Glitter, er du her?

[Gjest dolmio]

5 minutter siden, Villanda skrev:

Det er kritikk i mange svar

I mine?

[Villanda]

2 minutter siden, dolmio skrev:

I mine?

 Det vet jeg ikke.  Så ikke nicket ditt. Det er vel oftest anonyme som kritiserer. Beklager.

Endret 22. august 2020 av Villanda

[Gjest dolmio]

Det var ikke min intensjon å kritiserere. Jeg ønsker Glitter alt godt og håper du holder ut. 

[Glitter]

25 minutter siden, dolmio skrev:

Det var ikke min intensjon å kritiserere. Jeg ønsker Glitter alt godt og håper du holder ut. 

Tok det ikke som kritikk heller. Er andre som har kritisert og vært ufine, men det ble slettet av admin. For ikke å snakke om ellers rundt omkring på forumet. Hvor både jeg og andre får gjennomgå. 

Jeg synes det er skikkelig trist at de holder på slik. Og lurer jo på hva jeg gjør som fortjener slik head hunting. Men på samme tid, så er jeg på et så mørkt sted nå at jeg føler ikke jeg fortjener noen ting. Jeg er nede i rennesteinen og tror ikke jeg kan komme meg opp. Selv om det er det jeg vil mer enn noe annet. Men nå har det bare stoppet opp for meg. På alle områder. Hvordan jeg da skal klare å stå i mot min avhengighet, når det er det eneste jeg har som kan holde meg fra å ta livet mitt, det vet ikke jeg. Er det da så galt av meg? Å gi etter? Er det ikke menneskelig å ty til det som kan lindre når en har forsøkt alt mulig annet? 

Uff. Det blir så dystert dette her. Men det er ikke slik at jeg har tenkt meg tilbake til miljøet, til å ruse meg helt vekk i en cocktail av amfetamin, MDMA, hasj, heroin og benzo slik jeg en gang gjorde. Jeg vil bare ha Ritalin. Har tatt det et par ganger allerede, og jeg ble normal i hodet mitt. Det vonde forsvant og jeg følte meg som meg selv. Ofret ikke bekymringene mine en tanke. Bare forsvant inn i en bedre verden i noen timer. De som får det på resept de er ikke misbrukere, mens jeg, jeg blir sett på som en narkis hvis jeg bruker det. Det er urettferdig. For det er det jeg trenger for å holde hodet over vannet. 

[AnonymBruker]

Ungene dine vil heller ha en fattig mor enn en død mor. Du må også huske på at selv om guttene dine er små nå ,så vil de bli tenåringer og voksne en gang. Da vil det plage dem at deres mor tok livet sitt.  Du kan ikke gi dem en så stor sorg å bære.

Så du bør bare holde ut, det er bedre å være fattig enn rusmisbruker eller død. Det er også forskjell på å være fattig og bare ha mindre penger enn en synes en trenger for et ok liv. Ingen sulter eller mangler tak over hodet i Norge.  Men selvfølgelig forstår jeg at du er lei deg for å miste huset og at du ikke føler du kan gi ungene det hjemmet du ønsker. 

Anonymkode: b227e...403

[Admin]

19 timer siden, Glitter skrev:

Rakk allerede å se det hn skrev og sitere hn. 

Har slettet sitatet ditt også pga det. Det er fortsatt ikke greit å drive med personngrep og skal slettes. Nå er sommeren snart over så forhåpentligvis blir ting litt mer normalt snart og jeg selv kommer litt mer ovenpå så jeg får tatt ett enda bedre tak nå som ting virker å ha sklidd litt ut.

Admin

[Glitter]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ungene dine vil heller ha en fattig mor enn en død mor. Du må også huske på at selv om guttene dine er små nå ,så vil de bli tenåringer og voksne en gang. Da vil det plage dem at deres mor tok livet sitt.  Du kan ikke gi dem en så stor sorg å bære.

Så du bør bare holde ut, det er bedre å være fattig enn rusmisbruker eller død. Det er også forskjell på å være fattig og bare ha mindre penger enn en synes en trenger for et ok liv. Ingen sulter eller mangler tak over hodet i Norge.  Men selvfølgelig forstår jeg at du er lei deg for å miste huset og at du ikke føler du kan gi ungene det hjemmet du ønsker. 

