prøv å forstå!!

[Gjest mamama]

Det er så godt å kjenne at jeg har det litt bedre innimellom, og jeg vil så gjerne fortelle det til alle sammen. Selvom jeg sier det her inne på forumet, så forstår alle dere at jeg ikke har "kommet over" at Martin døde. Jeg vil aldri glemme han, han vil alltid være med meg, være endel av meg. Jeg vil alltid være like lei meg for at han døde.

Allikevel så er det godt å kjenne at noen stunder er bedre. Jeg tror kroppen sier ifra at den trenger noen "pusterom", etter å ha sørget så intenst hele tiden.

Men jeg lurer på hva de andre sier, når jeg forteller at jeg tror jeg har kommet litt videre. Hva legger de i det? Tror de at jeg holder på å glemme han? Tror de at jeg kommer over dette? Tror de at jeg etterhvert vil bli mitt "gamle" jeg? Slutter de å spørre om Martin, tror de ikke jeg trenger det mere? Nå har folk spurt "hvordan går det ?" i 8 måneder, og fått svar "jeg har det helt forferdelig". Hvis jeg nå svarer, "det går veldig opp og ned, men jeg har stunder som er litt bedre", vil de slutte å spørre meg mere om det? regner de da med at det bare vil gå en vei oppover? Skjønner de at jeg kommer til å få mange nedturer? Nye tunge dager? Skjønner de at jeg har forandret meg for alltid, og at livet mitt aldri kan bli som før?

Vi som sørger vet hva det vil si, vi skjønner hverandre på en spesiell måte. Vi vet hva vi vil at andre skal gjøre eller si til oss, men vi kan ikke fortelle dem det.

Sorgarbeid er et utrolig ensomt arbeid, og det er så slitsomt. Men det er ikke rart at det gjør så vondt, fordi vi har mistet det viktigste i livet vårt!! Barnet vårt!!

En tanke fra "smerte den ubudne gjest" av Inger Marie Aase

Å FORSTÅ

Først trodde jeg alle måtte forstå hvilken prosess jeg var i.

Så synes jeg nesten ingen kunne forstå hvordan jeg hadde det.

Hvem kan forstå - fult ut?

Nå er jeg fornøyd med viljen til forståelse.

[Gjest maria]

Kjære mamama!

Jeg er så enig med deg i det du skriver. Man kommer ikke over tapet av et barn- det gjør man aldri. Men man får etterhvert ting på avstand. Det er som du sier, man må ha noen pusterom fra sorgen og tillate seg å være litt glad innimellom. Man blir sliten av å sørge og være trist, så en dag innimellom med litt latter gjør at kroppen får hentet nye krefter til den ekstremt tunge jobben som det å bearbeide sorgen.

For de som ikke har mistet et barn vil det være vanskelig å sette seg inn i situasjonen til den som har mistet. De sier de forstår og syntes kanskje at 1 år el. er lang tid og forventer at nå er vel livet normalt igjen. Men de tar feil, livet blir aldri normalt igjen. Savnet vil alltid følge oss, men vi lærer oss etterhvert å leve med den.

Sorgarbeidet er en ensom og tung jobb som tar tid. Og den tiden må vi bare bruke, ingen kan forvente noe annet.

Jeg syntes du er flink til å skrive og jeg kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver. Det er godt å ha hverandre her inne for her treffer vi mennesker som vet hva det vil si å miste et barn.

Klem fra

[Gjest tankefull]

Kjære mamama!

Er helt enig med deg at det er godt å kjenne at en har det bedre innimellom;å føle at kroppen puster litt lettere.Å virkelig se solen skinner og faktisk kjenne varmen;utrolig!Barna våre blir ikke glemt for det,kanskje klarer vi å se de bedre!?!

Jeg har erfart til nå at når jeg sier at;"Det går opp og ned.Noen dager er bedre enn andre,idag er ikke så verst."så virker folk fornøyd.Da trenger de ikke spørre noe særlig mer;hun tar det jo så bra,sterk er hun!Men vi føler oss ikke spesielt sterke der vi står med gråten i halsen,bare ensomme...

De kan ikke helt forstå;har de ikke selv opplevd det så er det umulig for de å følge sorgprosessen vår til fulle!

Heldigvis har vi hverandre her inne;vi hjelper og støtter hverandre så godt vi kan.Den største hjelpen er kanskje at vi FORSTÅR hverandre!!Vi skal ikke tenke så mye på hva andre tror og ikke tror om oss og vår sorg,men det er lettere sagt enn gjort det...Vi VET at vi alltid skal huske,aldri glemme!

Jeg føler med deg i sorgen og savnet,mamama!!

Varme tanker og en klem fra Nestor sin mamma.