Psykiske overgrep

[AnonymBruker]

Har noen eksempler på hva som kan være psykiske eller emosjonelle overgrep man kan oppleve fra foreldre som barn? Psykiateren min nevnte disse ordene, men jeg vet ikke hva som er alvorlig nok til å kalles et psykisk overgrep?

Anonymkode: a73bd...d10

[AnonymBruker]

Det er vanligere å bruke betegnelsen psykisk vold 

https://bufdir.no/vold/TryggEst/Overgrep/Psykisk_vold/

 

Anonymkode: 127b5...c30

[aa-k-j]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er vanligere å bruke betegnelsen psykisk vold 

https://bufdir.no/vold/TryggEst/Overgrep/Psykisk_vold/

 

Anonymkode: 127b5...c30

Nå ble iallefall jeg endel klokere. Har visst vært utsatt for psykisk vold siden jeg var liten. Ikke rart jeg er mye utrygg på folk og lite åpen om ting. 

[Gjest dolmio]

Jeg vokste opp med dette. Det ble kalt «psykisk terror» den gang. Skal se om jeg klarer å sette ord på det i morgen så du får noen eks å gå ut ifra. 

[AnonymBruker]

Psykisk vold heter det ja. Ordet omsorgssvikt betydde ikke det jeg trodde. når jeg googlet ordet handlet det om voksne personer og ikke barn. 

Anonymkode: 31f6e...890

[Gjest dolmio]

Jeg klarer ikke sette så mye ord på det egentlig. Dette er noe jeg prøver å distansere meg fra. 

For meg var det mye frykt og redsel for min fars ustabile og eksplosive humør, og særlig den psykiske volden min mor ble utsatt for. Hun var en dørmatte for han som han tråkket på til stadighet, tilsynelatende uten tanke på hva det gjorde med henne og oss barna. 

Han hadde null respekt for henne og behandlet henne som hun ikke var verdt noen ting - og alt dette var så vondt å se på. Jeg engstet meg for henne og hva som skjedde med henne når jeg ikke var til stede hver dag. Jeg ville passe på henne og beskytte henne. 

Hun var jo så snill også, og hun gjorde aldri motstand som jeg vet. Hun var i mine og mange andres øyne verdens snilleste menneske som han utnyttet på det groveste. Hun måtte finne seg i så mye fra han på så mange måter at jeg har ikke ord. 

Jeg husker så godt at jeg ville at hun skulle skille seg og ta oss med vekk fra han slik at hun fikk det bra, men hun var sannsynligvis ikke sterk nok, han hadde enorm makt over henne.

Da han døde ville hun ikke besøke han på sykehuset, og hun var ikke i begravelsen hans, selv om det delvis skyldtes praktiske ting - men det var fullt mulig å få det til. De så ikke hverandre de to siste mnd, og jeg var den som tok meg av han den siste tiden han levde, ingen andre ville.

Her er for øvrig en artikkel som beskriver psykisk vold godt, og jeg håper svaret mitt var til noe hjelp. 

https://www.hjelptilhjelp.no/Samliv-og-foreldre/tegnene-pa-at-du-lever-i-et-emosjonelt-misbrukende-forhold

[AnonymBruker]

41 minutter siden, dolmio skrev:

Jeg klarer ikke sette så mye ord på det egentlig. Dette er noe jeg prøver å distansere meg fra. 

For meg var det mye frykt og redsel for min fars ustabile og eksplosive humør, og særlig den psykiske volden min mor ble utsatt for. Hun var en dørmatte for han som han tråkket på til stadighet, tilsynelatende uten tanke på hva det gjorde med henne og oss barna. 

Han hadde null respekt for henne og behandlet henne som hun ikke var verdt noen ting - og alt dette var så vondt å se på. Jeg engstet meg for henne og hva som skjedde med henne når jeg ikke var til stede hver dag. Jeg ville passe på henne og beskytte henne. 

Hun var jo så snill også, og hun gjorde aldri motstand som jeg vet. Hun var i mine og mange andres øyne verdens snilleste menneske som han utnyttet på det groveste. Hun måtte finne seg i så mye fra han på så mange måter at jeg har ikke ord. 

Jeg husker så godt at jeg ville at hun skulle skille seg og ta oss med vekk fra han slik at hun fikk det bra, men hun var sannsynligvis ikke sterk nok, han hadde enorm makt over henne.

Da han døde ville hun ikke besøke han på sykehuset, og hun var ikke i begravelsen hans, selv om det delvis skyldtes praktiske ting - men det var fullt mulig å få det til. De så ikke hverandre de to siste mnd, og jeg var den som tok meg av han den siste tiden han levde, ingen andre ville.

Her er for øvrig en artikkel som beskriver psykisk vold godt, og jeg håper svaret mitt var til noe hjelp. 

https://www.hjelptilhjelp.no/Samliv-og-foreldre/tegnene-pa-at-du-lever-i-et-emosjonelt-misbrukende-forhold

Takk for at du deler. Uff, det hørtes vondt ut å vokse opp med slike forhold. Påvirker det deg i stor grad? Ble du "skadet" av oppveksten? Og hva slags ting gjorde han mot moren din? Du svarer kun på det hvis du vil, selvfølgelig. 

Anonymkode: a73bd...d10

[Glitter]

58 minutter siden, dolmio skrev:

Jeg klarer ikke sette så mye ord på det egentlig. Dette er noe jeg prøver å distansere meg fra. 

