Hvordan er du sammen med barna?

[Fru2020]

Jeg er alvorlig psykisk syk og har sønnen min 40%. Når jeg har han prøver jeg så godt jeg kan å være en velfungerende mamma. Jeg klarer å legge selvmordstankene vekk når jeg er med han, men de kommer tilbake når han sover. Jeg er også veldig sliten hele tiden så jeg tilbringer mer tid på sofaen og i sengen enn jeg synes er greit når hen er her. Til vanlig ligger jeg jo i sengen 24/7. Jeg sliter også med å stå opp like tidlig som hen pga at jeg ligger mye våken på nettene og medisinene gir noe hangover (hen er stor nok til å klare seg selv)

Forskningen viser jo at det å være barn av psykisk syke gjør at man selv får en sårbarhet får å bli syk som voksen. Jeg er bekymret for mitt barn.

Hvordan klarer dere andre sjonglere foreldrerollen med psykisk sykdom?

Endret 31. juli 2020 av Fru2020

[AnonymBruker]

For det første burde du vel ikke fått et barn om du var så alvorlig psyk som du påstår? 

Anonymkode: 9fe86...2f0

[Fru2020]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

For det første burde du vel ikke fått et barn om du var så alvorlig psyk som du påstår? 

Anonymkode: 9fe86...2f0

Nei vel- så vet jeg det....

[RamonaK]

2 minutter siden, Fru2020 skrev:

Jeg er alvorlig psykisk syk og har sønnen min 40%. Når jeg har han prøver jeg så godt jeg kan å være en velfungerende mamma. Jeg klarer å legge selvmordstankene vekk når jeg er med han, men de kommer tilbake når han sover. Jeg er også veldig sliten hele tiden så jeg tilbringer mer tid på sofaen og i sengen enn jeg synes er greit når hen er her. Til vanlig ligger jeg jo i sengen 24/7. Jeg sliter også med å stå opp like tidlig som hen pga at jeg ligger mye våken på nettene og medisinene gir noe hangover (hen er stor nok til å klare seg selv)

Forskningen viser jo at det å være barn av psykisk syke gjør at man selv får en sårbarhet får å bli syk som voksen. Jeg er bekymret for mitt barn.

Hvordan klarer dere andre sjonglere foreldrerollen med psykisk sykdom?

Jeg synes det er kjempe vanskelig. Men jeg prøver å tvinge meg selv og finne styrke og motivasjon fra kjærligheten jeg har til barna. Jeg føler jeg kommer til kort en del ganger, men jeg prøver å prioritere dem over andre ting som feks husarbeid.  Nå har jeg også ekstra motivasjon i og med at barnevernet er involvert, og frykten for å miste barna gir meg også et extra push. 

[RamonaK]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For det første burde du vel ikke fått et barn om du var så alvorlig psyk som du påstår? 

Anonymkode: 9fe86...2f0

Du vet svært lite om hennes omstendigheter, og kommentaren din har ingenting å gjøre med det hun lurer på. Situasjonen er som den er , så det er unødvendig å komme med sånne kommentarer.

[Fru2020]

37 minutter siden, RamonaK skrev:

Jeg synes det er kjempe vanskelig. Men jeg prøver å tvinge meg selv og finne styrke og motivasjon fra kjærligheten jeg har til barna. Jeg føler jeg kommer til kort en del ganger, men jeg prøver å prioritere dem over andre ting som feks husarbeid.  Nå har jeg også ekstra motivasjon i og med at barnevernet er involvert, og frykten for å miste barna gir meg også et extra push. 

Vi har også barnevernet involvert. Det har vært snakk om fosterhjem, men de synes ting går så pass mye bedre her at de takk saken heldigvis.

[RamonaK]

Akkurat nå, Fru2020 skrev:

Vi har også barnevernet involvert. Det har vært snakk om fosterhjem, men de synes ting går så pass mye bedre her at de takk saken heldigvis.

Så bra da. Hvis de trakk saken , virker det som om ting går relativt bra da. Det er jo fortsatt vanskelig da, det har jeg forståelse for. Kan jeg spørre, ? Bor sønnen hos faren resten av tiden? Jeg har liksom ingen barna kan være hos, så barnevernet skremmer meg veldig. 

[Fru2020]

2 minutter siden, RamonaK skrev:

Så bra da. Hvis de trakk saken , virker det som om ting går relativt bra da. Det er jo fortsatt vanskelig da, det har jeg forståelse for. Kan jeg spørre, ? Bor sønnen hos faren resten av tiden? Jeg har liksom ingen barna kan være hos, så barnevernet skremmer meg veldig. 

Ja, han bor hos faren. Jeg er innlagt sånn ca en uke i måneden og da bor han der hele uken. Jeg er heldig som har en barnefar som stiller opp, selv om han har sine utfordringer han også (det er derfor det ble snakk om barnevern) 

Det må være utfordrende å være alene. Men jeg har stort sett sett på barnevernet som en ressurs. Bare si ja til alt sånn at de vet du samarbeider. Vi har fått besøkshjem hver tredje helg og det er gull.

[RamonaK]

Akkurat nå, Fru2020 skrev:

Ja, han bor hos faren. Jeg er innlagt sånn ca en uke i måneden og da bor han der hele uken. Jeg er heldig som har en barnefar som stiller opp, selv om han har sine utfordringer han også (det er derfor det ble snakk om barnevern) 

Det må være utfordrende å være alene. Men jeg har stort sett sett på barnevernet som en ressurs. Bare si ja til alt sånn at de vet du samarbeider. Vi har fått besøkshjem hver tredje helg og det er gull.

