Destruktiv relasjon eller isolasjon?

[AnonymBruker]

Jeg var litt i tvil om jeg skulle starte tråden her inne eller på Samliv, men for det første handler det om psyken(avhengighet, å stå imot) og for det andre er dette forumet mer aktivt😉

For et par år siden var jeg i en relasjon som ikke var fysisk farlig, men som innebar manipulasjon og som til slutt var psykisk nedbrytende. Det var vel egentlig en syklus som gikk over flere år, av og på, avvisning og ny binding. Vi har hatt vår lengste og mest konsekvente pause nå. Snakker år, ikke måneder. 

Problemet er at jeg fortsatt kjenner en avhengighet til denne personen, som jeg heldigvis ikke har levd ut ennå. Jeg har alltid vært ganske ensom, stille og litt sjenert, den typen som blir oversett i en folkemengde, som ikke har mange uvenner, men heller ikke mange venner.

Siden det ble slutt mellom oss, har jeg ikke klart å date andre. Ikke fordi jeg mener at vi var det perfekte par, men fordi jeg har levd med hjernetåke, nummenhet, skam og så videre. Jeg har ingen nære venner, og kan vanskelig forestille meg at jeg kan forklare denne merkelige dynamikken til noen andre IRL.

Når noe har skjedd, enten det har vært godt eller vondt, har min tanke ofte vært at dette skal jeg dele med eksen. Stort sett har jeg ikke hatt noen andre å dele det med, og det er derfor det har vært så vondt å høre "Ingen andre er glad i deg(dog innpakket i litt andre ord)" Nå går jeg igjen gjennom en tøff periode, og gjett hvem jeg tenker på å kontakte nå(eller håper jeg blir kontaktet av...) 

Jeg vet egentlig hva jeg bør velge, det lyser vel igjennom hele innlegget. Men i motsetning til mange andre avhengigheter er det ikke lett å si til meg selv "Livet er mye bedre uten denne giften, jeg kan klare meg uten." Mennesker trenger hverandre, og det er sårt å være så inderlig alene. Nærhet og intimitet har aldri vært enkelt for meg, og tanken på å skulle åpne meg for en ny person og å ta alle disse risikoene med en relativt ukjent gjør meg svimmel. Hadde ikke trengt mer bagasje enn jeg hadde...

Dersom min logiske side sier at det ikke kan komme noe godt ut av å gjenforenes, hvordan klarer jeg da å stå imot? Hvordan holder jeg ut ensomheten når jeg bokstavelig talt ikke har noen å gå til?  

Anonymkode: 48dbd...f9c

[Fru2020]

Som du skriver er dette ikke et forhold du har godt av å opprettholde. Jeg har selv blitt diagnostisert med personlighetsforstyrrelse med avhengige trekk etter å ha blitt i et destruktivt forhold i alt for mange år. Jeg kan også ta meg i å lengte tilbake.

Kan du gjøre noe annet for å bli mindre ensom? Kan du melde deg inn i en gruppe f.eks et kor? Mental helse har avdelinger i mange kommuner som arrangerer treff. Frisklivssentral i kommunen har også tilbud. 

Endret 23. juli 2020 av Fru2020

[AnonymBruker]

Takk for svar! Jeg har noen hobbyer jeg prøver å dyrke(så langt jeg har råd til det), men det har hittil blitt til at man er sammen på selve aktiviteten, men det har ikke blitt så mye kontakt utenfor. Det har gjeldt flere typer hobbyer. Hyggelig å drive med, og sosialt der og da, men det stilner ikke lengselen etter en venn. 

 

TS

Anonymkode: 48dbd...f9c

[Fru2020]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar! Jeg har noen hobbyer jeg prøver å dyrke(så langt jeg har råd til det), men det har hittil blitt til at man er sammen på selve aktiviteten, men det har ikke blitt så mye kontakt utenfor. Det har gjeldt flere typer hobbyer. Hyggelig å drive med, og sosialt der og da, men det stilner ikke lengselen etter en venn. 

 

TS

Anonymkode: 48dbd...f9c

 

Så bra at du har sosiale hobbyer. Har du fått litt ekstra god kontakt med noen der som du kunne bedt på en kopp kaffe?

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan holder jeg ut ensomheten når jeg bokstavelig talt ikke har noen å gå til?  

Anonymkode: 48dbd...f9c

Høres mer ut som om du savner nære venner enn din ex. 🙂 

Anonymkode: 02630...099