Bipolar og stress

[Bia_]

Hei. 

Jeg har diagnosen bipolar 2, har hatt den fra jeg var ung og har igjennom 20 årene klart å fullføre utdannelse og jobbet fullt (med en del sykemeldingsperioder da). 

Jeg fikk et tilbakefall for tre år siden og har i perioden etterpå hatt mye svingninger. Begynte på medisiner og er nå relativt stabil, men med noen symptomer som henger igjen som feks søvnproblemer. 

Til problemet, jeg går da på aap og har vært i rehabilitering, prøvd utdanning og arbeidstiltak og med en gang det er tegn på stress så går jeg rett kjelleren. Og med stress så er 50 % studiebelastning nok, også da jeg var på rehabilitering på dagtid med oppmøte tre ganger i uka. 

Jeg vet at man bør unngå mye stress ved bipolar, men dette tar jo helt av, og jeg forstår ikke at jeg som før kunne få til å jobbe fullt i perioder, nå ikke klarer mer enn maks et par måneder med noe som helst før jeg går i kjelleren. Og det er jo ting jeg i utgangspunktet gledet meg til, endelig plass på rehabilitering og så fikk innvilget etterutdanning av Nav. Og det å studere er noe jeg trivdes godt med før, og gledet meg veldig til. Det gikk i to måneder. 

Jeg har nå fått grønt lys av Nav til å begynne på skole igjen, og vil gjerne at dette skal fungere.

Vet ikke helt hva jeg forventer med dette innlegget, kanskje noen som har erfaringer med dette? Noen råd.. 

[AnonymBruker]

Hvis jeg forstod deg riktig så er du blitt verre av din bp-lidelse med årene? 

37 minutter siden, Bia_ skrev:

Jeg fikk et tilbakefall for tre år siden og har i perioden etterpå hatt mye svingninger. Begynte på medisiner og er nå relativt stabil, men med noen symptomer som henger igjen som feks søvnproblemer. 

Jeg fikk en litt dårlig følelse av å lese det jeg har uthevet her. Vil det si at du ikke har vært medisinert den tiden du har hatt diagnosen, men bare etter tilbakefallet for tre år siden?

Det kan i så fall være en årsak til at sykdommen nå fremstår som vanskelig å kontrollere.

Anonymkode: b474b...807

[girlinyellow]

Hei 😊 Jeg har ikke så mye hjelp å komme med, egentlig, men ville bare si at jeg kjenner meg igjen. Har aldri klart å føre "en normal hverdag" mer enn i et par måneder, før alt går i dass. Vet ikke hvorfor det er sånn. Er veldig var for stress, og veldig dårlig til å slippe stress. Vet ikke om det er sånn for deg, men jeg er sånn at om jeg får mer inntrykk i løpet av en dag enn "det jeg tåler", så går hjernen litt i stå, og spiller av alt som har skjedd i et eneste stort klussete virrvarr av "lyder og filmer". Dette gjør det vanskelig å finne ro, sove - i det hele tatt slappe av, og da tar det ikke så lang tid før jeg ikke holder ut lenger, og blir desperat etter fullstendig ro og stillhet. - Eller ender i hypomani eller depresjon. Det gjør det vanskelig å være i normal aktivitet/jobb/studier, da. Jobber med å finne en god balanse her selv, men er i en god, normal periode nå, heldigvis. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, girlinyellow skrev:

Hei 😊 Jeg har ikke så mye hjelp å komme med, egentlig, men ville bare si at jeg kjenner meg igjen. Har aldri klart å føre "en normal hverdag" mer enn i et par måneder, før alt går i dass. Vet ikke hvorfor det er sånn. Er veldig var for stress, og veldig dårlig til å slippe stress. Vet ikke om det er sånn for deg, men jeg er sånn at om jeg får mer inntrykk i løpet av en dag enn "det jeg tåler", så går hjernen litt i stå, og spiller av alt som har skjedd i et eneste stort klussete virrvarr av "lyder og filmer". Dette gjør det vanskelig å finne ro, sove - i det hele tatt slappe av, og da tar det ikke så lang tid før jeg ikke holder ut lenger, og blir desperat etter fullstendig ro og stillhet. - Eller ender i hypomani eller depresjon. Det gjør det vanskelig å være i normal aktivitet/jobb/studier, da. Jobber med å finne en god balanse her selv, men er i en god, normal periode nå, heldigvis. 