Anonymkode: b227e...403

Ja, du har kanskje rett i det. Og selv om jeg føler jeg bare har de to alternativene så ønsker jeg jo innerst inne å finne andre alternativ. Å ruse meg for å få en pause av og til er i hvert fall et bedre alternativ enn at de skal miste meg. Men jeg håper jo det er mulig å finne styrke til å ikke gjøre noen av delene. Jeg la meg inn for å få tid til å tenke over hva jeg skulle velge, men innerst inne er det nok også for å finne en bedre løsning. Jeg bare vet ikke hva den løsningen er, og på en måte vil jeg ikke finne den løsningen. For den vil jo bare innebære all den smerten jeg ikke makter mer. Men jeg har virkelig lyst til å reise meg igjen og ikke gi opp likevel. Jeg bare vet ikke hvordan akkurat nå. Men det er jo akkurat nå det. Det er jo en mulighet for at dette oppholdet kan hjelpe meg til å ikke gå for en av de to alternativene. Selv om det er ganske stor sannsynlighet for at jeg blir å flykte litt inn i rusen. Men vi får nå se hvilken plan jeg og min behandler legger for perioden framover. Hvis jeg kommer meg helskinnet gjennom de to neste ukene så kan det være at jeg finner ut at det blir ikke så katastrofalt som jeg frykter. Det får vi se på. 

Jeg satte nå i hvert fall pris på omtanken i tråden her, men det var ikke noe særlig å lese i en annen tråd at noen reagerte så voldsomt på hva jeg skriver. Jeg har jo ikke sagt at jeg SKAL gjøre dette. Jeg har sagt at jeg la meg inn for å få tid til å velge hvilken vei jeg skal gå. At jeg ikke ser noen annen løsning. Men jeg har også sagt at jeg opprikrig har et håp om å få hjelp til å skifte kurs. Det vil jeg ikke akkurat si er det samme som å si at når jeg skrives ut så tar jeg livet mitt. Er det ikke derfor man legges inn da? At når man kommer dit at man kun vil avslutte alt, så er målet å få hjelp til å endre oppfatningen om hvilke muligheter en har? Jeg ønsker jo å finne bedre løsninger. Jeg bare føler meg trengt inn i et hjørne. 

[Eva Sofie]

59 minutter siden, Glitter skrev:

Jeg satte nå i hvert fall pris på omtanken i tråden her, men det var ikke noe særlig å lese i en annen tråd at noen reagerte så voldsomt på hva jeg skriver. Jeg har jo ikke sagt at jeg SKAL gjøre dette. Jeg har sagt at jeg la meg inn for å få tid til å velge hvilken vei jeg skal gå. At jeg ikke ser noen annen løsning. Men jeg har også sagt at jeg opprikrig har et håp om å få hjelp til å skifte kurs. Det vil jeg ikke akkurat si er det samme som å si at når jeg skrives ut så tar jeg livet mitt. Er det ikke derfor man legges inn da? At når man kommer dit at man kun vil avslutte alt, så er målet å få hjelp til å endre oppfatningen om hvilke muligheter en har? Jeg ønsker jo å finne bedre løsninger. Jeg bare føler meg trengt inn i et hjørne. 

Jo, nettopp! Det var under en innleggelse rundt nyttår 2015 at jeg lå med noe å skade meg med i hendene inne på avdelingen jeg hadde vært innlagt ved i to måneder, alt føltes håpløst, og jeg følte jeg sto ved et veiskille. Jeg kunne bruke det jeg hadde i hendene på meg selv eller jeg kunne la være. Jeg hadde faktisk et valg. Mitt valg og mitt ansvar. En sykepleier kom inn for å spørre om jeg ville ha en av de sunne svelene han og en annen pleier hadde laget (de smakte for øvrig ikke godt) og han så jeg lå der med det potensielt skadelige i hendene. Han spurte om han kunne få det av meg og det føltes OK å gi det fra meg.

