Hvorfor er det mer etisk å pine seg gjennom livet, sakte, dag for dag, år for år enn å gjøre det slutt?

[AnonymBruker]

Dette er bare sakte sakte tortur. Hvorfor tvines man til å lide?

Anonymkode: ede64...78f

[Gjest dolmio]

Fordi jeg ikke er i stand til å gjøre noe med det/avslutte. Jeg er for svak. Derfor jobber jeg heller hardt og intensivt for å gjøre det beste ut av livet. Men det er tøft, veien er lang og kronglete. Jeg håper å nå toppen en gang i fremtiden, der jeg kan se meg tilbake og tenke at det var verdt alt arbeidet. 

Endret 16. august 2020 av dolmio

[AnonymBruker]

28 minutter siden, dolmio skrev:

Fordi jeg ikke er i stand til å gjøre noe med det/avslutte. Jeg er for svak. Derfor jobber jeg heller hardt og intensivt for å gjøre det beste ut av livet. Men det er tøft, veien er lang og kronglete. Jeg håper å nå toppen en gang i fremtiden, der jeg kan se meg tilbake og tenke at det var verdt alt arbeidet. 

Jeg synes vel heller du er tøff som tar den kampen.. 

Anonymkode: 30553...11d

[AnonymBruker]

Det er ikke etisk å ta selvmord, hvis man har barn, kjæreste, foreldre osv. De blir knust av slikt. Er man gammel og syk og har ingen som vil savne en, så er det neppe uetisk.

Anonymkode: bff06...a46

[Elektronet]

Det er folk her i verden som ikke er deprimerte kun fordi de ser deprimerte mennesker som dere og føler seg bedre. Hvis alle deprimerte mennesker tok liv av seg så hadde det blitt en ny gruppe mennesker som ikke hadde noen å føle seg bedre enn og disse hadde blitt de nye deprimerte. Så deres lidelse bidrar til å holde andre gående, så dere har ingen rett til å ta livet deres. Det går utover mange fler enn bare dine nærmeste pårørende. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke etisk å ta selvmord, hvis man har barn, kjæreste, foreldre osv. De blir knust av slikt. Er man gammel og syk og har ingen som vil savne en, så er det neppe uetisk.

Anonymkode: bff06...a46

Det er mange eldre på gamlehjem som føler de har det bedre enn stakkaren på naborommet som aldri får besøk fordi han ikke har noen. Hvis alle slike enslige stakkarser var døde så hadde det gått utover psyken til de som ikke var enslige. Derfor er det uetisk for gamle syke menn uten pårørende å ta livet sitt allikevel. 

Anonymkode: e5611...b56

[ISW]

Jeg er egentlig enig i at Elektronet bør utestenges herfra. Alt han skriver er negativt ladet og sånn sett kler han navnet sitt veldig godt. 

[Glitter]

På 17.8.2020 den 0.45, AnonymBruker skrev:

Det er ikke etisk å ta selvmord, hvis man har barn, kjæreste, foreldre osv. De blir knust av slikt. Er man gammel og syk og har ingen som vil savne en, så er det neppe uetisk.

Anonymkode: bff06...a46

Det er sant. Etter at mine foreldre ble ringt og bedt om å være klar til å komme på kort varsel pga de trodde ikke jeg kom til å klare meg, hvor de gikk sånn i et døgn før de fikk stabilisert meg nok til at jeg ville overleve, men med beskjed om at de visste ikke om jeg kom til å våkne med betydelig hjerneskade så har jeg tenkt mye på dette. Prøvd å sette meg inn i den angsten de må ha hatt. Det har gjort at jeg har klart å forstå at de har det faktisk ikke bedre uten meg. Jeg har snakket med pappa om det. Mamma har ikke villet fortelle om hvordan det var for henne. Hun var nok skrekkslagen og hun vil heller la være å snakke om akkurat den tiden. Men hun sa for senest et par uker siden at alt hun håper er at jeg skal overleve den situasjonen jeg er i. For hun er klar over at jeg ikke tror dette vil gå bra. Men jeg prøver å holde fast på tankegangen at det er ikke bare meg det går ut over hvis jeg dør. Det er mange. Så sier jeg til meg selv det min behandler har sagt utallige ganger før jeg klarte å ta det til meg. At det ENESTE som er sikkert hvis jeg gir opp og klarer å fullføre suicid, det er at da får aldri jeg eller de rundt meg muligheten til å finne ut av om livet mot (ifølge meg) alle odds kan føles verdt å leve, eller til og med godt å leve. Tenk om jeg tar livet mitt fordi jeg er sikker på at dette livet jeg har er det eneste som venter meg, men så tar jeg feil? At om to år, fem år eller ti år så har jeg kommet meg på et bedre sted med mer mening, glede og mindre smerte? Det er jo i så fall tragisk. 

