Hva er behandling for deg?

[AnonymBruker]

Hva legger du i begrepet behandling? 

Føler du deg avhengig av den hjelpen du får?

Anonymkode: efa14...be4

[Fru2020]

For meg er behandling det jeg får av psykiateren min og overlegen på sengepost.

Alt det andre (kommunen, musikkterapi, psykomotorisk fysioterapi og miljøarbeid på sengepost) regner jeg som støtte til å klare her og nå. Selv om noe av det nok kan regnes som behandling.

Jeg føler meg absolutt avhengig av den hjelpen jeg får nå. Men jeg håper og tror at det kan gradvis reduseres og forhåpentligvis opphøre helt tilslutt.

[AnonymBruker]

13 timer siden, Fru2020 skrev:

For meg er behandling det jeg får av psykiateren min og overlegen på sengepost.

Alt det andre (kommunen, musikkterapi, psykomotorisk fysioterapi og miljøarbeid på sengepost) regner jeg som støtte til å klare her og nå. Selv om noe av det nok kan regnes som behandling.

Jeg føler meg absolutt avhengig av den hjelpen jeg får nå. Men jeg håper og tror at det kan gradvis reduseres og forhåpentligvis opphøre helt tilslutt.

Hvorfor får du psykomotorisk fysioterapi? Går du jevnlig til det? 

Anonymkode: 47e19...0c1

[Fru2020]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor får du psykomotorisk fysioterapi? Går du jevnlig til det? 

Anonymkode: 47e19...0c1

Jeg får det fordi jeg har endel traumer som har satt seg i kroppen i tillegg til en spiseforstyrrelse. Målet er å komme kontakt med kroppen. 

Psykomotorisk fysioterapi er et tilbud på poliklinikken på DPS og jeg går der en gang i uken.

[AnonymBruker]

25 minutter siden, Fru2020 skrev:

Jeg får det fordi jeg har endel traumer som har satt seg i kroppen i tillegg til en spiseforstyrrelse. Målet er å komme kontakt med kroppen. 

Psykomotorisk fysioterapi er et tilbud på poliklinikken på DPS og jeg går der en gang i uken.

Hvordan foregår en sånn time? 

Anonymkode: 47e19...0c1

[Fru2020]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan foregår en sånn time? 

Anonymkode: 47e19...0c1

Det har vært veldig forskjellig. Den første perioden vi jobbet sammen så jobbet vi mye med groundingøvelser og pusteøvelser. Dette var mest for å komme i kontakt med kroppen ved flashbacks og panikkangst.

Denne andre runden er det vanlig trening med øvelser for kjernemuskulstur. Dette handler også om å komme i kontakt med kroppen, da med fokus på spiseforstyrrelsen.

Jeg regner med at det er mange andre måter å få hjelp på.

[Eva Sofie]

På 22.7.2020 den 20.44, AnonymBruker skrev:

Hva legger du i begrepet behandling? 

Føler du deg avhengig av den hjelpen du får?

Anonymkode: efa14...be4

Behandling for meg er å gå i ukentlig terapi hos psykolog. Å bli forventet at jeg stiller forberedt til timene og har tenkt igjennom hva jeg har tenkt å bruke timen til. Gjør jeg ikke dette, kunne jeg like gjerne ha holdt meg hjemme, for får i så fall ingenting ut av timen. Terapeuten min har en passiv holdning, der han stiller lite spørsmål og lar meg selv ta ansvar for mye av innholdet i behandlingen selv, men jeg har lagt merke til at i dårligere perioder inntar han en mer aktiv rolle, noe som kanskje er påkrevet pga. mitt funksjonsnivå akkurat da. Han kan også innta en mer aktiv holdning ved enkelte vanskelige temaer, men ellers er han en tilbakelent terapeut som starter hver time med "hva vil du ta opp i dag?" Mine tidligere 13 år i terapi, har mye vært her og nå-terapi hvor terapeuten har stilt spørsmål og jeg har svart halvautomatisk på spørsmålene uten å tenke meg om, noe som personlig har gitt meg lite igjen både personlig og terapeutisk.

Jeg vil ikke si jeg er avhengig av terapien. Jeg har gått inntil en og to måneder i flere omganger uten terapitimer av flere årsaker og jeg har jo klart meg på et vis da også, men mye "settes på pause".

[AnonymBruker]

42 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Terapeuten min har en passiv holdning, der han stiller lite spørsmål og lar meg selv ta ansvar for mye av innholdet i behandlingen selv, men jeg har lagt merke til at i dårligere perioder inntar han en mer aktiv rolle, noe som kanskje er påkrevet pga. mitt funksjonsnivå akkurat da. Han kan også innta en mer aktiv holdning ved enkelte vanskelige temaer, men ellers er han en tilbakelent terapeut som starter hver time med "hva vil du ta opp i dag?"

Jeg gikk i psykodynamisk terapi en gang, men holdt ut bare 4-5 timeavtaler. Jeg takler ikke det å være den som omtrent bare skal snakke selv. For meg kunne jeg like gjerne da ha gått ut i skogen og snakket til i tre. Samme respons liksom. Jeg er avhengig av at det er terapeuten som styrer og at det er en kognitiv tilnærming, men jeg ga psykodynamisk terapi en sjanse. Lurer på hvordan du kan få noe ut av timene når du bare plaprer i vei på ditt eget uten særlig innblanding fra terapeuten. Hvordan kan det hjelpe? 

