Ansvarsfraskrivelse ?

[Villanda]

Er det forsøk på ansvarsfraskrivelse å be om hjelp? Derfor de ikke har ringt meg fra DPS? Men jeg er rimelig sikker på at om min faste behandler var på jobb, hadde hun tilbydt time og henvist til AAT. Er kanskje bare utålmodig. Bare gått to dager, men det var jo sagt nandag morgen at jeg skulle bli oppringt etter et møte som pågikk 0830

Endret 22. juli 2020 av Villanda

[emilie321]

3 minutter siden, Villanda skrev:

Er det forsøk på ansvarsfraskrivelse å be om hjelp?

Jeg ville vel heller si at det er det motsatte 

[Villanda]

1 minutt siden, emilie321 skrev:

Jeg ville vel heller si at det er det motsatte 

Også hvis det er, og en sier det er, for å unngå eller komme utav et destruktivt spor?

[Villanda]

Sikkert for utålmodig. Ikke gått lang tid egentlig. Når jeg tenker meg om.  Det at de sa de skulle ringe mandag. Og kanskje det føles lenger fordi jeg gikk og venta og gjennom helga på at det skulle bli ukedag for å kunne ta kontakt med DPS. Holdt meg gjennom helga, tror jeg, usikker på om søndag eller mandag det begynte å "glippe". 

 

Endret 22. juli 2020 av Villanda

[emilie321]

5 minutter siden, Villanda skrev:

Også hvis det er, og en sier det er, for å unngå eller komme utav et destruktivt spor?

Når jeg er dårlig,  så er jeg alltid destruktiv. På en eller annen måte. Da trenger jeg hjelp til å komme inn i et positivt spor igjen. Og da er det jo nettopp å vise ansvar , det å be om hjelp.  

[laban]

8 minutter siden, Villanda skrev:

Sikkert for utålmodig. Ikke gått lang tid egentlig

Ikke tolk tregheten til å ha noe med deg å gjøre, se på kalenderen 😉

Jeg vet nesten ingenting om systemet / hjelpeapparatet. Men jeg vet at dette vel  er den uka i året da omtrent alle har ferie og alt derfor går for minst halv maskin. Så litt ekstra tålmodighet er nok lurt.

 

[Villanda]

1 time siden, laban skrev:

Ikke tolk tregheten til å ha noe med deg å gjøre, se på kalenderen 😉

Jeg vet nesten ingenting om systemet / hjelpeapparatet. Men jeg vet at dette vel  er den uka i året da omtrent alle har ferie og alt derfor går for minst halv maskin. Så litt ekstra tålmodighet er nok lurt.

 

Ja.., tenker lett jeg burde greie det selv, og tenker at de på DPS sikkert tenker det. Men så har jeg den planen, der det står "hyppigere kontakt". Bare at de har ikke lest den da, bare dialogmeldinger og medisinnotat.

[aa-k-j]

7 timer siden, Villanda skrev:

Er det forsøk på ansvarsfraskrivelse å be om hjelp? Derfor de ikke har ringt meg fra DPS? Men jeg er rimelig sikker på at om min faste behandler var på jobb, hadde hun tilbydt time og henvist til AAT. Er kanskje bare utålmodig. Bare gått to dager, men det var jo sagt nandag morgen at jeg skulle bli oppringt etter et møte som pågikk 0830

Jeg har opplevd "sløvhet" på DPS selv. Manglende informasjon, manglende tilbakemeldinger, ivrige etter å hjelpe med problemer de tror en har uten å snakke med pasienten osv. Så det du opplever er ikke noe nytt. Dessverre. Jeg hadde purret på de og bare spurt om de har glemt at de skulle ta kontakt. Noen ganger må pasienter bare gjøre det DPS ikke vil.

[kupton]

Å be om hjelp når en trenger det, er å ta ansvar.

[Villanda]

2 timer siden, kupton skrev:

Å be om hjelp når en trenger det, er å ta ansvar.

2 timer siden, kupton skrev:

Å be om hjelp når en trenger det, er å ta ansvar.

Kommer det an på hvilken hjelp en ber om og hvorfor ig hvordan? Når jeg sier jeg er på vei inn i et destruktivt spor (konkret har de i journalen), og jeg tror avtaler med AAT kunne hjelpe å stoppe det.  Hvordan skiller de det fra trussel: Hvis jeg ikke får avtalene jeg ber om, kommer jeg til å fortsette i det dårlige sporet? Oppriktig ikke ment som en trussel, men kan det lett bli tolka slik?  Kunne tenke at om jeg tok ansvar kom jeg meg utav det på egenhånd? 

Hva er å fraskrive seg ansvar? Noen her blir beskylda for det.

[Villanda]

På 22.7.2020 den 14.40, kupton skrev:

Å be om hjelp når en trenger det, er å ta ansvar.

