg er et dårlig menneske, og ikke vil at jeg skal ha det bra", osv. Resultatet blir da at man prøver så godt man kan å motbevise påstanden hennes ved å bli ekstra oppmerksom mot henne, komme oftere på besøk, gi henne komplimenter, gaver, osv, alt for at hun ikke skal tro at det stemmer det hun påstod. Slikt er jo manipulering på høgt plan hvor hun oppnår det hun ønsker, nemlig beundring (i hennes øyne), mer besøk, mer godord, mer lovnader, og innrømmelser fra oss andre om at "nei, vi har nok ikke behandlet deg bra i det siste, (om noen gang!) så unnskyld for det. Jeg lover deg nå at jeg skal bli flinkere, snillere", osv. Alle anstrengelsene man gjør for å motbevise anklagene hennes, fører ofte til at man går på akkord med seg selv og setter sine egne behov i bakgrunnen, til og med behovene til mann og egne barn innimellom. Helt vanvittig! Grunnene er sikkert flere, men noen vesentlige grunner er nok frykten for straff, og et sterkt behov for å bli anerkjent, godtatt, likt og verdsatt. Frykt for avvisning. Alt har sitt opphav i barndommen hvor slike ting var dagligdags. Man ransaker seg selv og prøver å finne ut hvor man "svikter", men må til slutt bare se i øynene at man er et uforbederlig tilfelle uten håp om endring, og med det gi personen rett i at man er både dum, rar og udugelig. 

Jeg sammenligner det noen ganger med det å prestere bra på skolen eller på en idrettsbane/løpebane. Man anstrenger seg veldig og løper så fort og bra man bare kan, men så failer man likevel. Karakteren blir kanskje stryk, eller bare en toer eller til nød en treer (= mor ikke fornøyd). Men siden tilfredsstillelsen og gleden over å noen ganger få en sekser (bli godkjent) er så stor, fortsetter man å yte. Og yte. Ja, for det er jo sånn innimellom at jeg er mer enn godkjent og bra nok også. Da er jeg inne i varmen og kan få både ros og anerkjennelse, kjærlighet og omsorg. Kontrasten er så stor. Og for å opprettholde disse fordelene, trår man varsomt rundt personen for å ikke vekke vreden på nytt. Når det likevel skjer så tenker man automatisk at det er en selv som har forårsaket det, og at det er noe fundamentalt galt ved en selv. Jeg tror at de "gode" sidene ved mor bunner i at hun vil oppnå noe. Dumme meg har faktisk trodd at jeg har kunnet stole på henne når hun har vært god og snill, og da har jeg f.eks betrodd meg til henne om ulike ting. Jeg har nemlig så veldig ønsket at hun skal være en mamma for meg som jeg kan komme til med hva enn det måtte være. Jeg har ønsket å få anerkjennelse, trøst og omsorg. Når hun er i det "gode lune" på den måten der og tilsynelatende virker myk og omsorgsfull, så har guarden falt og jeg har trodd at hun egentlig ikke er slem, men et godt menneske som vil både meg og andre vel. Og at det er jeg som bare må ha misforstått henne og tolket ting feil fordi det er noe galt med meg. Men så kommer det for en dag at hun bare tilsynelatende har vært snill og god, kun for å innynde seg og få informasjon som hun kan bruke mot meg seinere. Det har skjedd SÅ mange ganger, så jeg lurer på hvorfor jeg faller for "sjarmen" hennes gang på gang. Helt utrolig egentlig. Det er nok fordi jeg er utsultet på kjærlighet, omsorg, aksept og anerkjennelse fra henne. Men det virker som om hun får en slags nytelse av å se meg bli lang i trynet, og å se at jeg blir redd og usikker når hun f.eks konfronterer meg med ting jeg har sagt til henne i fortrolighet. Hun nyter å se at jeg begynner å grine f.eks, for det beviser jo at hun har overtaket på meg fremdeles. Hun nyter å se meg opprørt og i forsvar når hun verbalt angriper mannen min og barna mine når de ikke er tilstede. Slikt kan vel kanskje kalles sadisme?

Som nevnt tidligere er alt dette noe av grunnen til at jeg får støttesamtaler, og vi har jobbet mye med problematikken. Selv om det har tatt lang tid, har jeg blitt bedre på å ta pauser i kontakten, komme færre ganger på besøk, og å være mer reservert ovenfor henne. Målet mitt er å bryte med dem helt, og jeg tror det målet kommer nærmere og nærmere nå. 

Beklager at dette ble langt. 😅 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Naana47
23 timer siden, ISW skrev:

For å utdype dette litt mer filosofisk:

Kriminalitet i egen vinning kan jeg forstå. Jeg aksepterer det ikke, men jeg kan forstå f.eks at en fattig person raner en bank. Da er handlingen gjort for å selv oppnå noe, f.eks et håp om en bedret økonomisk situasjon. 

Det jeg her reagerer på, er å gjøre destruktive handlinger med eneste formål at andre skal få det verre. Da mener jeg at dersom dette ikke kan bedres i behandling må slike mennesker bare holdes borte fra samfunnet og isoleres i forvaring. 

Problemet er at slike personer ikke skjønner at de trenger behandling siden det i deres øyne alltid er "de andre" det er noe i veien med. Selvinnsikten er ikke tilstede, og de vil ikke skjønne hva det er ved dem som bør forandres.

Jeg et helt enig i at psykopater i sin rendyrkede form bør isoleres i forvaring på livstid, ja fjernes helt fra samfunnet. 

Men det blir vanskeligere å forsvare en slik mening når det er noen du er glad i og har et forhold til, og at vedkommende også har evnen (i alle fall tilsynelatende) til å være god og snill. Jeg er forvirret rundt hva som egentlig feiler moren min, og jeg vil nok aldri få noe svar på det heller. Hun har heller ikke selvinnsikt og vil aldri ønske å få verken noen utredning eller behandling. 

Og hvor går grensene? Kan man være "mild psykopat", "moderat psykopat" i tillegg til "full blown psykopat"? Eller er psykopat psykopat uansett? 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Naana47

Vil bare si at det er jeg som er trådstarter bare sånn at dere ikke skal tro at jeg har kuppet noens tråd. Startet den som anonym bare. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
14 minutter siden, Naana47 skrev:

Målet mitt er å bryte med dem helt, og jeg tror det målet kommer nærmere og nærmere nå. 

Liker målet ditt. Det blir nok smertefullt, men like fullt det eneste riktige, om du skal klare å gi deg selv den respekten og omsorgen du aldri fikk. Din mor vil aldri kunne gi deg dette, og selv om du tidvis faller ned i håpet om det, virker det som om det blir stadig klarere for deg. Lykke til!❤️

Anonymkode: 723c5...6ce

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...