Kupton. Må man bare bøye seg for psykologens konklusjon selv om det ikke samsvarer med det man selv føler?

[AnonymBruker]

Jeg opplevde noe som for meg var svært traumatisk. Jeg fikk alle symptomer på PTSD. Men fordi behandler mente at min opplevelse ikke var alvorlig nok og fordi jeg med min utdannelse burde takle dette ville hun ikke stille den diagnosen. Jeg har fortsatt tegn på PTSD lenge etter. Jeg fortalte også underveis  at jeg ble utsatt for incest som barn. Da mener plutselig ekspertene at min reaksjon på den traumatiske opplevelsen sikkert egentlig hadde med sårbarhet pga overgrepene jeg hadde opplevd. Jeg ser absolutt ingen sammenheng! Når jeg prøver å fortelle hvor voldsomt jeg opplevde det traumet som jeg nylig hadde gått igjennom får jeg høre at det ikke kan stemme at det var så fælt. Når jeg prøver å si at jeg ikke er så plaget av de opplevelsene ang incest lenger får jeg stadig høre hvor fælt det var og at det sikkert preger ALT i livet mitt. Jeg føler at jeg må ta innover meg og tro på noe jeg egentlig ikke føler samsvarer med min opplevelse. Jeg sitter fast i denne konflikten mellom hva behandler sier og hva min opplevelse er. Jeg opplever meg selv som en med god selvinnsikt men jeg ser mer og mer i behandling at en med psykiske plager blir sett på som mindre troverdig ?Hvorfor er psykologer så snar med å komme med egne konklusjoner og holde så fast på disse konklusjonene? Jeg innser at jeg bare må bøye meg for overmakten . 

Anonymkode: 43f0b...378

[aa-k-j]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg opplevde noe som for meg var svært traumatisk. Jeg fikk alle symptomer på PTSD. Men fordi behandler mente at min opplevelse ikke var alvorlig nok og fordi jeg med min utdannelse burde takle dette ville hun ikke stille den diagnosen. Jeg har fortsatt tegn på PTSD lenge etter. Jeg fortalte også underveis  at jeg ble utsatt for incest som barn. Da mener plutselig ekspertene at min reaksjon på den traumatiske opplevelsen sikkert egentlig hadde med sårbarhet pga overgrepene jeg hadde opplevd. Jeg ser absolutt ingen sammenheng! Når jeg prøver å fortelle hvor voldsomt jeg opplevde det traumet som jeg nylig hadde gått igjennom får jeg høre at det ikke kan stemme at det var så fælt. Når jeg prøver å si at jeg ikke er så plaget av de opplevelsene ang incest lenger får jeg stadig høre hvor fælt det var og at det sikkert preger ALT i livet mitt. Jeg føler at jeg må ta innover meg og tro på noe jeg egentlig ikke føler samsvarer med min opplevelse. Jeg sitter fast i denne konflikten mellom hva behandler sier og hva min opplevelse er. Jeg opplever meg selv som en med god selvinnsikt men jeg ser mer og mer i behandling at en med psykiske plager blir sett på som mindre troverdig ?Hvorfor er psykologer så snar med å komme med egne konklusjoner og holde så fast på disse konklusjonene? Jeg innser at jeg bare må bøye meg for overmakten . 

Anonymkode: 43f0b...378

Jeg er i samme situasjon. Har typiske traumereaksjoner, men vil ikke gi meg diagnose PTSD fordi traumet ikke var alvorlig nok. Jeg gir blaffen i om de ikke stiller diagnosen når jeg selv vet hvordan det opplevdes for meg. 

Endret 25. august 2020 av aa-k-j

[AnonymBruker]

8 minutter siden, aa-k-j skrev:

Jeg er i samme situasjon. Har typiske traumereaksjoner, men vil ikke gi meg diagnose PTSD fordi traumet ikke var alvorlig nok. Jeg gir blaffen i om de ikke stiller diagnosen når jeg selv vet hvordan det opplevdes for meg. 

Det å få diagnose eller ikke er ikke så viktig for meg. Men jeg skulle gjerne fått hjelp til å bearbeide den traumatiske opplevelsen. 

Anonymkode: 43f0b...378

[aa-k-j]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det å få diagnose eller ikke er ikke så viktig for meg. Men jeg skulle gjerne fått hjelp til å bearbeide den traumatiske opplevelsen. 

Anonymkode: 43f0b...378

Ja samme her, men det er mulig å få hjelp fra andre. Avtalespesialister kan brukes om en ønsker det. 