Noen skrev at når en er innlagt, legger en ansvaret over på helsevesenet. Det er å ta ansvar å be om hjelp når en trenger det. Hvis det da er innleggelse en trenger..., er det likevel ansvarsfraskrivelse? Jeg kobla dette med å be om hjelp fra DPS og AAT, om en legger ansvar over på dem. Men kanskje en da tar mer ansvar som en selv har ansvar for å møte til avtalene. Men ja, hvis innleggelse blir anbefalt og en er frivillig ed på det, fraskriver en seg ansvar da? Eller, må jo på en måte ta ansvar for å følge behandlingsopplegget og gjøre seg nytte av oppholdet.. ?

Jeg har ikke selv noe ønske om å bli lagt inn nå selv om jeg har bedt om hjelp. Trenger det ikke nå. Bare lurer. Ting blir jo ikke plutselig bare fint om en er lagt inn. Syntes det var ganske tøft sist gang å holde ut tiden. Fristende å holde fram som før, tiden føltes nesten , kanskje helt, husker ikke, like uutholdelig som hjemme, men lettere å unngå å fortsette med det fordi jeg valgte å ikke ta med noe. Jeg kunne gått på apoteket, men det krevde jo litt mer enn å ta det utav skapet hjemme.  Og mye sånn at når jeg var der, så var det jo for å stoppe det jeg holdt på med. Syntes ikke jeg kunne bruke en plass der uten å jobbe med å gjøre det jeg kom dit for. Og ville ikke miste tillit.

Jeg kunne sagt jeg lovet AAT den gangen å stoppe om jeg fikk hjelp fra dem. Det ville være å lyge.

Er det riktig at innleggelse å fraskrive seg ansvar?

(Jeg ønsker ikke noe innleggelse nå. Trenger ikke det. Bare lurer. Undrer meg. 

[RamonaK]

1 time siden, Villanda skrev:

 

Er det riktig at innleggelse å fraskrive seg ansvar?

(Jeg ønsker ikke noe innleggelse nå. Trenger ikke det. Bare lurer. Undrer meg. 

Nei jeg synes ikke at innleggelse er å fraskrive seg ansvar. Noen ganger trenger man rett og slett og være på sykehuset, det gjelder jo både for psykiatrisk og somatisk. Min psykiater sa at det er viktig at jeg tar ansvar og si ifra når jeg kjenner at jeg begynner å bli dårlig. Det betyr jo selvfølgelig ikke at jeg blir innlagt, men hvis psykiater mener jeg trenger det foreslår hn innleggelse.

[frosken]

På 22.7.2020 den 17.28, Villanda skrev:

Kommer det an på hvilken hjelp en ber om og hvorfor ig hvordan? Når jeg sier jeg er på vei inn i et destruktivt spor (konkret har de i journalen), og jeg tror avtaler med AAT kunne hjelpe å stoppe det.  Hvordan skiller de det fra trussel: Hvis jeg ikke får avtalene jeg ber om, kommer jeg til å fortsette i det dårlige sporet? Oppriktig ikke ment som en trussel, men kan det lett bli tolka slik?  Kunne tenke at om jeg tok ansvar kom jeg meg utav det på egenhånd? 

Hva er å fraskrive seg ansvar? Noen her blir beskylda for det.

Jeg synes det i utgangspunktet er ansvarsfraskrivelse å feilbruke medikamenter slik du gjør. Du er i stand til å la være også når du har det vanskelig.

Det er ikke ansvarsfraskrivelse å be om hjelp til å forhindre forverring av psykisk lidelse.

[Villanda]

2 timer siden, frosken skrev:

Jeg synes det i utgangspunktet er ansvarsfraskrivelse å feilbruke medikamenter slik du gjør. Du er i stand til å la være også når du har det vanskelig.

Det er ikke ansvarsfraskrivelse å be om hjelp til å forhindre forverring av psykisk lidelse.

Har slutta med det.  Den følelsen som er så vanskelig å holde ut er mye svakere nå. Ja, burde greid, eller valgt da,  det uansett å ikke gjøre ting jeg ikke skal. Jeg vet det.

Hva anna skal jeg gjøre når det blir sånn?

Får samtidig så lyst å knuse ting. Kaste ting så de knuser. Eller bokse knyttneven gjennom et vindu. Det siste ville skape for mye oppstyr, og jeg vil kunne få varige men (kjente en som ved uhell fikk hånden gjennom et vindu under lek) og måtte leve med at folk visste hva jeg hadde gjort.  At jeg  tar ekstra medisin trenger ikke folk i RL vite. Knuse ting hadde kanskje vært bedre, men nei, naboene kunne høre det, og folk synes det er merkelig om det ble mindre og mindre servise, og dyrt å kjøoe nyt. Stopper i alle fall meg selv fra å handle på de impulsene. 

Vet jeg burde bare holde ut og holde ut. Har gjort det mye. Det er sant.