Kan du under stress oppleve forvirring også? 

Anonymkode: b474b...807

[Marye]

Jeg hadde helgejobbing hver tredje uke og selv det ble for mye Stress. Særlig pga jobben i seg selv

 

[Bia_]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis jeg forstod deg riktig så er du blitt verre av din bp-lidelse med årene? 

Jeg fikk en litt dårlig følelse av å lese det jeg har uthevet her. Vil det si at du ikke har vært medisinert den tiden du har hatt diagnosen, men bare etter tilbakefallet for tre år siden?

Det kan i så fall være en årsak til at sykdommen nå fremstår som vanskelig å kontrollere.

Anonymkode: b474b...807

Ja det er den bipolare lidelsen som har vært relativt stabil i mange år, med få svingninger og ikke så alvorlige. Men plutselig var det både hyppig og alvorlig, i tillegg til vanskelig å kontrollere. 

Jeg var medisinert i mange år, men avsluttet selv pga mye bivirkninger og det var i en bra periode. Dette gikk bra i flere år. Før det da plutselig ikke gikk så bra. Og medisinene som før virket, fungerer ikke som ventet. Men tar de verste bunnene..

[girlinyellow]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du under stress oppleve forvirring også? 

Anonymkode: b474b...807

Ja. 

[Bia_]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du under stress oppleve forvirring også? 

Anonymkode: b474b...807

Ja? 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, girlinyellow skrev:

Ja. 

 

3 minutter siden, Bia_ skrev:

Ja? 

Takk for svar. Jeg kan oppleve forvirring selv også. Kan jeg spørre på hvilken måte dere kan oppleve forvirring? Er det typ distré og glemsk, eller kan det være mer alvorlig som f.eks realitetsbrist?

Jeg spør bare fordi jeg vil sjekke ut om det er "normalt" å kunne oppleve forvirring på den måten jeg gjør noen ganger. Jeg kan innimellom opptre veldig irrasjonelt pga stress og en slags forvirringstillstand. Kan dere? 

Anonymkode: b474b...807

[Bia_]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Takk for svar. Jeg kan oppleve forvirring selv også. Kan jeg spørre på hvilken måte dere kan oppleve forvirring? Er det typ distré og glemsk, eller kan det være mer alvorlig som f.eks realitetsbrist?

Jeg spør bare fordi jeg vil sjekke ut om det er "normalt" å kunne oppleve forvirring på den måten jeg gjør noen ganger. Jeg kan innimellom opptre veldig irrasjonelt pga stress og en slags forvirringstillstand. Kan dere? 

Anonymkode: b474b...807

Begge deler egentlig. Jeg føler jeg er på vei til å bli gal, og har ved et par anledninger opplevd at jeg føler jeg går litt ut av kroppen og ikke vet hva som er virkelig eller ikke. Vært ordentlig ekkelt å oppleve. Vet egentlig ikke om det er normalt, aner ikke hva det er heller. 

Må legge til at jeg ikke helt vet om det kan kalles realitetsbrist akkurat, men jeg sliter med å vite hva som er virkelig eller ikke de gangene jeg opplever de episodene jeg nevnte.

Endret 16. juli 2020 av Bia_

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Bia_ skrev:

Begge deler egentlig. Jeg føler jeg er på vei til å bli gal, og har ved et par anledninger opplevd at jeg føler jeg går litt ut av kroppen og ikke vet hva som er virkelig eller ikke. Vært ordentlig ekkelt å oppleve. Vet egentlig ikke om det er normalt, aner ikke hva det er heller. 

