Fler som blir rasende på seg selv?

[AnonymBruker]

Jeg mistet nettopp et glass på gulvet, og da ble jeg rasende. Sa til meg selv: "brenn i hælvete, din jævla faens fitte-hore. Fy faen, skulle ikke tru du hadde en eneste hjernecelle", og slo meg selv hardt i hodet med glasset som heldigvis ikke hadde knust. Det tar noen minutter, og så har jeg roet meg. 

Slik pleier jeg å reagere hvis jeg gjør noe galt. Vet ikke hvorfor. Fler her som gjør det?

Anonymkode: 7c609...1b4

[Glitter]

Ikke av å miste et glass eller noe, men kan bli ganske sint på meg selv hvis jeg feks har overspist. Da kan jeg få behov for å straffe meg selv ved å skade meg. Eller at jeg tenker "fy faen så patetisk du er du fortjener å dø". Slike ting. 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fler her som gjør det?

Nei. Slikt er veldig umodent. 

Anonymkode: e6952...ec4

[Glitter]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei. Slikt er veldig umodent. 

Anonymkode: e6952...ec4

Det kan være, men det er ikke alle forunt å alltid ha et modent følelsesliv. Nå vet ikke jeg noe om TS, men ved feks emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse slik som jeg har så har det jo skjedd en skjevutvikling i hvordan regulere negative følelser og impulser. Så det blir jo en form for umodenhet tenker jeg. Og det er nok derfor mange vokser det av seg etter hvert. 

[girlinyellow]

Bare et forslag:

Hvis man vokser opp med en/flere omsorgspersoner som skjeller en ut, sier stygge ting, og responderer med vold e.l når en gjør "små feil", kan man "overta" dette og straffe seg selv på samme måte senere. - Eller om barn har observert at andre har fått en slik type avstraffelse når de har "gjort noe feil", f.eks at far har straffet mor.


 

[Eva Sofie]

Nei, aldri slike tanker og avstraffelser som det beskrives i hovedinnlegget, men kan ha tanker om å ikke fortjene noe fordi jeg er mindre verdt, beklager lett om jeg forstyrrer folk osv. Dette henger nok sammen med et dårlig selvbilde innerst inne.

[Gjest dolmio]

18 timer siden, Eva Sofie skrev:

Nei, aldri slike tanker og avstraffelser som det beskrives i hovedinnlegget, men kan ha tanker om å ikke fortjene noe fordi jeg er mindre verdt, beklager lett om jeg forstyrrer folk osv. Dette henger nok sammen med et dårlig selvbilde innerst inne.

Samme her. 

[Eva Sofie]

29 minutter siden, dolmio skrev:

Samme her. 

Psykologen min har arbeidet svært aktivt for å bevisstgjøre meg selv på akkurat dette det siste halve året og vi har hatt det oppe som tema også nå og da i forbifarten - og det kommer garantert til å bli tatt opp igjen. For et par ganger siden, gikk jeg tilbake og banket på til ham, fordi jeg hadde glemt å levere noen papirer han skulle få utskrift av. "Beklager forstyrrelsen" sa jeg som et farvel, og han holdt meg tilbake og sa "dét der, Eva Sofie, bør du slutte med".

Jeg har analysert den situasjonen i etterkant og ser at han har rett. Jeg hadde ingen grunn til å beklage noen forstyrrelse. Jeg buset ikke inn på kontoret, men ventet til han selv kom og åpnet døren, slik at han hadde anledning til å signalisere om han var blitt opptatt i en telefonsamtale e.l. etter at jeg hadde gått ut. Jeg vet jo det skjer mye i hverdagen hans. Han hadde ikke åpnet døren om han ikke hadde hatt tid og det absolutt ikke passet for ham. Han ble glad for papirene og samtidig ble vi begge påminnet om en uttalelse han hadde skrevet som jeg skulle få med meg hjem. Med andre ord: Ingen legitim grunn for meg til å skulle beklage situasjonen.

[Gjest dolmio]

1 time siden, Eva Sofie skrev:

Psykologen min har arbeidet svært aktivt for å bevisstgjøre meg selv på akkurat dette det siste halve året og vi har hatt det oppe som tema også nå og da i forbifarten - og det kommer garantert til å bli tatt opp igjen. For et par ganger siden, gikk jeg tilbake og banket på til ham, fordi jeg hadde glemt å levere noen papirer han skulle få utskrift av. "Beklager forstyrrelsen" sa jeg som et farvel, og han holdt meg tilbake og sa "dét der, Eva Sofie, bør du slutte med".

