Psykiatri pr i dag kontra tidlig 90tall.

[AnonymBruker]

Da jeg var førstegansdiagnostisert med schizofreni i 92 var det ikke noen ledig sykehusplass til meg. Be søkt inn på intermediær avdeling på Blakstad. Men de avslo. Så jeg havnet på (P)sykehjem i stedet. Det var ett jævla høl for å si det mildt. Bare veldig syke pasienter. Jeg vet ikke om de var hjerneskadet, eller om hele gjengen bare var kronikere med hebefreni som diagnose.

 

Jeg var mer oppegående enn de andre der, så jeg manipulerte meg ut ved hjelp av ett fingert "selvmordsforsøk". DVS jeg gjorde det så de ikke kunne ha meg der. Så ble jeg skrevet ut og jeg søkte meg til poliklinikk jeg fikk gå på ett år.

 

Så fulgte det år uten oppfølgning og jeg hadde kastet alle medisinene i do. Jeg var antagelig psykotisk. Psykosen brant delvis ut etter 2.3 ille år der jeg hadde mange rare opplevelser. Jeg ble tilslutt litt bedre,  jeg ble litt sosial igjen.

 

noen år senere ble jeg syk på nytt. Denne gangen sognet jeg til OSLO og må si att de ressursene de hadde da var noe helt annet enn på tidlig 90 tallet. I Akershus.

Samtidig leser jeg om att det er så dårlig stilt i psykiatrien og att "alt var bedre før". Vel min opplevelse av det er helt motsatt.

 

Så hva er fakta? Er dette noe som varierer mellom kommuner/fylker? Var jeg uheldig fordi den regionen av Akershus ikke hadde eget psyk sykehus, kun sykehusavdelinger 1 lukket og 1 åpen? Men ikke noe dedikert psykiatrisk sykehus? Og att Asker Bærum prioriterte egne borgere?

 

Jeg synes i hvert fall att jeg ble avspist med veldig lite til å ha fått en så alvorlig diagnose som schizofreni. Ett sykehjem med kronikere satte arr i sjelen på en 18 åring.

 

Så bedre nå enn før? Eller tilfeldig? 

Anonymkode: c776a...d7e

[kupton]

Det er langt bedre nå enn på 80-tallet. 

[AnonymBruker]

Har ikke noe svar på spørsmålet, men må si det er interessant med de som er psykotiske uten å gå på medisiner. Hvordan var dette? Trakk du deg unna alle sosialt mens du var psykotisk? Varte psykosen i 2-3 år umedisinert? 

Har selv hatt psykoser uten at jeg har blitt medisinert. 

Anonymkode: 2229f...3bc

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke noe svar på spørsmålet, men må si det er interessant med de som er psykotiske uten å gå på medisiner. Hvordan var dette? Trakk du deg unna alle sosialt mens du var psykotisk? Varte psykosen i 2-3 år umedisinert? 

Har selv hatt psykoser uten at jeg har blitt medisinert. 

Anonymkode: 2229f...3bc

Ja, jeg bodde for meg selv, og hadde ingen venner eller noe. Min far kjørte meg på butikken hver 14de dag. Ellers ikke noe sosialt. Jeg sov med klær, pusset ikke tenner, og hadde forestillinger som ikke er forenlige med fornuften. Noen slags hallusinasjoner hadde jeg også. Av att gafler ble presset ned i ganen min. Leiligheten var helt full av rot og sluket i dusjen var tett og jeg vasset inn med sko på når jeg måtte på do, istedet for å ringe rørlegger. Jeg hadde veldig lite penger, men trodde det meste var fult av smitte så jeg kastet dyre matvarer fordi jeg hadde sett ett "sår" på henda til kassadama. Jeg trodde hiv kunne spres elektronisk og det hele. Det var helt galematias.

 

Anonymkode: c776a...d7e

[frosken]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da jeg var førstegansdiagnostisert med schizofreni i 92 var det ikke noen ledig sykehusplass til meg. Be søkt inn på intermediær avdeling på Blakstad. Men de avslo. Så jeg havnet på (P)sykehjem i stedet. Det var ett jævla høl for å si det mildt. Bare veldig syke pasienter. Jeg vet ikke om de var hjerneskadet, eller om hele gjengen bare var kronikere med hebefreni som diagnose.

 

Jeg var mer oppegående enn de andre der, så jeg manipulerte meg ut ved hjelp av ett fingert "selvmordsforsøk". DVS jeg gjorde det så de ikke kunne ha meg der. Så ble jeg skrevet ut og jeg søkte meg til poliklinikk jeg fikk gå på ett år.