Akkurat som meg det, da. Noen ganger kan reell virkelighet flyte over i subjektiv virkelighet, om du skjønner. Vet ikke om det er normalt eller ikke jeg heller, men hadde et håp om det kanskje kunne være normalt, sett i lys av den psykiske lidelsen. For hvis det er normalt ift den psykiske lidelsen kan jeg påberope meg mindre skyld, om du skjønner.

Det der med å føle at en går ut av kroppen er vel en slags dissosiering, vil jeg tro. Jeg kan også oppleve det i blant, og da er det ikke alltid like lett å forstå seg på virkeligheten eller å huske ting man f.eks har sagt eller gjort. 

Jeg blir gal av dette snart jeg også, hvis ikke jeg allerede er blitt det da. Helt ærlig tror jeg dessverre det siste. 

Anonymkode: b474b...807

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan også oppleve det i blant, og da er det ikke alltid like lett å forstå seg på virkeligheten eller å huske ting man f.eks har sagt eller gjort.

Gjelder også generell forvirring, ikke bare dissosiasjon. Jeg har nok mer av forvirring enn dissosiering.  

Jaja, de gærne har det visstnok godt, men jeg tviler sterkt på det. 

Men jeg håper da at jeg for det aller meste fremstår som normal, fattet, og velfungerende. Jeg liker i alle fall å tro det. 

Anonymkode: b474b...807

[Glitter]

Jeg har ingen råd, men det at du før klarte mye og nå ikke klarer så mye lenger er nok ikke så unormalt. Jeg hadde et veldig travelt og fullpakket liv før, men jeg brant jo lyset i begge ender. Så for 4 år siden knakk jeg sammen og hadde sykdomsgjennombrudd pluss forverring av det jeg allerede slet med. Etter det har funksjonsnivået mitt falt dramatisk, og jeg er ekstremt sårbar for stress, lite søvn, for mye aktivitet per dag osv. Jeg forventer dessverre ikke å komme tilbake til samme funksjonsnivå, men har et mål om å få økt det mer enn det er i dag da. 

Kan det være noe lignende for deg? Jeg tror at når man er syk og presser seg for hardt over lang tid så gjør man ofte seg selv en stor bjørnetjeneste. Men det er jo ikke så lett å unngå da. Vi er jo laget for å "kjøre på" og ikke ville gire ned selv når kroppen gir oss signaler om å gjøre det. 

[Glitter]

3 timer siden, girlinyellow skrev:

Hei 😊 Jeg har ikke så mye hjelp å komme med, egentlig, men ville bare si at jeg kjenner meg igjen. Har aldri klart å føre "en normal hverdag" mer enn i et par måneder, før alt går i dass. Vet ikke hvorfor det er sånn. Er veldig var for stress, og veldig dårlig til å slippe stress. Vet ikke om det er sånn for deg, men jeg er sånn at om jeg får mer inntrykk i løpet av en dag enn "det jeg tåler", så går hjernen litt i stå, og spiller av alt som har skjedd i et eneste stort klussete virrvarr av "lyder og filmer". Dette gjør det vanskelig å finne ro, sove - i det hele tatt slappe av, og da tar det ikke så lang tid før jeg ikke holder ut lenger, og blir desperat etter fullstendig ro og stillhet. - Eller ender i hypomani eller depresjon. Det gjør det vanskelig å være i normal aktivitet/jobb/studier, da. Jobber med å finne en god balanse her selv, men er i en god, normal periode nå, heldigvis. 

Når jeg er overstimulert så blir jeg svimete og får feber- og bomullsfølelse i hodet. Og får en følelse av at det svir i hjernen. Er det gjenkjenbart? 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Takk for svar. Jeg kan oppleve forvirring selv også. Kan jeg spørre på hvilken måte dere kan oppleve forvirring? Er det typ distré og glemsk, eller kan det være mer alvorlig som f.eks realitetsbrist?