Jeg tror det var dette øyeblikket som fikk meg til å endre fokus og ta mer ansvar. Jeg ønsket å komme videre enn på stedet hvil i min egen behandling. Det er lov å ta en pause og miste håpet av syne i blant, men å gå for en deltidsrusmisbrukertilværelse synes jeg høres risikabelt ut på flere områder. Lett å tenke at man har kontroll mens det gradvis er rusen som får taket over deg på heltid der er jeg redd. Og du fikk jo selv kjenne på kroppen at du måtte stå inne for noe du hadde gjort i beruset tilstand og blitt anmeldt for til politiet. Jeg regner med at flere slike episoder ikke er ønskelig i fremtiden... Rusen er ingen god fremtid og et liv, dvs. en god løsning, selv om du som tidligere rusmisbruker lett kan tenke det. Jeg kan forstå at å flykte fra verden kan være positivt, men alt det andre det fører med seg... Det å bli trukket inn i et dårlig miljø, bli en kjenning av politiet, gjøre eller bli gjort ting med i ruset tilstand man ikke kan huske i ettertid, det koster å ruse seg og jeg vet ikke hvordan du skal få penger til det på AAP eller annen stønad fra NAV uten å påta deg narkogjeld og alle trusler og ulemper det følger med seg, og vil Barnevernet godta at du skal få se barna om du holder på med rus nå og da?

[Gjest dolmio]

Jeg håper det ordner seg for deg, Glitter - også mht det økonomiske. Selv har jeg mye gjeld og har mistet mye pga det. Jeg får mest sannsiynllg aldri mulighet til å kjøpe meg egen bolig mer, og jeg kan ikke hjelpe barna økonomisk. Datteren min har studiegjeld fra VGs på over 100.000 fordi hun måtte forsørge seg selv. Jeg eier nesten ingenting - kun inventar, og vi vantrives i leiligheten vi bor i fordi v knapt har kjøkken og bodplass. En del av mine klær er pakket i esker fordi jeg ikke har plass i kommoden, og soverommene fungerer som bod. Det er så trangt at vi må klatre opp i senga, og vi har heller ikke plass til kjøkkenbord. Det er ikke trivelig å spise julemiddagen på salongbordet.. 

Vi fikk hjelp av gjeldsrådgiver og vi betjener gjelda etter evne. Dvs kreditorene får alt overskudd når livsoppholdet og husleien er trukket fra. Vi betaler 20.000 i mnd til kreditorene, og slik vil vi måtte ha det minst i 6 år til. Men vi klarer oss, det er bare så sårt at vi ikke kan hjelpe barna våre og at vi mest sannsynlig ikke kan få eie egen bolig mer. 

Libet mitt er tøft på andre måter også, og jeg ønsker egentlig å bare avslutte det fordi det er mer strev enn glede osv. Men jeg har valgt å gjøre det beste utav alt og jobbe hardt for det, mest for mine barns skyld. Jeg håper du vil gjøre det samme. 

Endret 23. august 2020 av dolmio

[Glitter]

22 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Jo, nettopp! Det var under en innleggelse rundt nyttår 2015 at jeg lå med noe å skade meg med i hendene inne på avdelingen jeg hadde vært innlagt ved i to måneder, alt føltes håpløst, og jeg følte jeg sto ved et veiskille. Jeg kunne bruke det jeg hadde i hendene på meg selv eller jeg kunne la være. Jeg hadde faktisk et valg. Mitt valg og mitt ansvar. En sykepleier kom inn for å spørre om jeg ville ha en av de sunne svelene han og en annen pleier hadde laget (de smakte for øvrig ikke godt) og han så jeg lå der med det potensielt skadelige i hendene. Han spurte om han kunne få det av meg og det føltes OK å gi det fra meg.

