Usynlighet

[Gjest Martine]

 

Hei, 

Det sitter langt inne i meg å skrive dette innlegget. Jeg er ikke flink til å formidle med ord, ihvertfall ikke skriftlig, så jeg er redd jeg skal bli oppfattet som rar. 

Jeg har det veldig vanskelig nå. Jeg kom hjem fra en overnattingstur i marka alene på fredag etter å vært ute i flere dager. Siden da har jeg bare grått og grått. Tror det var noe som forløste seg etter turen uten at jeg vet hvorfor. Jeg bare knakk sammen. 

Men det jeg sliter mest med nå er at jeg er så alene Jeg er alene nesten 24/7 uten kontakt med noen verken fysisk eller nett/SMS. Jeg går i behandling og får mye og god oppfølging fra både psykolog og fastlege. De samarbeider også tett. Men utenom det er jeg alene. 

Forstå meg rett, jeg klarer meg vanligvis relativt greit alene for tiden selv om jeg strever med mye. Som sagt får jeg god oppfølging og jeg bruker teknikker og mestringsstategier for å stabilisere meg selv. Og så har jeg jobbet hardt for å få en meningsfull hverdag til tross for at jeg ikke har noe familie og nettverk. Livet mitt har vært komplisert og begrenset til nå, men jeg jobber med å komme meg ut av det. 

Denne helgen kjenner jeg det har vært ekstra tøft. Følelsen av å ikke eksistere, usynlig og oversett har vært veldig påtrengende, og gjort det veldig sårt fordi jeg har vært så lei meg. 

Jeg vet egentlig ikke hva som er hensikten med å skrive dette. Kanskje det er litt for å utfordre meg selv til å være litt mer synlig. Men det er skummelt. Instinktivt vil jeg helst gjemme meg et sted der ingen kan nå meg eller skade meg. Jeg sliter mye med stemmer og dissosiative symptomer som jeg prøver å takle, så det er veldig tøft nå. 

 

[AnonymBruker]

Så du har altså ingen venner i og med at du skriver at du er helt alene uten nettverk? 

Anonymkode: 3dcde...21a

[Gjest Martine]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så du har altså ingen venner i og med at du skriver at du er helt alene uten nettverk? 

Anonymkode: 3dcde...21a

Nei, har ikke det. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Martine skrev:

Nei, har ikke det. 

Det må være vondt å ikke ha noen ☹️

Anonymkode: 3dcde...21a

[XbellaX]

39 minutter siden, Martine skrev:

 

Hei, 

Det sitter langt inne i meg å skrive dette innlegget. Jeg er ikke flink til å formidle med ord, ihvertfall ikke skriftlig, så jeg er redd jeg skal bli oppfattet som rar. 

Jeg har det veldig vanskelig nå. Jeg kom hjem fra en overnattingstur i marka alene på fredag etter å vært ute i flere dager. Siden da har jeg bare grått og grått. Tror det var noe som forløste seg etter turen uten at jeg vet hvorfor. Jeg bare knakk sammen. 

Men det jeg sliter mest med nå er at jeg er så alene Jeg er alene nesten 24/7 uten kontakt med noen verken fysisk eller nett/SMS. Jeg går i behandling og får mye og god oppfølging fra både psykolog og fastlege. De samarbeider også tett. Men utenom det er jeg alene. 

Forstå meg rett, jeg klarer meg vanligvis relativt greit alene for tiden selv om jeg strever med mye. Som sagt får jeg god oppfølging og jeg bruker teknikker og mestringsstategier for å stabilisere meg selv. Og så har jeg jobbet hardt for å få en meningsfull hverdag til tross for at jeg ikke har noe familie og nettverk. Livet mitt har vært komplisert og begrenset til nå, men jeg jobber med å komme meg ut av det. 

Denne helgen kjenner jeg det har vært ekstra tøft. Følelsen av å ikke eksistere, usynlig og oversett har vært veldig påtrengende, og gjort det veldig sårt fordi jeg har vært så lei meg. 

Jeg vet egentlig ikke hva som er hensikten med å skrive dette. Kanskje det er litt for å utfordre meg selv til å være litt mer synlig. Men det er skummelt. Instinktivt vil jeg helst gjemme meg et sted der ingen kan nå meg eller skade meg. Jeg sliter mye med stemmer og dissosiative symptomer som jeg prøver å takle, så det er veldig tøft nå. 

 

Jeg ser deg. Når skal du ha neste time igjen? 

