Kupton eller andre som har kunnskap om dette. Har ofte lurt på om jeg hadde en spiseforstyrrelse?

[AnonymBruker]

Jeg hadde bmi rundt 17-17,5. ( 18 år). Jeg hadde ikke menstruasjon og jeg var svært tvangspreget. Samlet mat i klesskapet  som jeg ikke spiste. Måtte tvangsmessig løpe så og så mange kilometer for hver bit av et knekkebrød jeg spiste. Unngikk alt sosialt fordi jeg ikke ville spise. Var frostig og uten energi. Hadde en kjæreste som jeg gjorde det slutt med fordi jeg  var likegyldig til slikt. Alt dreide seg om unngåelse av mat og kroppsfokus. Drevet av en sterk angst. Jo tynnere og mindre mat jo mer ro i følelsene og kontroll. Jeg var på en måte i en slags « bobble» og hadde en slag uvirkelighetsfølelse. Dette skjedde på 80-tallet og jeg fikk ingen oppfølging av helsevesenet. Det var mine foreldre som tvang i meg mat etter hvert. Men jeg havnet  i andre grøften. Overspising og depresjon i mange , mange år. Det var forferdelig å plutselig ukontrollert å legge på meg mye. Kunne stå opp om natten og spise store mengder mat. Klarte ikke å stoppe og hadde ikke metthetsfølelse på en måte.Foraktet meg selv og hadde mye selvmordstanker. Men fastlegen langt ute på bygda der jeg bodde  forstod  ikke problemet og jeg ble aldri sendt videre for å få hjelp for spiseproblemer eller depresjon. Fortalte selvfølgelig ingen at jeg hadde opplevd incest.  Hvordan ville man ha diagnostisert meg i dag og hvordan var egentlig behandlingstilbudet tidlig på 80 - tallet? Er det mulig at jeg hadde denne diagnosen selv om jeg blei bedre uten å få profesjonell behandling? 

Anonymkode: a2486...010

[kupton]

Du hadde en spiseforstyrrelse. 

[AnonymBruker]

Så tungt du må ha hatt det ❤️
Hvordan har du det i dag? 

Anonymkode: 38ab2...32d

[Eva Sofie]

@Kupton bekreftet mistankene mine. Jeg ønsker å tilføye at mange med f.eks. anoreksi går over til andre former som bulimi eller overspising med tiden (om ikke man er innom begge deler på sin vei). Den ene lidelsen er ikke lettere å ha enn den andre og en overspiser kan ha lett for å tenke at "jeg var mer vellykket før" når hun var anorektisk. Jeg vet ikke, men behandlingsmessig blir man kanskje lettest overlatt til seg selv ved en overspisingslidelse?

Man kan kanskje si at all omtale av spiseforstyrrelser opp igjennom kan ha hatt en viss negativ effekt som man særlig så på 90-tallet, men positiv effekt når det gjelder hvilken hjelp som tilbys pasientene, i hvert fall noen av gruppene. Antallet spiseforstyrrede har også ligget jevnt de siste 15-20 årene ifølge flere kilder, bl.a. denne.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så tungt du må ha hatt det ❤️
Hvordan har du det i dag? 

Anonymkode: 38ab2...32d

Takk for omtanke. Mistet ungdomstiden min på en måte og slet i mange år. Men fikk senere familie og utdannelse så er egentlig heldig slik. Men likevel uføretrygdet pga psykisk lidelse. Ble liksom aldri helt kvitt depresjonen og angsten. Ikke snakket med noen om spiseforstyrrelse. 

Anonymkode: a2486...010

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Eva Sofie skrev:

@Kupton bekreftet mistankene mine. Jeg ønsker å tilføye at mange med f.eks. anoreksi går over til andre former som bulimi eller overspising med tiden (om ikke man er innom begge deler på sin vei). Den ene lidelsen er ikke lettere å ha enn den andre og en overspiser kan ha lett for å tenke at "jeg var mer vellykket før" når hun var anorektisk. Jeg vet ikke, men behandlingsmessig blir man kanskje lettest overlatt til seg selv ved en overspisingslidelse?

Man kan kanskje si at all omtale av spiseforstyrrelser opp igjennom kan ha hatt en viss negativ effekt som man særlig så på 90-tallet, men positiv effekt når det gjelder hvilken hjelp som tilbys pasientene, i hvert fall noen av gruppene. Antallet spiseforstyrrede har også ligget jevnt de siste 15-20 årene ifølge flere kilder, bl.a. denne.

Takk for opplysninger. Har ikke følt ro i følelsene siden den gangen jeg var veldig tynn, det var som beroligende for meg. Har en rar tanke om at det er eneste løsningen på å føle trygghet, stoppe tiden, være verdifull osv er å spise minimalt og bli veldig tynn. Klarer ikke å komme dit i dag. Trøstespiser mye. 

Anonymkode: a2486...010

[Eva Sofie]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for opplysninger. Har ikke følt ro i følelsene siden den gangen jeg var veldig tynn, det var som beroligende for meg. Har en rar tanke om at det er eneste løsningen på å føle trygghet, stoppe tiden, være verdifull osv er å spise minimalt og bli veldig tynn. Klarer ikke å komme dit i dag. Trøstespiser mye. 

Anonymkode: a2486...010

Mange beskriver at de overspiser for å glemme eller føle seg nummen - for en stund. Hverken overspising eller sulting av kroppen er en sunn og god strategi for å håndtere vanskelige følelser på. Gjøre de ukonkrete følelsene til noe konkret i form av maten. Det beste er om man kan ta tak i det vanskelige på en annen måte i livet sitt. Veien dit tror jeg nesten er like mange som det finnes spiseforstyrrede som har blitt friske.