Jeg tror det var dette øyeblikket som fikk meg til å endre fokus og ta mer ansvar. Jeg ønsket å komme videre enn på stedet hvil i min egen behandling. Det er lov å ta en pause og miste håpet av syne i blant, men å gå for en deltidsrusmisbrukertilværelse synes jeg høres risikabelt ut på flere områder. Lett å tenke at man har kontroll mens det gradvis er rusen som får taket over deg på heltid der er jeg redd. Og du fikk jo selv kjenne på kroppen at du måtte stå inne for noe du hadde gjort i beruset tilstand og blitt anmeldt for til politiet. Jeg regner med at flere slike episoder ikke er ønskelig i fremtiden... Rusen er ingen god fremtid og et liv, dvs. en god løsning, selv om du som tidligere rusmisbruker lett kan tenke det. Jeg kan forstå at å flykte fra verden kan være positivt, men alt det andre det fører med seg... Det å bli trukket inn i et dårlig miljø, bli en kjenning av politiet, gjøre eller bli gjort ting med i ruset tilstand man ikke kan huske i ettertid, det koster å ruse seg og jeg vet ikke hvordan du skal få penger til det på AAP eller annen stønad fra NAV uten å påta deg narkogjeld og alle trusler og ulemper det følger med seg, og vil Barnevernet godta at du skal få se barna om du holder på med rus nå og da?

Du har nok helt rett i alt du skriver. Hvis jeg velger å ruse meg så vil jeg klare å ha kontroll en stund, hvor jeg ruser meg et par ganger i uken og er nykter og følger opp de ting jeg skal følge opp resten av uken. Men etter hvert vil alt handle om rusen. Jeg vil gå og telle ned dagene til neste gang jeg vil ruse meg, og gradvis ruser jeg meg så ofte at jeg må begynne å avlyse samvær med ungene fordi rusen får meg til å velge de bort, jeg vil slutte helt å trene, slutte helt å lage meg sunn mat, til slutt vil jeg kanskje gå fra å bare sitte hjemme og ruse meg til å trekke tilbake til miljøet og slik vil ballen rulle til jeg på nytt når bunnen og blir tvunget til å søke meg inn i rusbehandling igjen. Jeg har jo ikke lyst til å gjenta denne spiralen enda en gang. Likevel er det noe inni meg som lurer meg. Som sier at denne gangen blir det annerledes. Da jeg avruset meg sist sa jeg at jeg skulle heller dø enn å havne på kjøret igjen. Nå er jeg omvendt. Jeg skal heller ruse meg enn å dø. Må finne en måte å ikke velge noen av de to. Men det sitter hardt i nå merker jeg. Russuget har tatt helt over. Ikke et slikt russug hvor jeg vil ruse meg helt kokt i hode. Bare akkurat sånn at jeg føler meg normal. 

8 minutter siden, dolmio skrev:

Jeg håper det ordner seg for deg, Glitter - også mht det økonomiske. Selv har jeg mye gjeld og har mistet mye pga det. Jeg får mest sannsiynllg aldri mulighet til å kjøpe meg egen bolig mer, og jeg kan ikke hjelpe barna økonomisk. Datteren min har studiegjeld fra VGs på over 100.000 fordi hun måtte forsørge seg selv. Jeg eier nesten ingenting - kun inventar, og vi vantrives i leiligheten vi bor i fordi v knapt har kjøkken og bodplass. En del av mine klær er pakket i esker fordi jeg ikke har plass i kommoden, og soverommene fungerer som bod. Det er så trangt at vi må klatre opp i senga, og vi har heller ikke plass til kjøkkenbord. Det er ikke trivelig å spise julemiddagen på salongbordet.. 

Vi fikk hjelp av gjeldsrådgiver og vi betjener gjelda etter evne. Dvs kreditorene får alt overskudd når livsoppholdet og husleien er trukket fra. Vi betaler 20.000 i mnd til kreditorene, og slik vil vi måtte ha det minst i 6 år til. Men vi klarer oss, det er bare så sårt at vi ikke kan hjelpe barna våre og at vi mest sannsynlig ikke kan få eie egen bolig mer. 

Libet mitt er tøft på andre måter også, og jeg ønsker egentlig å bare avslutte det fordi det er mer strev enn glede osv. Men jeg har valgt å gjøre det beste utav alt og jobbe hardt for det, mest for mine barns skyld. Jeg håper du vil gjøre det samme. 

Huff. Det høres veldig tøft ut det du og dere står i også. Jeg håper dere klarer dere gjennom disse 6 årene og etter det får kjenne på at det blir lettere. På alle måter. 