Hva er det som gjør at du er alene? Du nevner noen symptomer som kan gjøre relasjoner vanskelig, men har du ønsket å isolere deg eller har det bare blitt slik. Ønsker du mer kontakt med omverdenen? Hva tror du i såfall må til for at du skal kunne klare ta kontakt og strekke ut en hånd (slik du forøvrig så fint gjør akkurat nå)

[Glitter]

Så leit at du har det sånn. Har ikke så mye vettugt å si, men jeg føler med deg. 

Også må jeg si jeg er imponert over at du kommer deg ut på tur i flere dager alene. Det er det ikke alle som klarer altså. Så jeg tenker at selv om du sliter og har det vondt, så er du en sterk person. Og du kan klare å få deg et nettverk, hvis du finner en arena hvor du kan lete. 

[Eva Sofie]

Du har jo vært åpen andre steder på forumet om at du er døv. Du tematiserer noe svært viktig her. Ensomhet blant funksjonshemmede, og særlig blant både hørselshemmede og synshemmede har jeg lest at denne er særlig høy. Kanskje det at du hadde noen dager ute i naturen fikk deg til å tenke litt og komme litt nærmere deg selv og følelsene dine?

For øvrig synes jeg det er kjempe bra at du klarer å holde en form for struktur på dagene dine, klarer å holde deg selv i aktivitet og at du føler at du får hjelp av hjelpeapparatet - se deg selv rundt her på forumet og se at det er mange som strever med akkurat det, men det er likevel ikke godt å føle seg ensom og "annerledes". Ofte tar folk litt avstand fra en når de oppdager at man har en funksjonshemning og ikke er som "alle andre". Det sårer - for vi er jo akkurat som alle andre.

[Gjest Martine]

11 timer siden, XbellaX skrev:

Jeg ser deg. Når skal du ha neste time igjen? 

Hva er det som gjør at du er alene? Du nevner noen symptomer som kan gjøre relasjoner vanskelig, men har du ønsket å isolere deg eller har det bare blitt slik. Ønsker du mer kontakt med omverdenen? Hva tror du i såfall må til for at du skal kunne klare ta kontakt og strekke ut en hånd (slik du forøvrig så fint gjør akkurat nå)

Jeg har time på tirsdag. Det er heldigvis ikke så lenge til. 

Grunnen til at jeg er alene en kombinasjon av flere ting tror jeg. Jeg har et komplekst sykdomshistorie. Jeg ble tidlig i livet innlagt og hatt mange og langvarige innleggelser bak meg, det meste under tvang. Har også bodd en periode i omsorgsbolig, det var virkelig ikke var bra for meg. Jeg var feildiagnotisert i mange år noe som gjorde at jeg stagnerte veldig og ikke klarte å nyttegjøre meg behandling. Har i dag uspesifisert dissosiativ lidelse. Etter at jeg fikk den diagnosen for noen år siden har det gradvis løsnet. Har gjort store fremskritt siden da. Samtidig er jeg døv og redd andre mennesker. Det har gjort at jeg har hatt vanskeligheter for å bli kjent med andre. Men jeg er ikke like redd lenger slik som tidligere siden jeg begynner å forstå og få mer kontroll på symptomene mine, i hvertfall i forhold til slik det var tidligere. 

Jeg ønsker helt klart mer kontakt med omverden, men jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Har lekt litt med tanken på å spørre i en  gruppe for hørselshemmede på FB om noen kunne tenke seg å bli med på teltur eller eventuelt hengekøyetur siden friluftslivet er noe jeg føler meg trygg i. Og nå har jo dette blitt veldig populært.  Men jeg har ikke kommet så langt at jeg har turt enda. Jeg er også veldig glad i dyr (har hund), så har tenkt at jeg  kan bruke det som et slags springbrett. Psykologen sier at det er et sunt tegn at jeg nå begynner å tenke i de baner. Hun har nok rett i det,  Men jeg synes det er veldig skummelt, det er er mye som holder meg igjen. Blant annet at det har gått så mange år der jeg har fungert dårlig sosialt. Jeg frykter også for stigmaet rundt det å ha vært i helsevesenet i så lenge. Jeg vet ikke om andre tenker slik, men jeg er flau fordi jeg har den bakgrunnen jeg har. 

 

[Gjest Martine]

10 timer siden, Glitter skrev:

Så leit at du har det sånn. Har ikke så mye vettugt å si, men jeg føler med deg. 

Også må jeg si jeg er imponert over at du kommer deg ut på tur i flere dager alene. Det er det ikke alle som klarer altså. Så jeg tenker at selv om du sliter og har det vondt, så er du en sterk person. Og du kan klare å få deg et nettverk, hvis du finner en arena hvor du kan lete. 