Tenker på det @Eva Sofie har delt om seg selv. At hun til tross for hva hun tenkte om livet, døden og ønske om døden for noen år siden, nå faktisk er glad hun overlevde. At ja hun har mange utfordringer og mye å jobbe seg gjennom, men hun har funnet mening og i motsetning til for noen år siden så ønsker hun å leve. Kanskje det kan skje flere av oss? 

(Håper det var greit jeg brukte deg som motiverende eksempel Eva. Tagget deg så jeg ikke "snakker bak ryggen din" ). 

Om andre tenker jeg jo at de er så mye verdt og at det er håp for de. Det er en logisk brist at jeg ikke tenker det samme om meg selv, men jeg er i hvert fall bevisst på den bristen selv om det ikke endrer hva jeg føler. 

Jeg håper så inderlig at hvis du TS kjenner på at du bare pines og fra et etisk perspektiv bør få slippe, at du heller kan våge å få hjelp og våge å leve for å se hva livet på sikt kan tilby. Ingenting er skrevet i stein. Det du føler nå trenger du ikke føle for alltid. Verken livet, våre følelser eller våre tanker er statisk. Det bare krever hard og for noen årevis med jobb, blod, svette, tårer å komme dit at en plutselig innser at det har gradvis skjedd en endring. Det er vanskelig å merke de små endringene og museskrittene, men en dag står man kanskje der og plutselig skjønner hvor mye som er annerledes. Forhåpentligvis til det bedre.

Derfor er det så bra å skrive dagbok. Man kan bla seg bak og se utviklingen man har hatt på reisen sin. I min dagbok er det mye opp, ned, fram og tilbake, for det er også en sannhet. Veien til bedring er ikke en rett skråstrek som peker oppover med totalt mislykket nederst og glad og tilfreds øverst. Det er topper, daler og rette linjer. Litt som oversikten over utviklingen av smitte av corona. Den er jammen mye opp og ned og hit og dit den også.

Det var dagens pep-talk fra meg. Og merk at dette skriver jeg minst like mye til meg selv. Jeg må bruke tankene aktivt for å utfordre fastlåste mønster og følelser. Jeg har lært at man skal ikke tro fullt og helt på alt man føler eller tenker. Selvbedrag, fornektelse og vrangforestilling om at det er absolutt ingenting som kan endre seg til det bedre er med på å opprettholde det man sitter fast i. Jeg er absolutt ikke flink til å utfordre meg selv på dette, men jeg vet det må til hvis jeg skal komme noen vei. 

[Admin]

Tråden er ryddet for personangrep og svar til dette.

Admin

[AnonymBruker]

Etisk eller uetisk, samma det. Man kommer til helvete hvis man tar selvmord, vel? Det er ikke verdt det.

Anonymkode: 48478...bac

[RamonaK]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Etisk eller uetisk, samma det. Man kommer til helvete hvis man tar selvmord, vel? Det er ikke verdt det.

Anonymkode: 48478...bac

Personlig tror jeg ikke på helvete, så når jeg har vært suicidal har jeg ikke tenkt den tanken en gang. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, RamonaK skrev:

Personlig tror jeg ikke på helvete, så når jeg har vært suicidal har jeg ikke tenkt den tanken en gang. 

Det hjelper ikke det.

Anonymkode: 48478...bac

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Etisk eller uetisk, samma det. Man kommer til helvete hvis man tar selvmord, vel? Det er ikke verdt det.

Anonymkode: 48478...bac

Helvete finnes ikke.

Anonymkode: a99b5...a99

[AnonymBruker]

På 17.8.2020 den 2.03, Elektronet skrev:

Det er folk her i verden som ikke er deprimerte kun fordi de ser deprimerte mennesker som dere og føler seg bedre. Hvis alle deprimerte mennesker tok liv av seg så hadde det blitt en ny gruppe mennesker som ikke hadde noen å føle seg bedre enn og disse hadde blitt de nye deprimerte. Så deres lidelse bidrar til å holde andre gående, så dere har ingen rett til å ta livet deres. Det går utover mange fler enn bare dine nærmeste pårørende. 

