Tanken om å bare ha en viss tid igjen gjør livet meningsfullt

[Eva Sofie]

Jeg kom over noen setninger i en Pluss-artikkel på Dagbladet jeg tenkte andre her på DOL kunne ha nytte av å lese. Det er enken etter Per Fugulli som uttaler seg om hva hun tror at han ville ha tenkt og sagt dersom han hadde vært i live nå denne våren når corona rammet hele verden - "Dette ville vært Pers corona-budskap" (Pluss-artikkel).

"Vi strever hele livet med å godta at vi er dødelige. Men Per sa alltid at døden er medfødt. Det høres dystert ut, men er ikke det. Han brukte det for å få perspektiv på livet. Tenker du over at du har en viss tid igjen, blir tiden verdifull. Det gjelder å engasjere seg mens man er her."

Det gir i hvert fall meg noe å tenke at jeg kun har en viss tid igjen (og jeg tenker ikke å forkorte livet på egenhånd). Da innser jeg at jeg faktisk må bruke den tiden jeg har igjen ganske målrettet og bevisst - "engasjere seg mens man er her" som det står. Hva har jeg fått ut av livet så langt? Har jeg fått det jeg ønsker? Hvorfor/hvorfor ikke? Hva kan endres? Hva kan jeg selv gjøre for å påvirke endringen(e)?

Det er lett å tenke at man står helt fastlåst i eget liv, men jeg har i mange tilfeller vanskelig for å tro på det. Det er kun en selv som kan gjøre noe med eget liv og egen situasjon, enten det er å komme seg ut av døren, ta imot hjelp, forsøke å bli litt mer sosial, finne seg noen hobbyer å fylle dagene med, stå opp av sengen og gjøre en forskjell på dag og natt for seg selv i det minste.

[påskelilje]

Veldig fine tanker.

Jeg tenker litt slik i forbindelse med mine foreldre, som er gamle. Sannsynligheten er stor for at de dør innen 5 eller 10 år. Jeg vil prøve å ha mye tid sammen med dem, både for deres skyld og min egen, at tiden vi har sammen skal bli brukt best mulig. Og det er det vi selv som har ansvar for.