Jeg prøver å tenke på barna, det bare er så vanskelig når de ikke bor hos meg i utgangspunktet. Da har jeg lett for å tenke at de ikke trenger meg. Sånn egentlig. 

[Eva Sofie]

5 minutter siden, Glitter skrev:

Jeg har jo ikke lyst til å gjenta denne spiralen enda en gang. Likevel er det noe inni meg som lurer meg. Som sier at denne gangen blir det annerledes. Da jeg avruset meg sist sa jeg at jeg skulle heller dø enn å havne på kjøret igjen. Nå er jeg omvendt. Jeg skal heller ruse meg enn å dø. Må finne en måte å ikke velge noen av de to. Men det sitter hardt i nå merker jeg. Russuget har tatt helt over. Ikke et slikt russug hvor jeg vil ruse meg helt kokt i hode. Bare akkurat sånn at jeg føler meg normal. 

Jeg prøver å tenke på barna, det bare er så vanskelig når de ikke bor hos meg i utgangspunktet. Da har jeg lett for å tenke at de ikke trenger meg. Sånn egentlig. 

Jeg tror du sier ordet selv - russug. Du ser det som en reell løsning for deg selv nå fordi du følte det løste en del problemer tidligere. Løste det egentlig problemene dine? Førte det deg egentlig fremover? Hadde du kommet deg videre i livet når du var ferdig med rusbehandlingen og så deg tilbake fra da du startet med å ruse deg? Jeg antar at du satte livet på vent. Et liv i rus er ikke forenelig med et vanlig liv. Det er jo grunner til at man stadig trenger høyere og høyere doser og ønsker å flykte inn i rusen oftere og oftere. Det kalles avhengighet. Rusavhengighet.

Jeg håper for din egen del og for barna dine sin del at du finner en annen løsning. Jeg tror de mye heller ønsker seg en mor som må være sparsom med økonomien og må være på leiemarkedet istedenfor å eie selv og til stede i livet deres nå og da fremfor å ha en mor som ruser seg... "Jeg så mora di i går da hun gikk helt i sin egen verden..." Hva skal et barn eller ungdom si til slikt? Jeg er litt hard mot deg nå, men det er godt ment...

[Glitter]

54 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Jeg tror du sier ordet selv - russug. Du ser det som en reell løsning for deg selv nå fordi du følte det løste en del problemer tidligere. Løste det egentlig problemene dine? Førte det deg egentlig fremover? Hadde du kommet deg videre i livet når du var ferdig med rusbehandlingen og så deg tilbake fra da du startet med å ruse deg? Jeg antar at du satte livet på vent. Et liv i rus er ikke forenelig med et vanlig liv. Det er jo grunner til at man stadig trenger høyere og høyere doser og ønsker å flykte inn i rusen oftere og oftere. Det kalles avhengighet. Rusavhengighet.

Jeg håper for din egen del og for barna dine sin del at du finner en annen løsning. Jeg tror de mye heller ønsker seg en mor som må være sparsom med økonomien og må være på leiemarkedet istedenfor å eie selv og til stede i livet deres nå og da fremfor å ha en mor som ruser seg... "Jeg så mora di i går da hun gikk helt i sin egen verden..." Hva skal et barn eller ungdom si til slikt? Jeg er litt hard mot deg nå, men det er godt ment...

Joda det er jo sant alt du sier. Må bare finne en eller annen måte å bli motivert nok til å stå i mot. Akkurat nå er motivasjonen på bånn. På alle områder i livet mitt. Men det er vel depresjonen som snakker. Første steg må vel være å komme i gang med fysisk aktivitet igjen. 

[FjellOgDalar]

Utrolig leit å lese om hvordan du har det nå! Jeg synes det viser styrke at du klarte å velge innleggelse foran to destruktive alternativer. Nå er du i en livssituasjon som virker helt uoverkommelig, men jeg håper du karer å fortsette med å klamre deg til det bittelille halmstrået av håp. Et hardt plaget familiemedlem er bedre enn et dødt. I morgen får du nok snakke med behandleren din om hvordan dere kan stake ut en kurs i all denne håpløsheten. Depresjon og rusavhengighet er to gigantiske løgnere, som skaper et virkelighetsbilde der destruktive løsninger framstår som det eneste riktige.  

