Lei meg for at jeg ikke kan opptre som vanlig(e folk)

[Villanda]

Blir så lei meg. Skulle kjøre til familie på hytte. Inn i huset deres for å gå på do. En liten time igjen. Svimmel og småkvalm i bilen. Fortsatt etter å ha gått inn. Kjente/tenkte hvor godt det hadde vært å stoppe og overnatte her. Sliten etter bittelitt rydding og tur på butikken før jeg dro, og 3 t kjøring, og så skulle kjøre en time til og være med folk. Familie da, men likevel. Ringte og spurte om jeg kunne sove her. "alle de andre kommer". De ville jeg også skulle komme. Så bare begynte jeg å grine. Vil ikke skuffe dem, pluss lei meg for å orke så lite. Ikke vits å komme der hvis beg bare griner eller ikke orker være med dem ute. å ødelegge stemninga. De ringte tilbake og jeg fikk mer aksept på å sove her. Men griner likevel. Når jeg først begynner å grine er det så vanskelug å stoppe. I alle fall når jeg er med folk, for jeg vil skjule det, og så blir jeg mer lei meg for at jeg ikke får stoppet det og for at noen kanskje ser meg sånn.

Følte først bare hvile. Overnatte her. Alene. Det frista. Det skulle gå greit. Men så var det den forventninga om at jeg skulle komme i dag.

Jada, dette ble som en dagbokgreie.

[RamonaK]

5 minutter siden, Villanda skrev:

Blir så lei meg. Skulle kjøre til familie på hytte. Inn i huset deres for å gå på do. En liten time igjen. Svimmel og småkvalm i bilen. Fortsatt etter å ha gått inn. Kjente/tenkte hvor godt det hadde vært å stoppe og overnatte her. Sliten etter bittelitt rydding og tur på butikken før jeg dro, og 3 t kjøring, og så skulle kjøre en time til og være med folk. Familie da, men likevel. Ringte og spurte om jeg kunne sove her. "alle de andre kommer". De ville jeg også skulle komme. Så bare begynte jeg å grine. Vil ikke skuffe dem, pluss lei meg for å orke så lite. Ikke vits å komme der hvis beg bare griner eller ikke orker være med dem ute. å ødelegge stemninga. De ringte tilbake og jeg fikk mer aksept på å sove her. Men griner likevel. Når jeg først begynner å grine er det så vanskelug å stoppe. I alle fall når jeg er med folk, for jeg vil skjule det, og så blir jeg mer lei meg for at jeg ikke får stoppet det og for at noen kanskje ser meg sånn.

Følte først bare hvile. Overnatte her. Alene. Det frista. Det skulle gå greit. Men så var det den forventninga om at jeg skulle komme i dag.

Jada, dette ble som en dagbokgreie.

Vet ikke helt hva jeg skal si annet at jeg føler med deg, og forstår deg veldig godt. Jeg har det på samme måten selv, har masse dårlig samvittighet og føler det blir feil uansett hva jeg velger å gjøre. 

[Villanda]

Og så kommer den typiske ambivalensen.  Hvis jeg holder opp å grine såpass at det ikke er veldig synlig: Skal jeg gå en tur? Skal jeg bare være her? Skal jeg likevel reise og være sammen med dem i alle fall en halvtime, kanskje lenger før jeg trekker meg tilbake. Men hva om jeg bare begynner å grine igjen? Redd jeg gjør det idet jeg kommef inn døra der. Da blir det jo bare dummere.

Skal jo ikke isolere meg. Og skal holde meg i aktivitet. Så burde nok både gå tur og reise til dem. Men hvis jeg går tur risikrter jeg å møte folk jeg har kjent en gang. Jeg vil ikke snakke med noen andre en nærmeste familie. Akkurat nå før grininga er mer på avstand, ikke det en gang. Og nå får den tanken tårene til å renne igjen. 

Blir godt når jeg vet alle har dratt forbi her. Så slipper jeg være redd for å møte dem gråtende. 

Hvorfor er jeg så redd for at noen skal se meg grine?

Må vel åpne o. noen kommer. De blir vel bare bekymra hvis ikke. Men jeg bad om at de ikke skulle sende noen hit.

Endret 21. august 2020 av Villanda