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg opplevde noe som for meg var svært traumatisk. Jeg fikk alle symptomer på PTSD. Men fordi behandler mente at min opplevelse ikke var alvorlig nok og fordi jeg med min utdannelse burde takle dette ville hun ikke stille den diagnosen. Jeg har fortsatt tegn på PTSD lenge etter. Jeg fortalte også underveis  at jeg ble utsatt for incest som barn. Da mener plutselig ekspertene at min reaksjon på den traumatiske opplevelsen sikkert egentlig hadde med sårbarhet pga overgrepene jeg hadde opplevd. Jeg ser absolutt ingen sammenheng! Når jeg prøver å fortelle hvor voldsomt jeg opplevde det traumet som jeg nylig hadde gått igjennom får jeg høre at det ikke kan stemme at det var så fælt. Når jeg prøver å si at jeg ikke er så plaget av de opplevelsene ang incest lenger får jeg stadig høre hvor fælt det var og at det sikkert preger ALT i livet mitt. Jeg føler at jeg må ta innover meg og tro på noe jeg egentlig ikke føler samsvarer med min opplevelse. Jeg sitter fast i denne konflikten mellom hva behandler sier og hva min opplevelse er. Jeg opplever meg selv som en med god selvinnsikt men jeg ser mer og mer i behandling at en med psykiske plager blir sett på som mindre troverdig ?Hvorfor er psykologer så snar med å komme med egne konklusjoner og holde så fast på disse konklusjonene? Jeg innser at jeg bare må bøye meg for overmakten . 

Anonymkode: 43f0b...378

tidligere opplevelse har antageligvis gjort deg sårbar og dermed i dårligere i stand til å håndtere den arbeidsrelaterte hendelsen. 

 

 

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det å få diagnose eller ikke er ikke så viktig for meg. Men jeg skulle gjerne fått hjelp til å bearbeide den traumatiske opplevelsen. 

Anonymkode: 43f0b...378

å snakke om og å repetere en vond opplevelse har ikke alltid god effekt , tvert i mot kan det være en måte å sitte fast i "vondtene" på. 

Anonymkode: 82cb1...c2c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

tidligere opplevelse har antageligvis gjort deg sårbar og dermed i dårligere i stand til å håndtere den arbeidsrelaterte hendelsen. 

 

 

å snakke om og å repetere en vond opplevelse har ikke alltid god effekt , tvert i mot kan det være en måte å sitte fast i "vondtene" på. 

Anonymkode: 82cb1...c2c

Regnet med å få dette svaret egentlig. Det er liksom svaret man ofte bruker på dette forumet ang temaet. Feks.( bare et eksempel) Hvis du kjørte på en person og personen døde, ville det gått inn på deg? Ville ikke det være en naturlig reaksjon å bli veldig preget? Eller ville din fortvilelse over situasjonen bare være fordi du var så sårbar pga en vond opplevelse i barndommen.? Omtrent så urimelig opplever jeg denne konklusjonen i mitt tilfelle.  Jeg er ikke opptatt av å snakke i det uendelige om traumet tro du meg, jeg unngår å tenke på det, snakke om det, gå plasser som kan minne om det, unngår å se på filmer eller lese i nyheter noe som kan minne om det. Får påtrengende minner av lyder som minner om det osv. Tro meg, jeg vil bare ha hjelp til å glemme og å leve normalt igjen. 

Anonymkode: 43f0b...378

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Regnet med å få dette svaret egentlig. Det er liksom svaret man ofte bruker på dette forumet ang temaet. Feks.( bare et eksempel) Hvis du kjørte på en person og personen døde, ville det gått inn på deg? Ville ikke det være en naturlig reaksjon å bli veldig preget? Eller ville din fortvilelse over situasjonen bare være fordi du var så sårbar pga en vond opplevelse i barndommen.? Omtrent så urimelig opplever jeg denne konklusjonen i mitt tilfelle.  Jeg er ikke opptatt av å snakke i det uendelige om traumet tro du meg, jeg unngår å tenke på det, snakke om det, gå plasser som kan minne om det, unngår å se på filmer eller lese i nyheter noe som kan minne om det. Får påtrengende minner av lyder som minner om det osv. Tro meg, jeg vil bare ha hjelp til å glemme og å leve normalt igjen. 

Anonymkode: 43f0b...378

visst blir man preget, men å bli preget er ikke det samme som å bli traumatisert . 

jeg tror konteksten er viktig. din triste opplevelse hendte i jobbsammenheng i et helseyrke der slike tilfeller dessverre skjer .