 

Så fulgte det år uten oppfølgning og jeg hadde kastet alle medisinene i do. Jeg var antagelig psykotisk. Psykosen brant delvis ut etter 2.3 ille år der jeg hadde mange rare opplevelser. Jeg ble tilslutt litt bedre,  jeg ble litt sosial igjen.

 

noen år senere ble jeg syk på nytt. Denne gangen sognet jeg til OSLO og må si att de ressursene de hadde da var noe helt annet enn på tidlig 90 tallet. I Akershus.

Samtidig leser jeg om att det er så dårlig stilt i psykiatrien og att "alt var bedre før". Vel min opplevelse av det er helt motsatt.

 

Så hva er fakta? Er dette noe som varierer mellom kommuner/fylker? Var jeg uheldig fordi den regionen av Akershus ikke hadde eget psyk sykehus, kun sykehusavdelinger 1 lukket og 1 åpen? Men ikke noe dedikert psykiatrisk sykehus? Og att Asker Bærum prioriterte egne borgere?

 

Jeg synes i hvert fall att jeg ble avspist med veldig lite til å ha fått en så alvorlig diagnose som schizofreni. Ett sykehjem med kronikere satte arr i sjelen på en 18 åring.

 

Så bedre nå enn før? Eller tilfeldig? 

Anonymkode: c776a...d7e

Du har fortalt om dine erfaringer i psykiatrien som svært ung også tidligere, og det er få historier på dol som har gjort større inntrykk på meg enn din. Jeg tror kanskje at du har rett i at bostedet ditt da du ble syk, kan ha hatt stor betydning. Hadde du bodd i Oslo, så ville du høyst sannsynlig fått tilbud om innleggelse på avdeling for førstegangspsykose. De psykiatriske sykehjemmene ble bare brukt for folk som hadde gjennomgått mye behandling og som til tross for dette ble antatt å ha varig behov for institusjonsplass.

I Akershus var det er ganske begrenset tilbud til mange på 90-tallet, har hørt om flere som fikk avslag på Blakstad til tross for alvorlig sykdom. 

[AnonymBruker]

55 minutter siden, frosken skrev:

Du har fortalt om dine erfaringer i psykiatrien som svært ung også tidligere, og det er få historier på dol som har gjort større inntrykk på meg enn din. Jeg tror kanskje at du har rett i at bostedet ditt da du ble syk, kan ha hatt stor betydning. Hadde du bodd i Oslo, så ville du høyst sannsynlig fått tilbud om innleggelse på avdeling for førstegangspsykose. De psykiatriske sykehjemmene ble bare brukt for folk som hadde gjennomgått mye behandling og som til tross for dette ble antatt å ha varig behov for institusjonsplass.

I Akershus var det er ganske begrenset tilbud til mange på 90-tallet, har hørt om flere som fikk avslag på Blakstad til tross for alvorlig sykdom. 

Ja jeg tror det var bedre i Oslo. Jeg fikk 3 mnd på akuttpsykiatrisk post da før sykehjemmet. Ble tvangsinnlagt mens jeg var frivillig på åpen avdeling. Men det sykehjemmet var pyton altså. De som jobbet der var lite koselige også.

 

Takk for svar

Anonymkode: c776a...d7e

[Eva Sofie]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg tror det var bedre i Oslo. Jeg fikk 3 mnd på akuttpsykiatrisk post da før sykehjemmet. Ble tvangsinnlagt mens jeg var frivillig på åpen avdeling. Men det sykehjemmet var pyton altså. De som jobbet der var lite koselige også.

 

Takk for svar

Anonymkode: c776a...d7e

Jeg har lest litt her og litt der av det du har delt, men har sikkert ikke fått med meg like mye som @Frosken siden hun har vært her mye lenger enn meg, men i likhet med Frosken har din historie gjort inntrykk på også meg. Å plassere en ung 18-åring på psykiatrisk sykehjem, er uverdig. Jeg var noen ganger innlagt på et DPS på begynnelsen av 2000-tallet hvor det var svært dårlige eldre pasienter jeg tror var der over tid. At det var en "etterstasjon" fra 90-tallets langtidsplasser e.l., men der så jeg mye rart jeg aldri har sett i psykiatrien siden og jeg vil tro at det klientellet fint kunne passet inn på dette sykehjemmet du var plassert på. Som min nåvæende psykolog har uttalt en gang: "Det er bare å beklage på det psykiatriske helsevesenets vegne at du har blitt behandlet slik." Da beklaget han ikke den innleggelsen på DPS-et jeg refererte, men noe helt annet.