Åh, tusen takk for noen fine ord! Jeg vet at det er mange som synes det er skummelt å sove ute alene i skogen. Men for meg er det helt motsatt, jeg får en frihet- og trygghetsfølelse når jeg er ute som jeg ikke klarer å få til når jeg er hjemme eller andre steder Jeg tror det henger sammen med de traumene jeg har.  F.eks blir jeg trigget hvis jeg blir satt i et lukket rom. Selv om døren er ulåst, så får jeg reaksjoner som tilsier at jeg blir holdt fanget inne med vilje. Jeg vet ikke om dette gir noen mening, men når jeg er ute så føler jeg at jeg får litt pause fra den beredskapen jeg ellers er i. 

 

[Glitter]

24 minutter siden, Martine skrev:

Åh, tusen takk for noen fine ord! Jeg vet at det er mange som synes det er skummelt å sove ute alene i skogen. Men for meg er det helt motsatt, jeg får en frihet- og trygghetsfølelse når jeg er ute som jeg ikke klarer å få til når jeg er hjemme eller andre steder Jeg tror det henger sammen med de traumene jeg har.  F.eks blir jeg trigget hvis jeg blir satt i et lukket rom. Selv om døren er ulåst, så får jeg reaksjoner som tilsier at jeg blir holdt fanget inne med vilje. Jeg vet ikke om dette gir noen mening, men når jeg er ute så føler jeg at jeg får litt pause fra den beredskapen jeg ellers er i. 

 

Jo jeg synes det gir mening sett fra et perspektiv på hvordan traumer kan påvirke en. Jeg har fått tilbake tryggheten nå, men etter eksen banket meg, brøt seg inn hos meg x 2 og brøt kontaktforbudet x 5 så var jeg redd i lang tid. Måtte ofte dobbeltsjekke at både ytterdør og soveromsdør var låst om natten, hadde kniv under hodeputa osv. Heldigvis ble det bedre etter hvert som tiden gikk og han holdt seg unna. Men jeg har fortsatt både materitt og søvnparalyse knyttet til de traumene. 

Så det gir jo mening når du forteller hvordan det er for deg inne vs ute. 

[Gjest Martine]

11 timer siden, Eva Sofie skrev:

Du har jo vært åpen andre steder på forumet om at du er døv. Du tematiserer noe svært viktig her. Ensomhet blant funksjonshemmede, og særlig blant både hørselshemmede og synshemmede har jeg lest at denne er særlig høy. Kanskje det at du hadde noen dager ute i naturen fikk deg til å tenke litt og komme litt nærmere deg selv og følelsene dine?

For øvrig synes jeg det er kjempe bra at du klarer å holde en form for struktur på dagene dine, klarer å holde deg selv i aktivitet og at du føler at du får hjelp av hjelpeapparatet - se deg selv rundt her på forumet og se at det er mange som strever med akkurat det, men det er likevel ikke godt å føle seg ensom og "annerledes". Ofte tar folk litt avstand fra en når de oppdager at man har en funksjonshemning og ikke er som "alle andre". Det sårer - for vi er jo akkurat som alle andre.

Det stemmer at jeg har vært åpen om at jeg er døv. Takk for et godt svar og du har noen gode poenger der, men for min del er det mye mer innviklet enn som så. Hadde tenkt å svare deg ordentlig på det, men det er litt vanskelig akkurat nå. Jeg er sliten og hodet henger ikke helt med. Kan jeg komme tilbake til det senere? 

 

 

[Eva Sofie]

11 minutter siden, Martine skrev:

Det stemmer at jeg har vært åpen om at jeg er døv. Takk for et godt svar og du har noen gode poenger der, men for min del er det mye mer innviklet enn som så. Hadde tenkt å svare deg ordentlig på det, men det er litt vanskelig akkurat nå. Jeg er sliten og hodet henger ikke helt med. Kan jeg komme tilbake til det senere? 

 

 

Ja, jeg har forstått at det er mye mer innviklet enn som så for din del. Kom tilbake med det du når du føler deg mer opplagt og klar for det  Vi har nok en del til felles tross mye ulikt også

[XbellaX]

På 17.8.2020 den 7.01, Gjest Martine skrev:

 

 Psykologen sier at det er et sunt tegn at jeg nå begynner å tenke i de baner. Hun har nok rett i det,  Men jeg synes det er veldig skummelt, det er er mye som holder meg igjen. 

 

Håper det går ok med deg. Så du slettet brukernavnet ditt, jeg håper du blir værende uansett. Jeg har sett snurten av deg innimellom her inne, men det er fint å høre litt mer om deg, hvem du er og "hvor du er på vei". Kult at du leker med tanken om å ta kontakt på FB-gruppen, skjønner godt at det er skummelt, men det skader sjelden å spørre. Det verste man kan oppleve er vel egentlig å få nei, eller at ingen svarer, og da tenker jeg at ok,- da har du bare ikke truffet de rette folkene enda. "Dine folk", "dine likesinnede". De finnes der ute, det er jeg sikker på. 

