Økning av paranoia?

[aa-k-j]

Jeg sliter fra før med paranoia (pga unormalt mange negative erfaringer) og virker som paranoide tanker utvikler seg. Jeg tør omtrent ikke gå ut og er redd folk (spesifikke folk) skal ta meg. Nå har tankene begynt å dreie seg om frykt for å bli forgiftet. Har mye negative erfaringer med en saksbehandler på tildelingskontoret og jeg er blitt redd den personen. Når vedkommende tar kontakt (hvis det er noe) får jeg endel angst og jeg tør ikke møte på kontoret der. Det henger sammen med traumene. Men nå frykter jeg at saksbehandleren skal bytte ut medisiner med andre ting da jeg har hjemmesykepleie via kommunen. Medisinene blir jo pakket et annet sted og jeg får i multidose, men tankene er der likevel. Jeg liker det ikke. Har episoder hvor paranoiaen er endel sterkere enn andre ganger og da tror jeg nesten alle er ute etter meg. Det er plagsomt, men er skeptisk til medisiner nettopp pga paranoiaen. Mine spørsmål er da. Risikerer jeg å bli behandlet på tvang eller er det helt opp til meg? Jeg får ofte dårlige reaksjoner på medisiner og slutter da ofte med de og det og kan jo øke paranoiaen mer fordi da kan det jo tolkes (i verste fall) som bevis for at det er gift jeg får. Avtalespesialisten mener jeg har bipolar lidelse  (DPS mener jeg har trekk fra EUPF og annen pf), men med tanke på paranoiaen så lurer jeg på om det er noe annet det kan tyde på. Har alltid vært litt skeptisk, men langt fra slik som dette.

[AnonymBruker]

Du skjønner jo tydeligvis selv at det er sykt og at du er paranoid da, siden du skriver dette på psykiatriforumet. 

Anonymkode: 1e38f...b39

[aa-k-j]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du skjønner jo tydeligvis selv at det er sykt og at du er paranoid da, siden du skriver dette på psykiatriforumet. 

Anonymkode: 1e38f...b39

Ja, men jeg er jo litt redd dette skal bli verre og da spørs det hvor sykt jeg vet det er om det skjer. Altså at jeg på en måte mister bakkekontakten.

Endret 30. august 2020 av aa-k-j

[stjernestøv]

Kjenner til noe av det der, har aldri vært snakk om tvang. Men det er vanskelig å være så redd. 

[aa-k-j]

17 minutter siden, stjernestøv skrev:

Kjenner til noe av det der, har aldri vært snakk om tvang. Men det er vanskelig å være så redd. 

Ja det hemmer meg endel. Blir jo mer isolert enn om jeg ikke hadde vært så paranoid. 

[frosken]

38 minutter siden, aa-k-j skrev:

Ja det hemmer meg endel. Blir jo mer isolert enn om jeg ikke hadde vært så paranoid. 

Men du blir sannsynligvis også dårligere psykisk av å leve så isolert uten stimuli. Hva med å delta på aktiviteter på et eller annet lavterskeltilbud? 

[aa-k-j]

22 minutter siden, frosken skrev:

Men du blir sannsynligvis også dårligere psykisk av å leve så isolert uten stimuli. Hva med å delta på aktiviteter på et eller annet lavterskeltilbud? 

Jeg er visst bipolar og uten medisiner i tillegg paranoiaen ødelegger der og. Er jeg høyt oppe har jeg så sterk trang til å prate at jeg ofte prater i munnen på andre. Jeg har fått beskjed om å være i aktivitet, men ikke for mye. Er jeg høyt oppe fra før blir det verre om jeg omgås for mye folk. Jeg sykler på kveldene for da er det roligere og mørkt, handler mat i butikken om jeg må, har begynt å bake litt, driver med puslespill og har ei venninne jeg besøker hver uke. Besøker også familie ca ei uke i måneden, men dette er folk jeg kjenner. Jeg er for paranoid til mer og er generelt en ganske usikker person. Ikke på meg selv, men på andre. Jeg er ikke helt isolert og litt stimuli får jeg jo. 

[AnonymBruker]

25 minutter siden, aa-k-j skrev:

Jeg er visst bipolar og uten medisiner i tillegg paranoiaen ødelegger der og. Er jeg høyt oppe har jeg så sterk trang til å prate at jeg ofte prater i munnen på andre. Jeg har fått beskjed om å være i aktivitet, men ikke for mye. Er jeg høyt oppe fra før blir det verre om jeg omgås for mye folk. Jeg sykler på kveldene for da er det roligere og mørkt, handler mat i butikken om jeg må, har begynt å bake litt, driver med puslespill og har ei venninne jeg besøker hver uke. Besøker også familie ca ei uke i måneden, men dette er folk jeg kjenner. Jeg er for paranoid til mer og er generelt en ganske usikker person. Ikke på meg selv, men på andre. Jeg er ikke helt isolert og litt stimuli får jeg jo. 

du leve rjo relativt mutters alene, hva med et aktivitetssenter eller organisert frivillig arbeid?