[Glitter]

29 minutter siden, FjellOgDalar skrev:

Utrolig leit å lese om hvordan du har det nå! Jeg synes det viser styrke at du klarte å velge innleggelse foran to destruktive alternativer. Nå er du i en livssituasjon som virker helt uoverkommelig, men jeg håper du karer å fortsette med å klamre deg til det bittelille halmstrået av håp. Et hardt plaget familiemedlem er bedre enn et dødt. I morgen får du nok snakke med behandleren din om hvordan dere kan stake ut en kurs i all denne håpløsheten. Depresjon og rusavhengighet er to gigantiske løgnere, som skaper et virkelighetsbilde der destruktive løsninger framstår som det eneste riktige.  

Takk. Ja det forpester hjernen min. Gjør meg nærmest vrangforestilt hvor det som blir min sannhet og overbevisning kan virke helt søkt og ulogisk for andre. Men min behandler kjenner meg godt og har en slags evne til å få tankene på rett spor. Jeg er bare så veldig bestemt denne gangen. Men ikke helt bestemt. Da hadde jeg jo ikke lagt meg inn tror jeg. 

[frosken]

På 22.8.2020 den 11.57, Glitter skrev:

Jeg går på Truxal i tillegg, og har prøvd en del antidepressiva uten særlig effekt desverre. Og grunnen til at jeg til slutt har knekt helt sammen har med en utrolig vanskelig livssituasjon å gjøre og ikke sykdom i seg selv. Vel, det er sykdom som har gjort at jeg har havnet i den situasjonen, men. Jeg har mistet framtiden min. Kommer til å miste nesten alt jeg har. Og det kombinert med all sykdom jeg sliter med så har jeg mistet styrken eller lysten til å kjempe videre. 

Hvis du ikke allerede har snakket nøye med sosionom og NAV om den økonomiske fremtiden din, så bør du be om å få gjort det umiddelbart. 

Leser at du er veldig fortvila nå, men du har kommet deg gjennom sommeren på en mye bedre måte enn du fryktet på forhånd:-)

[Glitter]

Akkurat nå, frosken skrev:

Hvis du ikke allerede har snakket nøye med sosionom og NAV om den økonomiske fremtiden din, så bør du be om å få gjort det umiddelbart. 

Leser at du er veldig fortvila nå, men du har kommet deg gjennom sommeren på en mye bedre måte enn du fryktet på forhånd:-)

Det er ikke så mye jeg kan snakke med de om enda, men skal gjøre det når jeg vet mer om hvordan alt blir. I tillegg til banken og andre instanser. 

Jo mulig det. I form av å ha holdt meg unna innleggelse. Faktisk det lengste jeg har vært hjemme hittil i år. Men jeg har jo drukket en god del alkohol og også tatt Ritalin et par ganger. Jeg sa det til behandler da og det virker som at hun også tenkte at det gikk jo likevel bedre enn forventet. Hun var jo bekymret for alvorlig skade eller at jeg skulle havne fullstendig på kjøret igjen. Eller overdose. Og det har jo ikke skjedd. Så selv om det har vært skjær i sjøen så har det jo ikke vært total katastrofe. Men føler likevel skuffelse over det hele. For de siste to ukene spesielt har jeg latt meg selv forfalle helt. I dag har jeg klart å gå en tur på 15 min liksom. Det er jo ingenting. Uansett jeg vurderer å skrive meg ut i morgen. Men jeg vet ikke om det er fordi jeg vil dra hjem og være destruktiv eller om min motvilje til å være her er fordi jeg ikke trenger det. Kanskje jeg bare skal være helt åpen med henne i morgen og høre hva hun tenker er best. Hvis det å skrive meg ut er for å være destruktiv så vil jeg ikke være ærlig. Da blir jeg å si at jeg kjenner ikke jeg trengte mer enn et par dager. Men jeg får prøve å være ærlig. Hun har litt taket på meg sånn sett. Når hun sier noe/anbefaler meg noe så vil jeg gjerne høre på henne. Hehe.