For meg var det mye frykt og redsel for min fars ustabile og eksplosive humør, og særlig den psykiske volden min mor ble utsatt for. Hun var en dørmatte for han som han tråkket på til stadighet, tilsynelatende uten tanke på hva det gjorde med henne og oss barna. 

Han hadde null respekt for henne og behandlet henne som hun ikke var verdt noen ting - og alt dette var så vondt å se på. Jeg engstet meg for henne og hva som skjedde med henne når jeg ikke var til stede hver dag. Jeg ville passe på henne og beskytte henne. 

Hun var jo så snill også, og hun gjorde aldri motstand som jeg vet. Hun var i mine og mange andres øyne verdens snilleste menneske som han utnyttet på det groveste. Hun måtte finne seg i så mye fra han på så mange måter at jeg har ikke ord. 

Jeg husker så godt at jeg ville at hun skulle skille seg og ta oss med vekk fra han slik at hun fikk det bra, men hun var sannsynligvis ikke sterk nok, han hadde enorm makt over henne.

Da han døde ville hun ikke besøke han på sykehuset, og hun var ikke i begravelsen hans, selv om det delvis skyldtes praktiske ting - men det var fullt mulig å få det til. De så ikke hverandre de to siste mnd, og jeg var den som tok meg av han den siste tiden han levde, ingen andre ville.

Her er for øvrig en artikkel som beskriver psykisk vold godt, og jeg håper svaret mitt var til noe hjelp. 

https://www.hjelptilhjelp.no/Samliv-og-foreldre/tegnene-pa-at-du-lever-i-et-emosjonelt-misbrukende-forhold

Det der kjenner jeg meg igjen i, men fra morens ståsted. Jeg fikk jo hjelp til å komme meg vekk da, men da var jeg så dårlig og preget av det at jeg ble skikkelig syk og livet falt i grus. Han var ikke slik mot ungene da, men de ble jo utsatt for det de også, når han gikk løs på meg. 

Leit å høre hvordan det har vært for deg. Barn skal slippe å vokse opp under så giftige forhold. 

[Gjest dolmio]

Jeg tenker sjelden på fortiden. Jeg får ikke endret den, og jeg vil ikke bruke resten av livet på å tenke på den - den har ødelagt nok om den ikke skal ødelegge resten av livet også. Jeg føler meg heldig som slipper det. Men jeg jobber for å fikse skadene den påførte meg, det jeg sliter med som følge av den. Jeg har blitt mye bedre også, men enkelte ting er kjempevanskelig, som det å slippe noen inn på meg. Nære relasjoner er kjempevanskelig fordi det fører så mye smerte med seg, så jeg holder alle på en viss avstand - men jeg og min behandler jobber med det. 

Selv om jeg utad er velfungerende og har forsørget meg selv med jobb siden jeg var 18, så er det mye som foregår på innsiden, men som jeg som sagt jobber med i terapi. Det er vel en grunn til at min behandler omtaler meg som løvetannbarn. 

Hadde det ikke vært for fortiden og skadene den påførte meg hadde nok livet mitt vært noe annerledes, særlig mht valg av jobb/utdanning. 

Det han gjorde mot henne var bl a å kalle henne stygge ting, spytte på henne, holde kniven på strupen hennes, tvinge henne til å ha sex med han sammen med andre par, tvinge henne til å tisse seg ut fordi han tente på det (og hygienen var dårlig; så det luktet av dem og av sengetøy), beskylde henne for å være utro på jobb, nektet henne å omgås andre på fritiden, bruke nesten alle penger på sine interesser (sånn at vi ofte var i mangel på både strøm, varmtvann, mat og klær), ødelegge og knuse ting i sinne, holde et tau rundt halsen sin i kjelleren, dra henne og oss inn i bilen og svinekjøre, true med å ta livet sitt om hun dro.. ja, det var det jeg kom på nå. 

@Glitter; jeg er svært glad for at du kom deg unna. Både for din og barnas skyld. Det krever mot. Det er ikke noe rart livet ditt falt i grus. Sånt er svært skadelig, både for deg og dine barn. 

[Glitter]

Huff, det må ha vært skikkelig skremmende for deg å vokse opp sånn. Er glad du får hjelp med å håndtere følgene av det. 

 

[Gjest dolmio]

1 time siden, Glitter skrev:

Huff, det må ha vært skikkelig skremmende for deg å vokse opp sånn. Er glad du får hjelp med å håndtere følgene av det. 

 

Jepp, jeg var livredd og uten mulighet til å komme meg vekk fra det. Var stadig i alarmberedskap. Det ville vært lettere å få hjelp idag siden vi har Internett og steder man kan henvende seg, i tilllegg til at det er mer åpenhet rundt ting. Jeg er svært glad for at barn har den muligheten idag. 

Endret 19. juli 2020 av dolmio

[Glitter]

8 minutter siden, dolmio skrev:

Jepp, jeg var livredd og uten mulighet til å komme meg vekk fra det. Var stadig i alarmberedskap. Det ville vært lettere å få hjelp idag siden vi har Internett og steder man kan henvende seg, i tilllegg til at det er mer åpenhet rundt ting. Jeg er svært glad for at barn har den muligheten idag. 

Ja det er bra det.