psyko(pa)tisk småbarnsfar

[Gjest vil være anonym]

Hvorfor må det gå så langt, at samboeren min må enten skade andre eller seg selv,før han blir tvangsinnlagt?Han drikker seg full,synger høylytt og spiller musikk for full styrke.Han holder oss våkne dag og natt,og "plager" oss ustanselig med sex-prat&banning,mens barna hører på.Tar opp upassende temaer om død og tortur,og snakker også nedsettende om hans egne barn.Han taklet ikke den ekstra oppmersomheten barna fikk da de var syke med feber fordi han skal alltid være midtpunktet.Selv har jeg feber,men det er det siste jeg har tid til å tenke på.Håper det ikke blir verre.

Hvordan kan man skjerme barna da,når man ikke har noe nettverk rundt seg?Samboeren min har jagd ut vennene mine og t.o.m. min egen familie har han fått til å snu seg i mot meg.

Barnevernet truer indirekte,at dersom jeg flytter for meg selv,vil de ikke tro at jeg takler det??Noe så frekt og helt ubegrunnet spør du meg.De viser kun tillit til min voldelige,alkoholiserte samboeren min og hans familie som skamroser hans omsorgsevne og har ensidig neg. fokus på meg som mor.

[Gjest Osram]

De er liksom til for å beskytte barnet, selv har jeg opplevd det motsatte for ikke å snakke om alle historiene som viser bare at de gjør det motsatte, de gjør ikke det som er til barnets beste i mange saker men rett og slett det som er til det verre. Jeg kan ikke forstå fremgangsmåtene deres. Det er en innstans som får meg til å tenke på gamle dager, læreren med pisken og lobotomering.

[Gjest bipoline]

De er liksom til for å beskytte barnet, selv har jeg opplevd det motsatte for ikke å snakke om alle historiene som viser bare at de gjør det motsatte, de gjør ikke det som er til barnets beste i mange saker men rett og slett det som er til det verre. Jeg kan ikke forstå fremgangsmåtene deres. Det er en innstans som får meg til å tenke på gamle dager, læreren med pisken og lobotomering.

Som en motvekt: barnevernet kan være en fantastisk støtte i en vanskelig tid for familien. De kan komme inn i bildet som avlastning før det går så langt som at det blir tvang. Det dreier seg mye om tillit.

Barnevernet gjør MYE godt for mange barn rundt om i landet, men de gode gjerningene hører vi lite om. Og når det ikke er så bra - ja da hører vi bare fra klientens side fordi barnevernet er bundet av taushetsplikt.

Jeg lurer også på bakgrunnen for hovedinnlegget her - hvorfor har barnevernet så liten tillit til kvinnen som mor? Hvorfor ser ingen andre hvordan parneren oppfører seg; det virket jo ikke som at han var en særlig stille type? Kan det være flere sider av saken? For hvis ikke vil det jo være rene galskapen å fortsette i dette samlivet og det må jo også diverse hjelpeetater se og forstå!

[Gjest vil være anonym]

De er liksom til for å beskytte barnet, selv har jeg opplevd det motsatte for ikke å snakke om alle historiene som viser bare at de gjør det motsatte, de gjør ikke det som er til barnets beste i mange saker men rett og slett det som er til det verre. Jeg kan ikke forstå fremgangsmåtene deres. Det er en innstans som får meg til å tenke på gamle dager, læreren med pisken og lobotomering.

Jeg ble faktisk hindret av barnevernet til å dra på krisesentret,siden de mente jeg var i ubalanse??Kansje ikke så rart at jeg gråt av mine fys.og psyk.smerter etter å ha blitt slått ned av samboeren min imens jeg lå å ammet.Kald og kynisk som han var klarte han å holde seg"cool" under avhøret av politiet,da de kom sammen med barnevernet,mens jeg ble beskrevet som en hysterisk husmor,selvom jeg ikke gjorde noe annet enn å holde barnet i armene samtidig som jeg gråtende prøvde å avgi en forklaring,mens samboeren min saboterte og kommenterte,benektet alt.Han fikk hele scenansen til å se ut som at han var den omsorgsfulle barnefaren som bare tok av seg sin syke samboer.De godtok at han brukte vold pga.berettiget harme???Jeg maste bare på at han skulle gå en tur med barnevogna det var alt!