Anonymkode: efa14...be4

[Gjest dolmio]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gikk i psykodynamisk terapi en gang, men holdt ut bare 4-5 timeavtaler. Jeg takler ikke det å være den som omtrent bare skal snakke selv. For meg kunne jeg like gjerne da ha gått ut i skogen og snakket til i tre. Samme respons liksom. Jeg er avhengig av at det er terapeuten som styrer og at det er en kognitiv tilnærming, men jeg ga psykodynamisk terapi en sjanse. Lurer på hvordan du kan få noe ut av timene når du bare plaprer i vei på ditt eget uten særlig innblanding fra terapeuten. Hvordan kan det hjelpe? 

Anonymkode: efa14...be4

Kan hun med terapeutens passive holdning mene at terapeuten veileder henne, korrigerer og påpeker ting samt svarer på spørsmål når hun snakker om og tar opp problematillinger?

Tiden mellom timene - å jobbe med det man snakker om/diskuterer, refleksjon og undring er også en viktig del av behandlingen (etter min mening den viktigste delen). 
 

Man kan se på terapeuten som en slags trener; Treneren veileder, men det er vi som må gjøre jobben. 

Nå er ikke jeg Eva Sofie/den du spør, men jeg kjenner meg igjen i det hun skiver og svarer utifra det. Bare se bort fra svaret hvis jeg bommer totalt. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gikk i psykodynamisk terapi en gang, men holdt ut bare 4-5 timeavtaler. Jeg takler ikke det å være den som omtrent bare skal snakke selv. For meg kunne jeg like gjerne da ha gått ut i skogen og snakket til i tre. Samme respons liksom. Jeg er avhengig av at det er terapeuten som styrer og at det er en kognitiv tilnærming, men jeg ga psykodynamisk terapi en sjanse. Lurer på hvordan du kan få noe ut av timene når du bare plaprer i vei på ditt eget uten særlig innblanding fra terapeuten. Hvordan kan det hjelpe? 

Anonymkode: efa14...be4

Hvor var det du gikk på psykodynamisk? Var det dps? 

Anonymkode: 47e19...0c1

[Eva Sofie]

På 24.7.2020 den 8.54, AnonymBruker skrev:

Jeg gikk i psykodynamisk terapi en gang, men holdt ut bare 4-5 timeavtaler. Jeg takler ikke det å være den som omtrent bare skal snakke selv. For meg kunne jeg like gjerne da ha gått ut i skogen og snakket til i tre. Samme respons liksom. Jeg er avhengig av at det er terapeuten som styrer og at det er en kognitiv tilnærming, men jeg ga psykodynamisk terapi en sjanse. Lurer på hvordan du kan få noe ut av timene når du bare plaprer i vei på ditt eget uten særlig innblanding fra terapeuten. Hvordan kan det hjelpe? 

Anonymkode: efa14...be4

Det er ikke slik at jeg sitter og snakker sammenhengende i én time om mitt mens psykologen sitter og er en taus mottaker. Da må jeg ha forklart meg litt dårlig. En slik form for enveiskommunikasjon er jeg enig med deg i at jeg også mest sannsynlig hadde fått lite ut av. 

Min psykolog åpner som nevnt opp med spørsmålet "Hva vil du vi skal snakke om i dag"/"bruke timen på i dag" og jeg har alltid forberedt meg med å ha gjort meg noen tanker om temaet. Dette begynner jeg å tenke på allerede to-tre dager før timen. Noen ganger blir timen slik jeg har tenkt - andre ganger tar den helt andre retninger og begge deler er helt OK. @Dolmio forsto meg helt korrekt! Gjennom hele timen har vi en vanlig dialog der han kan spørre for å oppklare og få mer informasjon, men ikke bare spørsmål fra hans side.  Noen ganger kan jeg spørre ham om noe jeg lurer på. Vi snakker mye om hvorfor jeg er som jeg er, gjør som jeg gjør, tenker som jeg tenker og har de reaksjonsmønsterne jeg har og ser sammenhenger i et liv som for meg tidligere ikke har hengt sammen og gitt mening pga. dissosiasjonsproblematikk. Vi snakker om hvordan håndtere hverdagen bedre her og nå. Men mesteparten av tiden brukes likevel til traumeterapi (såkalt faseorientert traumebehandling).

Ved å si at han var tilbakelent, mente jeg å si at det er ikke han som tar initiativet i timen, han leder ikke samtalen ved å stille meg mange spørsmål som jeg besvarer, slik jeg var vant til fra terapitimene på DPS. Jeg leste nylig en artikkel om ulike samtaleteknikker som terapeuter kunne benytte, og da ble jeg selv litt bevisstgjort på hvilken terapi jeg nå går i og hva jeg har gått i - husker ikke navnet eller hvor jeg leste artikkelen. Mulig det var på hjelptilhjelp.no.

Hva jeg trives best med? Det var en veldig stor overgang å være vant til å gå til en terapeut som stilte spørsmål og jeg svarte nesten passivt og automatisk. Det krevde lite av meg (særlig forberedelser til timen) og i blant føltes det på et vis behagelig fordi jeg kunne unnvike å forholde meg til meg selv. Var det noe jeg ikke ønsket svare på eller forholde meg til, kunne jeg svare "vet ikke" og neste spørsmål ble stilt. Men det var også en helt annen terapiform - her og nå-terapi som jeg jo lenger jeg gikk i den, så mindre og mindre mening i den. Jeg ser av kalenderen min det året at de siste 3 månedene jeg gikk ved DPS, avlyste jeg halvparten av timene med behandler fordi jeg opplevde det meningsløst. Nå, i denne terapien, har jeg fått en positiv opplevelse av å ha kontroll over eget liv og egen behandling. Psykologen er tydelig på at han er guiden og har verktøyene, mens jeg vet innholdet. De tre siste årene har jeg ikke avlyst en eneste time. Det må i så fall ha vært fordi jeg ble akuttinnlagt på somatisk sykehus natten før timen som er kl. 8.30.