Anonymkode: 82cb1...c2c

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Regnet med å få dette svaret egentlig. Det er liksom svaret man ofte bruker på dette forumet ang temaet. Feks.( bare et eksempel) Hvis du kjørte på en person og personen døde, ville det gått inn på deg? Ville ikke det være en naturlig reaksjon å bli veldig preget? Eller ville din fortvilelse over situasjonen bare være fordi du var så sårbar pga en vond opplevelse i barndommen.? Omtrent så urimelig opplever jeg denne konklusjonen i mitt tilfelle.  Jeg er ikke opptatt av å snakke i det uendelige om traumet tro du meg, jeg unngår å tenke på det, snakke om det, gå plasser som kan minne om det, unngår å se på filmer eller lese i nyheter noe som kan minne om det. Får påtrengende minner av lyder som minner om det osv. Tro meg, jeg vil bare ha hjelp til å glemme og å leve normalt igjen. 

Anonymkode: 43f0b...378

Jeg har en venn som har opplevd akkurat det du beskriver i eksempelet ovenfor: vedkommende kjørte på en person som døde. Dette skjedde for en del år siden og min venn har klart seg svært bra. Hadde kun oppfølging hos sin lege i etterkant av hendelsen. Legen sa at nettopp det faktum at hen ikke hadde tøff baggasje fra tidligere ville påvirke utfallet i positiv retning. Så stress/sårbarhet virker inn. 

Anonymkode: f047a...d69

[kupton]

Jeg mener at jeg har lest denne historien tidligere, men det er mulig jeg tar feil. Ut fra slik jeg oppfatter det første innlegget, har jeg denne kommentaren:

1. Psykologen har rett mht diagnose. Du oppfyller sannsynligvis ikke kriteriene for PTSD.

2. Din subjektive opplevelse er virkeligheten for deg. Jeg ville valgt å gi deg behandling/hjelpe deg med det du sliter med helt uavhengig om du oppfyller kriteriene for PTSD eller ikke.

[aa-k-j]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Regnet med å få dette svaret egentlig. Det er liksom svaret man ofte bruker på dette forumet ang temaet. Feks.( bare et eksempel) Hvis du kjørte på en person og personen døde, ville det gått inn på deg? Ville ikke det være en naturlig reaksjon å bli veldig preget? Eller ville din fortvilelse over situasjonen bare være fordi du var så sårbar pga en vond opplevelse i barndommen.? Omtrent så urimelig opplever jeg denne konklusjonen i mitt tilfelle.  Jeg er ikke opptatt av å snakke i det uendelige om traumet tro du meg, jeg unngår å tenke på det, snakke om det, gå plasser som kan minne om det, unngår å se på filmer eller lese i nyheter noe som kan minne om det. Får påtrengende minner av lyder som minner om det osv. Tro meg, jeg vil bare ha hjelp til å glemme og å leve normalt igjen. 

Anonymkode: 43f0b...378

Slik er det for meg og. Unngåelse så det holder og har fått andre problemer i tillegg pga feil hjelp. Har så lyst til å gå videre selv, men livet mitt er mer og mer blitt et fengsel fordi det ikke er hjelp  få. Det er vondt og vanskelig ha det slik.

Endret 25. august 2020 av aa-k-j

[AnonymBruker]

52 minutter siden, kupton skrev:

Jeg mener at jeg har lest denne historien tidligere, men det er mulig jeg tar feil. Ut fra slik jeg oppfatter det første innlegget, har jeg denne kommentaren:

1. Psykologen har rett mht diagnose. Du oppfyller sannsynligvis ikke kriteriene for PTSD.

2. Din subjektive opplevelse er virkeligheten for deg. Jeg ville valgt å gi deg behandling/hjelpe deg med det du sliter med helt uavhengig om du oppfyller kriteriene for PTSD eller ikke.

Ok. Da slår jeg meg til ro med det. Vet at man på dette forumet ofte har snakket om at folk får denne diagnosen for lett. Og jeg vet at en del på forumet irriterer seg over disse som snakker om PTSD. En psykiater gav meg forresten PTSD-diagnose før den behandleren jeg går til nå. Den behandleren jeg går til nå er bare opptatt av overgrepene og at alle mine følelser og reaksjoner går tilbake til det. Jeg klarer ikke å følge den tanken. Jeg blir bare litt forvirret over dette diagnosefokuset og ulike meninger. Hvem har rett? Jeg bryr meg egentlig ikke lenger. Som om man ikke er verdig hjelp fordi man ikke hadde rett diagnose.  Ingen søker vel i utgangspunktet etter diagnose, man søker hjelp. Jeg lar traumet ligge for jeg ser at det aldri vil bli tatt tak i. Det ble faktisk aldri tatt tak i. Jeg fikk ikke sjanse til å se om jeg  kunne ha kommet videre hvis det ble tatt tak i da det enda var ferskt. . Det er egentlig det som er vanskelig å slippe. For jeg var en sterk person som klarte livet helt greit. 

Anonymkode: 43f0b...378