Noen ganger vet jeg ikke hva anna jeg skal gjøre når jeg blir så desperat etter pause fra den følelsen.  Jeg holder ut til vanlig, eller har ikke den følelsen til vanlig, men vanlige  nedturer i livet. Jeg synes det er vanskelig å beskrive den følelsen, ser for meg en trykk-koker som ikke kan skrus av,  med låkk som ikke kan tas av.  Det å ta mer medisin for å sove blir kanskje et (dårlig, jeg vet) "middel"  for forsøk på å skru ned den trykk-kokeren.  Når jeg sover, er den avskrudd.

Men leste nettopp, kanskje bedre beskrevet, og det må være ca det samme, i en bok:

"Panikken set i gang.  Men ... skjer ingenting på utsida.  Inga hyperventilering eller grining. På inmsida derimot, kjennest det ut som eg vert stukken med tusen knivar. Alt rotnar. Bein vert brotne. ... Eg får lyst å  skrike så høgt eg klarer. Det kjennest ut som eg skal eksplodere. Kjenslene får ikkje plass inne i kroppen min. Eg kjenner dei klore rett under overflata, og smerta er uuthaldeleg. Men tenninga tar ikkje fyr. Det finst ingen energi". 

Endret 25. juli 2020 av Villanda

[Eva Sofie]

4 timer siden, Villanda skrev:

Har slutta med det.  Den følelsen som er så vanskelig å holde ut er mye svakere nå. Ja, burde greid, eller valgt da,  det uansett å ikke gjøre ting jeg ikke skal. Jeg vet det.

Hva anna skal jeg gjøre når det blir sånn?

Får samtidig så lyst å knuse ting. Kaste ting så de knuser. Eller bokse knyttneven gjennom et vindu. Det siste ville skape for mye oppstyr, og jeg vil kunne få varige men (kjente en som ved uhell fikk hånden gjennom et vindu under lek) og måtte leve med at folk visste hva jeg hadde gjort.  At jeg  tar ekstra medisin trenger ikke folk i RL vite. Knuse ting hadde kanskje vært bedre, men nei, naboene kunne høre det, og folk synes det er merkelig om det ble mindre og mindre servise, og dyrt å kjøoe nyt. Stopper i alle fall meg selv fra å handle på de impulsene. 

Vet jeg burde bare holde ut og holde ut. Har gjort det mye. Det er sant.

Det å knuse/kaste ting så de knuser eller kjøre hånden igjennom et vindu, håper jeg for din egen del at du har sperre på og det ser det jo ut som at du har. Det er både lite konstruktivt og umoden oppførsel av en voksen person med noenlunde fornuft fortsatt i behold. Er det et sinne inni deg som bygger seg opp siden du får dette behovet og du snakker om en trykkoker som er i ferd med å koke over?

Har jo hørt om de som går til et forlatt sted langt ut i skogen for å hyle/brøle ut sin frustrasjon eller et alternativ til å knuse og kaste ting, kan heller være å slå løs på en sofapute e.l. Du får ikke tilfredsstillelsen av å se noe bli ødelagt, men om det handler om å få ut sinne og frustrasjon her, noe jeg fikk assosiasjoner til, kan det kanskje prøves.

[Villanda]

18 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Det å knuse/kaste ting så de knuser eller kjøre hånden igjennom et vindu, håper jeg for din egen del at du har sperre på og det ser det jo ut som at du har. Det er både lite konstruktivt og umoden oppførsel av en voksen person med noenlunde fornuft fortsatt i behold. Er det et sinne inni deg som bygger seg opp siden du får dette behovet og du snakker om en trykkoker som er i ferd med å koke over?

Har jo hørt om de som går til et forlatt sted langt ut i skogen for å hyle/brøle ut sin frustrasjon eller et alternativ til å knuse og kaste ting, kan heller være å slå løs på en sofapute e.l. Du får ikke tilfredsstillelsen av å se noe bli ødelagt, men om det handler om å få ut sinne og frustrasjon her, noe jeg fikk assosiasjoner til, kan det kanskje prøves.

Jeg har aldri gjort det. Nærmeste blir at jeg en gang for over 10 år siden kasta enten er sokkepar eller en myk sko, husker ikke, i veggen. Ingen som så/hørte det. Ingenting eller ingen  ble skada. 

Det er bare tanker som dukker opp i noen depresjonsperioder. Jeg vet at jeg aldri kommer til å gjøre noe sånnt.

Tror ikke det er sinne. En eller annen frustrasjon er det nok. Jeg vet ikke sikkert  hva det er. Ser ikke for meg det hjelper å slå en pute, men det kan jo forsøkes 

Uansett tror jeg at den følelsen er over for denne gang. Kanskje den blir borte to nye år.

[kupton]

På 22.7.2020 den 17.28, Villanda skrev:

Hva er å fraskrive seg ansvar?

Å ikke søke hjelp når en trenger det. Å utebli fra timer uten særdeles god grunn. Å ikke ta medisiner skli de er forskrevet.