[frosken]

58 minutter siden, Glitter skrev:

Det er ikke så mye jeg kan snakke med de om enda, men skal gjøre det når jeg vet mer om hvordan alt blir. I tillegg til banken og andre instanser. 

Jo mulig det. I form av å ha holdt meg unna innleggelse. Faktisk det lengste jeg har vært hjemme hittil i år. Men jeg har jo drukket en god del alkohol og også tatt Ritalin et par ganger. Jeg sa det til behandler da og det virker som at hun også tenkte at det gikk jo likevel bedre enn forventet. Hun var jo bekymret for alvorlig skade eller at jeg skulle havne fullstendig på kjøret igjen. Eller overdose. Og det har jo ikke skjedd. Så selv om det har vært skjær i sjøen så har det jo ikke vært total katastrofe. Men føler likevel skuffelse over det hele. For de siste to ukene spesielt har jeg latt meg selv forfalle helt. I dag har jeg klart å gå en tur på 15 min liksom. Det er jo ingenting. Uansett jeg vurderer å skrive meg ut i morgen. Men jeg vet ikke om det er fordi jeg vil dra hjem og være destruktiv eller om min motvilje til å være her er fordi jeg ikke trenger det. Kanskje jeg bare skal være helt åpen med henne i morgen og høre hva hun tenker er best. Hvis det å skrive meg ut er for å være destruktiv så vil jeg ikke være ærlig. Da blir jeg å si at jeg kjenner ikke jeg trengte mer enn et par dager. Men jeg får prøve å være ærlig. Hun har litt taket på meg sånn sett. Når hun sier noe/anbefaler meg noe så vil jeg gjerne høre på henne. Hehe.

Jeg skulle ønske at du ikke tillot deg å vurdere utskriving i morgen, det er noe med å ta det ansvaret du kan klare å ta selv, og jeg tror du klarer å ta ansvar for å bli de dagene du blir tilbudt å være i avdelingen. Når du tillater deg å tenke utskriving, så gjør du deg avhengig av at behandler og miljøpersonale skal overbevise deg om at du skal bli. På sett og vis er det en måte å legge ansvaret over på de andre. 

Når det gjelder det økonomiske, så skjønner jeg at du ikke kan få detaljplanlagt det, men viktig å kjenne til de reglene som finnes slik at du kan forberede deg mest mulig:-)

[Glitter]

23 minutter siden, frosken skrev:

Jeg skulle ønske at du ikke tillot deg å vurdere utskriving i morgen, det er noe med å ta det ansvaret du kan klare å ta selv, og jeg tror du klarer å ta ansvar for å bli de dagene du blir tilbudt å være i avdelingen. Når du tillater deg å tenke utskriving, så gjør du deg avhengig av at behandler og miljøpersonale skal overbevise deg om at du skal bli. På sett og vis er det en måte å legge ansvaret over på de andre. 

Når det gjelder det økonomiske, så skjønner jeg at du ikke kan få detaljplanlagt det, men viktig å kjenne til de reglene som finnes slik at du kan forberede deg mest mulig:-)

Ja du har sikkert rett i det. Kjenner bare jeg mistrives med å være her denne gangen. Kanskje fordi jeg tvinges til å forholde meg til alt uten å bruke alle de destruktive strategiene mine. Er egentlig litt forvirret rundt hva jeg vil, hva jeg skal gjøre og hva jeg trenger. Er litt derfor jeg bare prøver å la det være opp til behandler. Hadde jeg visst helt hva jeg vil så hadde jeg nok bare gjort det selv om hun mente noe annet. Tror jeg. 

[cathlin]

Jeg vet ikke om du kan vri om det destruktive i deg til noe kreativt. Men hold ut så lenge, du. 

[Glitter]

38 minutter siden, cathlin skrev:

Jeg vet ikke om du kan vri om det destruktive i deg til noe kreativt. Men hold ut så lenge, du. 

Jeg skriver mange tekster. Periodevis lite og periodevis mye. 

Ja, prøver på det.