[Martine]

På 20.8.2020 den 22.27, XbellaX skrev:

og da tenker jeg at ok,- da har du bare ikke truffet de rette folkene enda. "Dine folk", "dine likesinnede". De finnes der ute, det er jeg sikker på. 

Takk @XbellaX , jeg ble litt glad da jeg leste dette, fikk opp et koselig bilde inni meg

Det var en glipp da jeg ba om å få brukernavnet fjernet, fordi jeg ble redd. Jeg blir ofte redd etter at jeg har skrevet noe her. Men jeg har kommet frem til at jeg trenger DOL for å øve meg. Så jeg er her fortsatt og blir værende tror jeg 🙂 

 

 

Endret 23. august 2020 av Martine

[Gjest dolmio]

1 minutt siden, Martine skrev:

Takk @XbellaX, jeg ble litt glad da jeg leste dette, fikk opp et koselig bilde inni meg

Det var en glipp da jeg ba om å få brukernavnet fjernet, fordi jeg ble redd. Jeg blir ofte redd etter at jeg har skrevet noe her. Men jeg har kommet frem til at jeg trenger DOL for å øve meg. Så jeg er her fortsatt og blir værende tror jeg 🙂 

 

 

Godt at du er her ❤️ 

[XbellaX]

14 minutter siden, Martine skrev:

Takk @XbellaX , jeg ble litt glad da jeg leste dette, fikk opp et koselig bilde inni meg

Det var en glipp da jeg ba om å få brukernavnet fjernet, fordi jeg ble redd. Jeg blir ofte redd etter at jeg har skrevet noe her. Men jeg har kommet frem til at jeg trenger DOL for å øve meg. Så jeg er her fortsatt og blir værende tror jeg 🙂 

 

 

Du er ikke den eneste som bruker dette stedet som en øvingsarena, flott om "vi" kan hjelpe deg med å våge bli litt mer synlig. Jeg er glad du blir værende :- )

[Fru2020]

Trist å lese at du har det så vanskelig. Samtidig må jeg si at du fremstår som en imponerende dame. Du virker som om du har gjort en stor jobb for å komme deg videre i livet. Jeg har ikke samme diagnose som deg, men som jeg forstår har man mange og svært vonde symptomer når man får den diagnosen. Det at du har klart og bygge deg en meningsfull hverdag med en slik stor utfordring, med en funksjonshemning og uten familie og nettverk er beundringsverdig.

.....men det hjelper deg ikke her å nå at jeg blir imponert. Jeg skulle ønske jeg hadde magiske ord som kunne hjelpe. Jeg er enig med psykologen din når hen sier at det er et godt tegn at du ønsker å få et sosialt nettverk. Jeg synes det høres ut som en god ide å spør på Facebook. Det at man har en felles utfordring kan skape en nærhet.Samtidig så finnes det mange som blir skremt av ideen om å møtes til en telttur eller hengekøyetur. Kanskje du kan foreslå noe litt enklere første gangen? 

[frosken]

1 time siden, Martine skrev:

Takk @XbellaX , jeg ble litt glad da jeg leste dette, fikk opp et koselig bilde inni meg

Det var en glipp da jeg ba om å få brukernavnet fjernet, fordi jeg ble redd. Jeg blir ofte redd etter at jeg har skrevet noe her. Men jeg har kommet frem til at jeg trenger DOL for å øve meg. Så jeg er her fortsatt og blir værende tror jeg 🙂 

 

 

Fint at du er tilbake:-) Jeg ble veldig overrasket da du forsvant. 

[Eva Sofie]

Vi er mange som trenger å øve oss på å bli mer synliggjort. Om DOL kan være én slik øvingsarena, er det kjempeflott tenker jeg.

Jeg har blitt utfordret på det av psykologen min f.eks. under en sykehusinnleggelse på somatisk avdeling. Jeg sendte ham en fortvilt SMS og han svarte at jeg kanskje kunne bruke sykehusinnleggelsen på å øve meg på å synliggjøre meg mer. Jeg har tenkt på den SMS-en under senere innleggelser og fått motivasjon og styrke til å be om hjelp og være en pasient som synes. På det verste turte jeg ikke å snu meg i sengen fordi jeg da laget lyd og forstyrret min medpasient.

PS: Veldig fint at du våget å komme tilbake og at du attpå til turte å si hvorfor. Det viser stort mot hos deg!

Endret 24. august 2020 av Eva Sofie