Jeg spør bare fordi jeg vil sjekke ut om det er "normalt" å kunne oppleve forvirring på den måten jeg gjør noen ganger. Jeg kan innimellom opptre veldig irrasjonelt pga stress og en slags forvirringstillstand. Kan dere? 

Anonymkode: b474b...807

Jeg blir usikker på egen eksistens. Kan plutselig stoppe opp og lure på om jeg er der jeg er, eller om jeg bare innbiller meg det. Også øker graden av søvnparalyse og forvirring og av og til hallusinasjoner på natten. 

[Bia_]

8 minutter siden, Glitter skrev:

Når jeg er overstimulert så blir jeg svimete og får feber- og bomullsfølelse i hodet. Og får en følelse av at det svir i hjernen. Er det gjenkjenbart? 

Jeg blir usikker på egen eksistens. Kan plutselig stoppe opp og lure på om jeg er der jeg er, eller om jeg bare innbiller meg det. Også øker graden av søvnparalyse og forvirring og av og til hallusinasjoner på natten. 

Dette kjenner jeg meg veldig igjen i! 

Jeg har jo jobbet fullt og blitt sykemeldt i flere år før siste gang, så jeg har jo fått høre at det var jo ikke rart det blir sånn da. Men jeg tenker at det da kanskje tar lenger tid å komme seg på. Men over 3 år? Begynner å lure på om jeg klarer å komme meg dit igjen, og det er det jo ingen som kan svare på. Noe som da øker frustrasjonen med å gå sånn og ikke vite når eller om det blir "bra igjen". 

[Glitter]

4 minutter siden, Bia_ skrev:

Dette kjenner jeg meg veldig igjen i! 

Jeg har jo jobbet fullt og blitt sykemeldt i flere år før siste gang, så jeg har jo fått høre at det var jo ikke rart det blir sånn da. Men jeg tenker at det da kanskje tar lenger tid å komme seg på. Men over 3 år? Begynner å lure på om jeg klarer å komme meg dit igjen, og det er det jo ingen som kan svare på. Noe som da øker frustrasjonen med å gå sånn og ikke vite når eller om det blir "bra igjen". 

Det forstår jeg, men det er da jeg tror det kan være lurt å senke forventningene litt. Min behandler har sagt til meg at kanskje er det ikke meningen jeg skal mestre et A4-liv. Det er en boks jeg ikke passer inn i. Så har vi sammen kommet fram til hva jeg skal ha som mål og framtidshåp. Ut fra hva som er realistisk. 

Kanskje vil full jobb være for mye for deg, men at kombinasjon av en prosentgrad arbeid og resten ufør er det som er best å sikte etter? Hvis du kan akseptere det så vil kanskje nivået av frustrasjon og "hastverk" rundt å bli så mye bedre senke seg? Det vil jo ikke si at du må gi avkall på å kunne jobbe fullt for evig tid, men at akkurat nå må du sette listen litt lavere? 

Vet ikke jeg, men jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver og å akseptere at jeg nok ikke vil komme meg tilbake til samme funksjonsnivå har vært en prosess jeg har gått igjennom og nå akseptert. Så satser jeg på å likevel bli bedre enn jeg er i dag. 

[Bia_]

23 minutter siden, Glitter skrev:

Det forstår jeg, men det er da jeg tror det kan være lurt å senke forventningene litt. Min behandler har sagt til meg at kanskje er det ikke meningen jeg skal mestre et A4-liv. Det er en boks jeg ikke passer inn i. Så har vi sammen kommet fram til hva jeg skal ha som mål og framtidshåp. Ut fra hva som er realistisk. 

Kanskje vil full jobb være for mye for deg, men at kombinasjon av en prosentgrad arbeid og resten ufør er det som er best å sikte etter? Hvis du kan akseptere det så vil kanskje nivået av frustrasjon og "hastverk" rundt å bli så mye bedre senke seg? Det vil jo ikke si at du må gi avkall på å kunne jobbe fullt for evig tid, men at akkurat nå må du sette listen litt lavere? 

