Bipolar episode

[Glitter]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes at du er utrolig tøff og sterk! 💪 Jeg vet at du har mange (altfor mange) utfordringer å bale med her i livet, likevel er du snill, forståelsesfull og støttende ovenfor andre som sliter. Du er en stor ressurs for forumet! Jeg liker deg og heier på deg videre! Stå på! ❤️

Anonymkode: b9d21...b56

Oi. Tusen takk for fine ord. Det satte jeg pris på. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker jo noen ganger også om det jeg opplever kan være helt normale svingninger. Alle svinger jo på en måte, hvor de har dager som er tyngre eller lettere enn andre dager. Kanskje det bare er det. Hvis det er det, så er jeg jo ganske så frisk! For en ordentlig episode (bipolar episode i psykiatrisk forstand), har jeg nok ikke hatt på mange år. (Jeg har uriktig tenkt at disse anfallene er episoder, men det er vel heller bare symptomer av kort varighet, hvis det har med bipolar å gjøre). 

Men nå skal jeg gjøre meg selv en tjeneste, og det er å slutte med å gruble over hva som feiler meg, og fortsette i sporet med å tenke meg frisk. "Jeg er helt normal og frisk som alle andre". 🙂

Anonymkode: b9d21...b56

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker jo noen ganger også om det jeg opplever kan være helt normale svingninger. Alle svinger jo på en måte, hvor de har dager som er tyngre eller lettere enn andre dager. Kanskje det bare er det. Hvis det er det, så er jeg jo ganske så frisk! For en ordentlig episode (bipolar episode i psykiatrisk forstand), har jeg nok ikke hatt på mange år. (Jeg har uriktig tenkt at disse anfallene er episoder, men det er vel heller bare symptomer av kort varighet, hvis det har med bipolar å gjøre). 

Men nå skal jeg gjøre meg selv en tjeneste, og det er å slutte med å gruble over hva som feiler meg, og fortsette i sporet med å tenke meg frisk. "Jeg er helt normal og frisk som alle andre". 🙂

Anonymkode: b9d21...b56

Litt festlig egentlig, for sånn har jeg gjort det også. Mens leger, psykologer og nav mener at nå er det på tide å innse at man ikke er frisk og ta hensyn deretter. Det tok meg noen år, en veldig kraftig nedtur som endte opp i flere episoder i året i flere år og kronisk migrene.

Hadde jeg bare hørt etter litt før... 

Så greit å ikke gå helt opp i sykdom, men også greit å ikke oppføre seg som man er helt frisk og ikke ta de hensyn som man faktisk trenger. 

Anonymkode: 35aa9...f52

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Litt festlig egentlig, for sånn har jeg gjort det også. Mens leger, psykologer og nav mener at nå er det på tide å innse at man ikke er frisk og ta hensyn deretter. Det tok meg noen år, en veldig kraftig nedtur som endte opp i flere episoder i året i flere år og kronisk migrene.

Hadde jeg bare hørt etter litt før... 

Så greit å ikke gå helt opp i sykdom, men også greit å ikke oppføre seg som man er helt frisk og ikke ta de hensyn som man faktisk trenger. 

Anonymkode: 35aa9...f52

Ja, jeg synes også at det er veldig vanskelig å erkjenne at jeg har en psykisk sykdom. Jeg vil ikke ha den og prøver nok mye å innbille meg selv at jeg ikke har den, derav uvillighet til å ta medisiner. Men helt enig i det du sier at det bør være en balanse mellom å ikke gå helt opp i sykdom og å oppføre seg som om en ikke var syk i det hele tatt. 

Når det er sagt må jeg dessverre erkjenne at jeg faktisk har hatt episoder i psykiatrisk forstand i nyere tid. Det var f. eks ikke lenge siden at jeg hadde en klinisk hypomani som varte rundt 10 dager. Jeg har også hatt kliniske blandede episoder en del de siste årene. Depresjoner også, men det er lenge siden de har vart over to uker så der kan jeg si at jeg ikke har hatt noen depressive episoder i psykiatrisk forstand på flere år. Tendensen har de siste årene vært oppover-svingninger og blandet, med depressive symptomer av kortere varighet innimellom.