[AnonymBruker]

8 timer siden, Eva Sofie skrev:

Jeg har lest litt her og litt der av det du har delt, men har sikkert ikke fått med meg like mye som @Frosken siden hun har vært her mye lenger enn meg, men i likhet med Frosken har din historie gjort inntrykk på også meg. Å plassere en ung 18-åring på psykiatrisk sykehjem, er uverdig. Jeg var noen ganger innlagt på et DPS på begynnelsen av 2000-tallet hvor det var svært dårlige eldre pasienter jeg tror var der over tid. At det var en "etterstasjon" fra 90-tallets langtidsplasser e.l., men der så jeg mye rart jeg aldri har sett i psykiatrien siden og jeg vil tro at det klientellet fint kunne passet inn på dette sykehjemmet du var plassert på. Som min nåvæende psykolog har uttalt en gang: "Det er bare å beklage på det psykiatriske helsevesenets vegne at du har blitt behandlet slik." Da beklaget han ikke den innleggelsen på DPS-et jeg refererte, men noe helt annet.

Det verste med oppholdet var att jeg gikk på 16mg haldol og var så preget av parkinsonisme att jeg ikke klarte å få på meg sko, og måtte kjempe en halvtime for å få på meg klerne. Jeg var der mange uker før tilsynslegen gadd å bruke 2 minutter på å endre dosen og gi meg antiparkinsonmedisin. Da han gjorde dette så ble det lettere å være der, fordi jeg klarte å si imot. Feks var det en regel om att man kun fikk røyke 10 sigaretter om dagen, men når jeg klarte å gå på butikken var det jo lett å jukse med det. IOM att personalet ikke hadde hånd om de sigarettene. Jeg veide også 62kg og var 186+ høy. For å fete meg opp tvinget de meg til å spise selv om jeg brakk meg. Og med den parkinsonismen var det umulig å stå opp for meg selv. Men så snart jeg ble kvitt den parkinsonismen så bestemte jeg meg att der skulle jeg ikke være, så jeg svelget en pilleboks jeg tok med hjemmefra etter perm, og så viste jeg den til personalet, og hoppet ut vinduet (1etg), så måtte de ringe lensmannen og de fant meg og tok meg med til pumping. Jeg la ingenting i mellom å sa til de på sykehuset att jeg kom til å ikke oppføre meg hvis jeg ble sendt tilbake til det drittstedet. Så jeg slapp ut etter 10dager på akuttpsykiatrisk.

 

Dette var jo det jeg håpet på, men etter jeg hadde fått mine påregnede timer på poliklinikken som det het da, endte jeg opp umedisinert i flere år, der jeg antagelig var psykotisk og levde i en forsøplet leilighet uten personlig hygiene eller noe som helst. Jeg var veldig syk. Jeg følte mange år senere hva om jeg hadde fått den plassen på intermediær avdeling på blakstad... Kanskje jeg hadde fått ett opplegg som funket.

Anonymkode: c776a...d7e

[emilie321]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det verste med oppholdet var att jeg gikk på 16mg haldol og var så preget av parkinsonisme att jeg ikke klarte å få på meg sko, og måtte kjempe en halvtime for å få på meg klerne. Jeg var der mange uker før tilsynslegen gadd å bruke 2 minutter på å endre dosen og gi meg antiparkinsonmedisin. Da han gjorde dette så ble det lettere å være der, fordi jeg klarte å si imot. Feks var det en regel om att man kun fikk røyke 10 sigaretter om dagen, men når jeg klarte å gå på butikken var det jo lett å jukse med det. IOM att personalet ikke hadde hånd om de sigarettene. Jeg veide også 62kg og var 186+ høy. For å fete meg opp tvinget de meg til å spise selv om jeg brakk meg. Og med den parkinsonismen var det umulig å stå opp for meg selv. Men så snart jeg ble kvitt den parkinsonismen så bestemte jeg meg att der skulle jeg ikke være, så jeg svelget en pilleboks jeg tok med hjemmefra etter perm, og så viste jeg den til personalet, og hoppet ut vinduet (1etg), så måtte de ringe lensmannen og de fant meg og tok meg med til pumping. Jeg la ingenting i mellom å sa til de på sykehuset att jeg kom til å ikke oppføre meg hvis jeg ble sendt tilbake til det drittstedet. Så jeg slapp ut etter 10dager på akuttpsykiatrisk.

 

Dette var jo det jeg håpet på, men etter jeg hadde fått mine påregnede timer på poliklinikken som det het da, endte jeg opp umedisinert i flere år, der jeg antagelig var psykotisk og levde i en forsøplet leilighet uten personlig hygiene eller noe som helst. Jeg var veldig syk. Jeg følte mange år senere hva om jeg hadde fått den plassen på intermediær avdeling på blakstad... Kanskje jeg hadde fått ett opplegg som funket.

Anonymkode: c776a...d7e

Synes det er trist å lese om hvordan du ble behandlet.  Ble selv lagt inn på slutten av 80 tallet og fikk veldig god behandling i mange år. Så jeg tror nok det var store forskjeller hvor i landet en bodde. 