[Gjest Osram]

Jeg ble faktisk hindret av barnevernet til å dra på krisesentret,siden de mente jeg var i ubalanse??Kansje ikke så rart at jeg gråt av mine fys.og psyk.smerter etter å ha blitt slått ned av samboeren min imens jeg lå å ammet.Kald og kynisk som han var klarte han å holde seg"cool" under avhøret av politiet,da de kom sammen med barnevernet,mens jeg ble beskrevet som en hysterisk husmor,selvom jeg ikke gjorde noe annet enn å holde barnet i armene samtidig som jeg gråtende prøvde å avgi en forklaring,mens samboeren min saboterte og kommenterte,benektet alt.Han fikk hele scenansen til å se ut som at han var den omsorgsfulle barnefaren som bare tok av seg sin syke samboer.De godtok at han brukte vold pga.berettiget harme???Jeg maste bare på at han skulle gå en tur med barnevogna det var alt!

*rister på hodet og tårene triller* Jeg blir helt oppgitt av det samfunnet vi lever i, det er visst ikke til for oss som vil alt godt. Jeg kjenner meg igjen i din beskrivelse. Det virker nesten som om de støtter det som kan skade istedne for å støtte den personen som vil barnet godt, vil beskytte det. Jeg tror de elsker å ta fra deg ansvar, de elsker makt, og elsker å gjøre det motsatte av det de bør, bare for å utøve makten sin. De vil heller at barnet skal bo hos en voldtektsforbryter enn hos en som vil barnet vel! Slik er denne drittverdenen vi lever i, vi enkeltmennesker ere så små, vi betyr ingenting, vi er bare født for å bli umyndigjort og for å gå i fortapelse. Det kan ofte virke som om det onde er sterkere enn det gode.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Som en motvekt: barnevernet kan være en fantastisk støtte i en vanskelig tid for familien. De kan komme inn i bildet som avlastning før det går så langt som at det blir tvang. Det dreier seg mye om tillit.

Barnevernet gjør MYE godt for mange barn rundt om i landet, men de gode gjerningene hører vi lite om. Og når det ikke er så bra - ja da hører vi bare fra klientens side fordi barnevernet er bundet av taushetsplikt.

Jeg lurer også på bakgrunnen for hovedinnlegget her - hvorfor har barnevernet så liten tillit til kvinnen som mor? Hvorfor ser ingen andre hvordan parneren oppfører seg; det virket jo ikke som at han var en særlig stille type? Kan det være flere sider av saken? For hvis ikke vil det jo være rene galskapen å fortsette i dette samlivet og det må jo også diverse hjelpeetater se og forstå!

Har du noen gang hatt personlig kontakt med barnevernet, hva har de hjulpet deg med?

[Gjest vil være anonym]

Som en motvekt: barnevernet kan være en fantastisk støtte i en vanskelig tid for familien. De kan komme inn i bildet som avlastning før det går så langt som at det blir tvang. Det dreier seg mye om tillit.

Barnevernet gjør MYE godt for mange barn rundt om i landet, men de gode gjerningene hører vi lite om. Og når det ikke er så bra - ja da hører vi bare fra klientens side fordi barnevernet er bundet av taushetsplikt.

Jeg lurer også på bakgrunnen for hovedinnlegget her - hvorfor har barnevernet så liten tillit til kvinnen som mor? Hvorfor ser ingen andre hvordan parneren oppfører seg; det virket jo ikke som at han var en særlig stille type? Kan det være flere sider av saken? For hvis ikke vil det jo være rene galskapen å fortsette i dette samlivet og det må jo også diverse hjelpeetater se og forstå!

Jeg har fått mange positive utredninger om min omsorgsevne i forhold til barna,og da har både psyk.overlege,spesalpedagog og sosionom uttalt seg.Grunnen til at vi fikk kontakt med barnevernet var jo at samboeren min ble tvansinnlagt ,og da ble det automatisk sendt ut en bekymringmelding fra sykehuset angående min samboers omsorgsevne.

Du ha vel ikke oppfatte poenget hva det betyr å leve sammne med en psyko(pa)tisk mann?Utenpå sjarmør,men innenfor husets 4 vegger er han en tyrann,med alt det innebærer av manipuleringsevne og påvirkningskraft.