Jeg har analysert den situasjonen i etterkant og ser at han har rett. Jeg hadde ingen grunn til å beklage noen forstyrrelse. Jeg buset ikke inn på kontoret, men ventet til han selv kom og åpnet døren, slik at han hadde anledning til å signalisere om han var blitt opptatt i en telefonsamtale e.l. etter at jeg hadde gått ut. Jeg vet jo det skjer mye i hverdagen hans. Han hadde ikke åpnet døren om han ikke hadde hatt tid og det absolutt ikke passet for ham. Han ble glad for papirene og samtidig ble vi begge påminnet om en uttalelse han hadde skrevet som jeg skulle få med meg hjem. Med andre ord: Ingen legitim grunn for meg til å skulle beklage situasjonen.

Takk for innlegget ditt. Det fikk meg til å tenke over min egen prosess ift dette. Min behandler har nemlig forsøkt å si det samme til meg, men ikke nådd helt inn til meg.

[Undulaten]

Jeg kan slå armen hardt i kjøkkenbenken eller veggen når jeg er sint på meg selv og er alene. I går gikk jeg tur og da ble jeg kjempesint på meg selv og da gikk det utover brunsneglene, sikkert ikke det verste....

[Eva Sofie]

På 18.7.2020 den 22.30, dolmio skrev:

Takk for innlegget ditt. Det fikk meg til å tenke over min egen prosess ift dette. Min behandler har nemlig forsøkt å si det samme til meg, men ikke nådd helt inn til meg.

Fint om det kunne hjelpe deg der du er nå i din egen prosess  Ved å dele et og annet fra mitt eget liv hvor jeg selv har mestret noe eller har en positiv opplevelse, har jeg et ønske om at det enten kan hjelpe eller gi håp til andre. Det er det som er drivkraften, og ikke noe "selvskryt" selv om jeg er klar over at det også kan oppfattes slik dessverre. Jeg har tro på at erfaringsutveksling kan ha stor betydning for mange om den ikke brukes destruktivt.

[FjellOgDalar]

Det begrenser seg til verbale utbrudd nå, som et aaaah f**n i h***ete om jeg kløner med noe. Jeg kan kalle meg selv j****a rotekopp, forbanna kløne og slikt. Hvis jeg først blir skikkelig sinna på meg selv, skyldes det gjerne "større" ting. Det kan være at jeg har sagt eller gjort noe teit, eller rettere sagt noe jeg selv synes er det. I mange år har jeg hatt mye sinne i meg uten helt å skjønne det. Vonde ord, alvorlig mobbing, overgrep. Jeg har følt på at det var min feil, at jeg sikkert fortjente det osv. Dette tok jeg ut på en veldig selvdestruktiv måte. Jeg kjente på en enorm selvforakt, og skammet meg enormt over hvordan jeg absolutt ikke taklet mye i livet. Sinne var i mange år en forbudt følelse, fordi jeg ofte fikk høre det ikke var greit vise aggresjon - samme hva som lå til grunn for det. 

[Gjest dolmio]

2 timer siden, Eva Sofie skrev:

Fint om det kunne hjelpe deg der du er nå i din egen prosess  Ved å dele et og annet fra mitt eget liv hvor jeg selv har mestret noe eller har en positiv opplevelse, har jeg et ønske om at det enten kan hjelpe eller gi håp til andre. Det er det som er drivkraften, og ikke noe "selvskryt" selv om jeg er klar over at det også kan oppfattes slik dessverre. Jeg har tro på at erfaringsutveksling kan ha stor betydning for mange om den ikke brukes destruktivt.

Jeg setter pris på alt du deler; lærer mye av deg jeg, og jeg opplever det ikke som selvskryt. 

[stjernestøv]

Jeg blir sint på meg selv hvis jeg er dårlig, da har jeg nok en gang feilet her i livet. Men det går ikke utover ting eller mennesker, kun selvhat. Det er ikke bra det heller, men det er en automatisk reaksjon jeg får.