[Marye]

Gripende å lese hva du har gjennomgått... 

 

fins slike psykehjem enda,,??

[Eva Sofie]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det verste med oppholdet var att jeg gikk på 16mg haldol og var så preget av parkinsonisme att jeg ikke klarte å få på meg sko, og måtte kjempe en halvtime for å få på meg klerne. Jeg var der mange uker før tilsynslegen gadd å bruke 2 minutter på å endre dosen og gi meg antiparkinsonmedisin. Da han gjorde dette så ble det lettere å være der, fordi jeg klarte å si imot. Feks var det en regel om att man kun fikk røyke 10 sigaretter om dagen, men når jeg klarte å gå på butikken var det jo lett å jukse med det. IOM att personalet ikke hadde hånd om de sigarettene. Jeg veide også 62kg og var 186+ høy. For å fete meg opp tvinget de meg til å spise selv om jeg brakk meg. Og med den parkinsonismen var det umulig å stå opp for meg selv. Men så snart jeg ble kvitt den parkinsonismen så bestemte jeg meg att der skulle jeg ikke være, så jeg svelget en pilleboks jeg tok med hjemmefra etter perm, og så viste jeg den til personalet, og hoppet ut vinduet (1etg), så måtte de ringe lensmannen og de fant meg og tok meg med til pumping. Jeg la ingenting i mellom å sa til de på sykehuset att jeg kom til å ikke oppføre meg hvis jeg ble sendt tilbake til det drittstedet. Så jeg slapp ut etter 10dager på akuttpsykiatrisk.

 

Dette var jo det jeg håpet på, men etter jeg hadde fått mine påregnede timer på poliklinikken som det het da, endte jeg opp umedisinert i flere år, der jeg antagelig var psykotisk og levde i en forsøplet leilighet uten personlig hygiene eller noe som helst. Jeg var veldig syk. Jeg følte mange år senere hva om jeg hadde fått den plassen på intermediær avdeling på blakstad... Kanskje jeg hadde fått ett opplegg som funket.

Anonymkode: c776a...d7e

Jeg tror faktisk du gjorde et godt valg for deg selv og fremtiden/livet ditt å gjøre et halvhjertet eller simulert selvmordsforsøk (usikker hva jeg skal kalle det) i akkurat den situasjonen du befant deg i, selv om jeg ikke vil anbefale det generelt. Jeg tenker i hvert fall at du har blitt grovt sviktet av psykiatrien - når du sier at du etterpå levde i en forsøplet leilighet. Og vanskelig å si hva som kunne skjedd hvis om at og i fall osv., men forstår godt at du ofte kan tenke på det og kanskje føle bitterhet eller sårhet over å ha gått glipp av et annet liv. Har du ev. vurdert å søke om pasientskadeerstatning som et lite plaster på såret? det kan ikke rette opp i livet og det som har skjedd, men kanskje gi deg nye muligheter for fortsettelsen om du får medhold. Vet ikke hvordan det er med saker og foreldelsesfrist der? Jeg vet i det hele tatt svært lite, så ta forslaget mitt for det det er verdt

Å få 16 mg Haldol høres ut som en massiv overmedisinering av hva som er behovet. Det lille ukyndige meg leser ut av Felleskatalogen, burde det være tilstrekkelig med 1/4 av dosen da det står i Felleskatalogen at "Pasienter som opplever første episode med schizofreni responderer vanligvis på 2-4 mg daglig, mens pasienter som har opplevd flere episoder med schizofreni kan trenge doser på opptil 10 mg daglig." Det står også at laveste mulige dose bør tilstrebes. Jeg fikk selv Haldol en periode, men jeg husker ikke presist dosen. Jeg tror det enten var 4 eller 6 mg. Jeg synes dét var ille nok. Husker det var vanskelig å få særlig armer og hender til å fungere slik jeg ville, men jeg gikk samtidig på en del Rivotril, så ikke godt å vite hva som kom fra hva.

Endret 29. august 2020 av Eva Sofie

[AnonymBruker]

Takk for oppmuntrende ord  Til alle som har svart.

 

Jeg fikk 16 mg haldol. Jeg tror ass. legen som forskrev det på den lukkede akuttavdelingen mente jeg var sykere enn jeg var. Dessuten hadde vi en lang rundans fordi jeg ikke ville ta medisin frivillig, og måtte fattes vedtak om tvangsmedisinering om. Maks dose Haldol er 20mg. Men det er sjeldent nå om dagen det gis mer enn 10mg. Det er vel en medisin som ikke brukes så mye lengre heldigvis.

Anonymkode: c776a...d7e