Vet ikke jeg, men jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver og å akseptere at jeg nok ikke vil komme meg tilbake til samme funksjonsnivå har vært en prosess jeg har gått igjennom og nå akseptert. Så satser jeg på å likevel bli bedre enn jeg er i dag. 

Ja, det er blitt sagt en del ganger at jeg må senke forventninger og se hva som skjer videre, at det å presse seg hjelper ikke. Men samtidig så klarer jeg ikke å slappe av når jeg ikke vet, og jeg har sagt at det er uaktuelt med uføretrygd da jeg har jobbet fullt før og mener at det da bør kunne komme seg dit igjen. Selv om jeg selvfølgelig begynner å tvile innimellom.. 

Det er så vondt, for man får ikke styrt det selv.

[Glitter]

13 minutter siden, Bia_ skrev:

Ja, det er blitt sagt en del ganger at jeg må senke forventninger og se hva som skjer videre, at det å presse seg hjelper ikke. Men samtidig så klarer jeg ikke å slappe av når jeg ikke vet, og jeg har sagt at det er uaktuelt med uføretrygd da jeg har jobbet fullt før og mener at det da bør kunne komme seg dit igjen. Selv om jeg selvfølgelig begynner å tvile innimellom.. 

Det er så vondt, for man får ikke styrt det selv.

Ja, jeg forstår tankene dine veldig godt. Du må bare finne ut av hva som blir best for deg selv. Og med best mener jeg ikke at du presser deg selv til bristepunktet, men at du finner en balanse i livet som gir deg mening og livskvalitet.

[AnonymBruker]

6 timer siden, Bia_ skrev:

Hei. 

Jeg har diagnosen bipolar 2, har hatt den fra jeg var ung og har igjennom 20 årene klart å fullføre utdannelse og jobbet fullt (med en del sykemeldingsperioder da). 

Jeg fikk et tilbakefall for tre år siden og har i perioden etterpå hatt mye svingninger. Begynte på medisiner og er nå relativt stabil, men med noen symptomer som henger igjen som feks søvnproblemer. 

Til problemet, jeg går da på aap og har vært i rehabilitering, prøvd utdanning og arbeidstiltak og med en gang det er tegn på stress så går jeg rett kjelleren. Og med stress så er 50 % studiebelastning nok, også da jeg var på rehabilitering på dagtid med oppmøte tre ganger i uka. 

Jeg vet at man bør unngå mye stress ved bipolar, men dette tar jo helt av, og jeg forstår ikke at jeg som før kunne få til å jobbe fullt i perioder, nå ikke klarer mer enn maks et par måneder med noe som helst før jeg går i kjelleren. Og det er jo ting jeg i utgangspunktet gledet meg til, endelig plass på rehabilitering og så fikk innvilget etterutdanning av Nav. Og det å studere er noe jeg trivdes godt med før, og gledet meg veldig til. Det gikk i to måneder. 

Jeg har nå fått grønt lys av Nav til å begynne på skole igjen, og vil gjerne at dette skal fungere.

Vet ikke helt hva jeg forventer med dette innlegget, kanskje noen som har erfaringer med dette? Noen råd.. 

Det er jo sånn det er å være syk. Er man alvorligere syk så klarer man ikke slike ting som å studere, arbeide, være sosial osv.

Anonymkode: 079d6...98f

[Bia_]

1 time siden, Glitter skrev:

Ja, jeg forstår tankene dine veldig godt. Du må bare finne ut av hva som blir best for deg selv. Og med best mener jeg ikke at du presser deg selv til bristepunktet, men at du finner en balanse i livet som gir deg mening og livskvalitet.

Akkurat nå har det vært å presse meg det jeg klarer, gå rett kjelleren og så komme meg opp igjen og begynne alt på nytt.

Tusen takk for svar