Føler du deg bedre nå?

Anonymkode: a99b5...a99

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helvete finnes ikke.

Anonymkode: a99b5...a99

Det hjelper ikke å si det, hvis du dreper deg og sier "helvete finnes ikke", kommer du nok dit uansett.

Men det er noen som ikke har skjønt det, de tror at hvis de sier "det finnes ikke", så forsvinner det. Da blir det liksom sant? Minner meg om en Albert Åberg-episode der han er redd for spøkelser. Han "ser" et spøkelse, men blir redd og så sier han "stygge spøkelse stikk din vei, du finnes ikke, men det gjør jeg". Og da blir spøkelset borte.

Men sånn funker det ikke i virkeligheten, man kan ikke bare fornekte alt og tro at eksistensen og alt som finnes endrer seg bare fordi du vil at det skal det.

Hadde det ikke vært bedre å forholde seg til "faktumet helvete"? Og så faktisk kanskje ende opp et godt sted Og leve et godt liv først. Det mange mangler, i livet, er troen på en mening. Da hjelper det ikke å dø for å si det sånn.

Anonymkode: 48478...bac

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det hjelper ikke å si det, hvis du dreper deg og sier "helvete finnes ikke", kommer du nok dit uansett.

Men det er noen som ikke har skjønt det, de tror at hvis de sier "det finnes ikke", så forsvinner det. Da blir det liksom sant? Minner meg om en Albert Åberg-episode der han er redd for spøkelser. Han "ser" et spøkelse, men blir redd og så sier han "stygge spøkelse stikk din vei, du finnes ikke, men det gjør jeg". Og da blir spøkelset borte.

Men sånn funker det ikke i virkeligheten, man kan ikke bare fornekte alt og tro at eksistensen og alt som finnes endrer seg bare fordi du vil at det skal det.

Hadde det ikke vært bedre å forholde seg til "faktumet helvete"? Og så faktisk kanskje ende opp et godt sted Og leve et godt liv først. Det mange mangler, i livet, er troen på en mening. Da hjelper det ikke å dø for å si det sånn.

Anonymkode: 48478...bac

Hvorvidt man ender opp i helvete eller ikke har ikke noe med hva vi frykter eller ønsker skal skje etter døden. Sist jeg sjekket handler det om å ha Frelseren Jesus som dekke over våre liv. Det dekket/skjoldet får vi når vi tror på ham og innrømmer våre synder og ber om tilgivelse. Først da har du din sak i orden med Gud og kan dø i fred. 

Anonymkode: 03326...faa

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det hjelper ikke å si det, hvis du dreper deg og sier "helvete finnes ikke", kommer du nok dit uansett.

 

Anonymkode: 48478...bac

Det må være leit å være redd for å havne i helvete. Lykke til.

Anonymkode: a99b5...a99

[Eva Sofie]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det må være leit å være redd for å havne i helvete. Lykke til.

Anonymkode: a99b5...a99

Hva med å respektere at andre har et annet syn på saken enn deg selv? Hva akkurat dette angår, blir ikke vi mennesker enige om, og selv går jeg aldri inn i diskusjoner lenger. Jeg har bare konstatert at vi er enige om å være uenige og dersom jeg respekterer en annen for sin tro og mening, forventer jeg det samme tilbake.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Eva Sofie skrev:

Hva med å respektere at andre har et annet syn på saken enn deg selv? Hva akkurat dette angår, blir ikke vi mennesker enige om, og selv går jeg aldri inn i diskusjoner lenger. Jeg har bare konstatert at vi er enige om å være uenige og dersom jeg respekterer en annen for sin tro og mening, forventer jeg det samme tilbake.

Nå får du gi deg med alle de diskusjonene dine. Jeg er så lei av at du hele tiden skal kverulere. 

Anonymkode: 76d00...db6

[slabbedask]

1 minutt siden, Eva Sofie skrev:

Hva med å respektere at andre har et annet syn på saken enn deg selv? Hva akkurat dette angår, blir ikke vi mennesker enige om, og selv går jeg aldri inn i diskusjoner lenger. Jeg har bare konstatert at vi er enige om å være uenige og dersom jeg respekterer en annen for sin tro og mening, forventer jeg det samme tilbake.

Tro kan man holde for seg selv. Går man friskt ut og sier andre kommer til å havne i helvete får man tåle motsvar.