Sånn, da har jeg innrømmet det, først og fremst for meg selv. Men som sagt så skal jeg slutte å være så opptatt av symptomene mine. Men synes det er så vanskelig! For på den ene siden ønsker jeg ikke å være opptatt av det eller å være bekjent av det, men på den andre siden MÅ jeg være opptatt av det. Når jeg f. eks er oppstemt er det svært viktig at det ikke utvikler seg til mani, og da må jeg jo monitorere meg selv, da. 😕 Som nevnt tidligere er sted så er det bare når jeg er depressiv at jeg føler meg syk. Det å ha depressive symptomer er så ille for meg at jeg skjønner selv at jeg er syk og trenger hjelp. Og hver gang vet jeg aldri om det er starten på en depresjon i klinisk forstand, eller om det bare er symptomer av kortere varighet. Så da må jeg jo monitorere meg selv da også. Men hvordan vite hva som er normale svingninger? Kan noen fortelle meg det? For det er jo normalt at alle svinger. Åååå... jeg blir så forvirret og vet verken ut eller inn akkurat nå. Jeg bare hater meg selv og hvordan jeg er! 😡

Nå begynte denne grublinga og overopptattheten i går pga et depressivt anfall. Da var jeg veldig langt nede før det gradvis ble bedre og slapp taket igjen. Det ble avsluttet seint i går kveld/natt med oppstemthet. Ikke rart at jeg av og til lurer på om jeg har EUPF! I dag har jeg stort sett vært normal, og nå håper jeg at jeg kan få være det en stund framover. Amen! OG jeg skal og vil slutte med å være så opptatt av meg selv. Livet finnes der ute, utenfor meg selv. :-)

Anonymkode: b9d21...b56

[Marye]

Hender jeg tror jeg er blitt/holder på å bli maniske, er ei natt jeg ikke sover

men til neste natta sover jeg og ingen manisymptomer 

 

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg synes også at det er veldig vanskelig å erkjenne at jeg har en psykisk sykdom. Jeg vil ikke ha den og prøver nok mye å innbille meg selv at jeg ikke har den, derav uvillighet til å ta medisiner. Men helt enig i det du sier at det bør være en balanse mellom å ikke gå helt opp i sykdom og å oppføre seg som om en ikke var syk i det hele tatt. 

Når det er sagt må jeg dessverre erkjenne at jeg faktisk har hatt episoder i psykiatrisk forstand i nyere tid. Det var f. eks ikke lenge siden at jeg hadde en klinisk hypomani som varte rundt 10 dager. Jeg har også hatt kliniske blandede episoder en del de siste årene. Depresjoner også, men det er lenge siden de har vart over to uker så der kan jeg si at jeg ikke har hatt noen depressive episoder i psykiatrisk forstand på flere år. Tendensen har de siste årene vært oppover-svingninger og blandet, med depressive symptomer av kortere varighet innimellom.

Sånn, da har jeg innrømmet det, først og fremst for meg selv. Men som sagt så skal jeg slutte å være så opptatt av symptomene mine. Men synes det er så vanskelig! For på den ene siden ønsker jeg ikke å være opptatt av det eller å være bekjent av det, men på den andre siden MÅ jeg være opptatt av det. Når jeg f. eks er oppstemt er det svært viktig at det ikke utvikler seg til mani, og da må jeg jo monitorere meg selv, da. 😕 Som nevnt tidligere er sted så er det bare når jeg er depressiv at jeg føler meg syk. Det å ha depressive symptomer er så ille for meg at jeg skjønner selv at jeg er syk og trenger hjelp. Og hver gang vet jeg aldri om det er starten på en depresjon i klinisk forstand, eller om det bare er symptomer av kortere varighet. Så da må jeg jo monitorere meg selv da også. Men hvordan vite hva som er normale svingninger? Kan noen fortelle meg det? For det er jo normalt at alle svinger. Åååå... jeg blir så forvirret og vet verken ut eller inn akkurat nå. Jeg bare hater meg selv og hvordan jeg er! 😡

Nå begynte denne grublinga og overopptattheten i går pga et depressivt anfall. Da var jeg veldig langt nede før det gradvis ble bedre og slapp taket igjen. Det ble avsluttet seint i går kveld/natt med oppstemthet. Ikke rart at jeg av og til lurer på om jeg har EUPF! I dag har jeg stort sett vært normal, og nå håper jeg at jeg kan få være det en stund framover. Amen! OG jeg skal og vil slutte med å være så opptatt av meg selv. Livet finnes der ute, utenfor meg selv. 🙂

Anonymkode: b9d21...b56

Jeg vet ikke. Har hatt sykdommen halve livet mitt og har enda ikke tatt særlig hensyn. Jeg har som regel kjørt på og fokusert på alt annet, så for meg kommer det litt "plutselig" og jeg er da ofte ganske langt nede før jeg selv ser det. 

De rundt meg merker det jo lenge før selvfølgelig, men de har vel egentlig gitt opp og si noe. 

Anonymkode: 35aa9...f52