Så bra at dere er to om det. Det er virkelig ikke lett å sjonglere sykdom og barn, så bra jobba 😄

Ja, jeg prøver å se det det positive i det og samarbeider. Men jeg blir så nervøs av de..😄

[Fru2020]

Akkurat nå, RamonaK skrev:

Så bra at dere er to om det. Det er virkelig ikke lett å sjonglere sykdom og barn, så bra jobba 😄

Ja, jeg prøver å se det det positive i det og samarbeider. Men jeg blir så nervøs av de..😄

Det forstår jeg godt. De sitter jo på en måte med makten....

Det har vært tider hvor jeg har vært drittlei av hele barnevernet, men stort sett går det bra.

[Glitter]

Mine bor jo ikke hos meg, men jeg har de ukentlig. Jeg legger vekk problemene mine da. Fokuserer på å være med dem, lage middag, gå ut og finne på noe og slikt. Men noen ganger er jeg veldig veldig sliten og vil helst bare at samværet skal ta slutt. 

Jeg er vel på mitt friskeste når jeg er sammen med barna, men jeg har ikke så god utholdenhet så jeg klarer ikke ha de mer enn jeg har de per dags dato. Går det over for lang tid så kommer sykdommen mer fram og jeg blir ikke like flink til å være mamma. Mister tålmodigheten lettere, lar de spille for mye etc. Og føler meg bare dårlig. 

[RamonaK]

23 minutter siden, Fru2020 skrev:

Det forstår jeg godt. De sitter jo på en måte med makten....

Det har vært tider hvor jeg har vært drittlei av hele barnevernet, men stort sett går det bra.

Ja du har rett i det.

Ja jeg kjenner igjen den følelsen.

[Fru2020]

16 minutter siden, Glitter skrev:

Mine bor jo ikke hos meg, men jeg har de ukentlig. Jeg legger vekk problemene mine da. Fokuserer på å være med dem, lage middag, gå ut og finne på noe og slikt. Men noen ganger er jeg veldig veldig sliten og vil helst bare at samværet skal ta slutt. 

Jeg er vel på mitt friskeste når jeg er sammen med barna, men jeg har ikke så god utholdenhet så jeg klarer ikke ha de mer enn jeg har de per dags dato. Går det over for lang tid så kommer sykdommen mer fram og jeg blir ikke like flink til å være mamma. Mister tålmodigheten lettere, lar de spille for mye etc. Og føler meg bare dårlig. 

Det kjenner jeg meg igjen i. Jeg er også på det friskeste da. Men jeg føler det er et stykke igjen til jeg er den mammaen jeg vil være.

Jeg synes det er vondt når jeg blir så sliten at jeg skulle ønske jeg var alene....

[RamonaK]

1 minutt siden, Fru2020 skrev:

Det kjenner jeg meg igjen i. Jeg er også på det friskeste da. Men jeg føler det er et stykke igjen til jeg er den mammaen jeg vil være.

Jeg synes det er vondt når jeg blir så sliten at jeg skulle ønske jeg var alene....

Det er en utrolig vondt følelse når man føler det sånn. 

[Glitter]

7 minutter siden, Fru2020 skrev:

Det kjenner jeg meg igjen i. Jeg er også på det friskeste da. Men jeg føler det er et stykke igjen til jeg er den mammaen jeg vil være.

Jeg synes det er vondt når jeg blir så sliten at jeg skulle ønske jeg var alene....

Ja det er en veldig vond følelse. 

[Lurven]

Jeg tror nok uansett at foreldre ønsker det beste for barna sine. Man kan lete så lenge man vil. Men man finner aldri de perfekte foreldrene.
 

[Gjest dolmio]

Jeg sliter mye med disse tankene - alt jeg så gjerne skulle gjort annerledes da barma vokste opp hvis det var mulig. 

Er det feks min (og fars) skyld at begge har tilbakevendende deptessiv lidelse og sliter noe med seg selv? Begge har gått (og går) i terapi. Hadde dette vært unngått om jeg gjorde ting annerldes? Det er tanker jeg har. 

Men begge er i stand til å forsørge seg selv. Og vi har et godt og nært forhold. Heldigvis. 

[Glitter]

39 minutter siden, dolmio skrev:

Jeg sliter mye med disse tankene - alt jeg så gjerne skulle gjort annerledes da barma vokste opp hvis det var mulig. 

Er det feks min (og fars) skyld at begge har tilbakevendende deptessiv lidelse og sliter noe med seg selv? Begge har gått (og går) i terapi. Hadde dette vært unngått om jeg gjorde ting annerldes? Det er tanker jeg har. 

Men begge er i stand til å forsørge seg selv. Og vi har et godt og nært forhold. Heldigvis. 

Dette tror jeg er helt normalt. Mamma har gransket seg selv og min oppvekst inn og ut for hva hun kan ha gjort galt med meg. Dette slet hun med en periode. 

[Fru2020]

15 timer siden, dolmio skrev:

Jeg sliter mye med disse tankene - alt jeg så gjerne skulle gjort annerledes da barma vokste opp hvis det var mulig. 

Er det feks min (og fars) skyld at begge har tilbakevendende deptessiv lidelse og sliter noe med seg selv? Begge har gått (og går) i terapi. Hadde dette vært unngått om jeg gjorde ting annerldes? Det er tanker jeg har. 

Men begge er i stand til å forsørge seg selv. Og vi har et godt og nært forhold. Heldigvis. 

Trist at begge barna dine sliter med psykisk sykdom, men godt at dere både har et bra forhold og at de ikke er så syke at de ikke klarer seg selv.

Noen psykiske lidelser kan ha en genetisk bakgrunn også, og da er det ikke noe vi har gjort. Jeg tenker på det og, da er det jo samme hva en gjør....