Anonymkode: 08cf5...1d0

[aa-k-j]

Jeg vurderer å søke støttesamtaler i kommunen og få noen å prate med om noe av dette og andre ting jeg sliter med. Og vurderer et samarbeid da med fastlegen. Feks at sykepleier forteller hvordan jeg er i samtaler (ikke nødvendigvis hva som blir sagt) og generell observasjon. Jeg tenkte på innleggelse over tid med en betingelse for å må være med på det jeg kan være med på (har litt somatiske begrensninger) og må gå/sykle tur daglig når det er dagslys og permisjon i helgene for å prøve meg alene og eventuelt samarbeide om medisiner. Men DPS tror at innleggelse er noe jeg vil istedenfor at jeg ser på det som en hjelp på veien til å klare ting selv. Det er jo jeg som må gjøre mesteparten av jobben når det gjelder meg og min helse. Men når jeg står alene slik jeg gjør nå gjør det ikke enkelt. Har forsøkt å få kontakt med fastlegen til ingen nytte. 

[aa-k-j]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

du leve rjo relativt mutters alene, hva med et aktivitetssenter eller organisert frivillig arbeid?

Anonymkode: 08cf5...1d0

Det er dessverre mye fullt der det er slike tilbud. Frivillighetssentralen her er nedlagt og dagsenteret kan jeg ikke bruke pga andre brukere som har negativ påvirkning på min psyke. Det er og mest på ettermiddagen og kvelden jeg har best utbytte av ting. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, aa-k-j skrev:

Det er dessverre mye fullt der det er slike tilbud. Frivillighetssentralen her er nedlagt og dagsenteret kan jeg ikke bruke pga andre brukere som har negativ påvirkning på min psyke. Det er og mest på ettermiddagen og kvelden jeg har best utbytte av ting. 

Kanskje du kan være i et tiltak fra nav? Å bare suse alene gjør ikke mange godt.

Anonymkode: 08cf5...1d0

[aa-k-j]

Jeg skal kanskje reise til familie neste uke da jeg har kjøpt meg moped som skal hentes nær der de bor. Venter bare på skiltet så er jeg litt mer mobil. Da jeg kommer hjem blir det å få time hos fastlegen om dette. Kanskje kontakte DPS om den brukerstyrte plassen er ledig. Har ikke brukt den siden mars og tror behovet er det nå. Men DPS må bare vente til jeg kommer hjem for da ser jeg mer hvordan jeg har det. 

[aa-k-j]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du kan være i et tiltak fra nav? Å bare suse alene gjør ikke mange godt.

Anonymkode: 08cf5...1d0

Jeg er ufør og må klare meg selv.

[aa-k-j]

Jeg er blitt mye kritisert for positive ting jeg gjorde for meg og min helse. Tidligere kunne jeg gå turer, sykle på dagtid, være langt mer sosial og i mer aktivitet (ikke for mye). Men når helsepersonell kritiserer meg i en årrekke for å være impulsiv på en negativ måte så blir man bare utrygg og trekker seg unna. Det ble jo hardnakket påstått jeg trengte hjelp når jeg klarte meg selv og det og varte lenge. Jeg har i prinsippet blitt foret med at det som jeg klarte selv ikke var godt nok, positive ting var sykdom og at jeg var sosial var heller ikke bra. I tillegg til  bli retraumatisert av samme personer. Jeg mistet til slutt mestringsfølelsen. Og dette var helsepersonell. Nå har jeg heldigvis en fastlege som mener pasienten må få bestemme selv og det hjelper på, men veien blir likevel ikke kort etter alt jeg har opplevd for det jeg skriver om nå er bare en brøkdel av kritikk jeg har fått om meg og min mestring. 

[aa-k-j]

Jeg har veldig lyst til å ha en liten deltidsjobb om så bare noen få timer i uka, men mine problemer er for store for tiden til at jeg ser det som nær umulig i nær fremtid. På VTA bedriften her jeg bor må man jobbe 50 % for å få fast og det blir for mye. Så må klare å finne jobb selv, men helsa må komme først. Må muligens gjennom en operasjon i vinter så må uansett vente til etter det er gjort eller avklart og da hadde det jo vært greit å få hjelp med det psykiske først så jeg har større muligheter for å både meste ting mer og få mer mestringsfølelse. 

Endret 30. august 2020 av aa-k-j

[AnonymBruker]

3 timer siden, aa-k-j skrev:

Jeg vurderer å søke støttesamtaler i kommunen og få noen å prate med om noe av dette og andre ting jeg sliter med. Og vurderer et samarbeid da med fastlegen. Feks at sykepleier forteller hvordan jeg er i samtaler (ikke nødvendigvis hva som blir sagt) og generell observasjon. Jeg tenkte på innleggelse over tid med en betingelse for å må være med på det jeg kan være med på (har litt somatiske begrensninger) og må gå/sykle tur daglig når det er dagslys og permisjon i helgene for å prøve meg alene og eventuelt samarbeide om medisiner. Men DPS tror at innleggelse er noe jeg vil istedenfor at jeg ser på det som en hjelp på veien til å klare ting selv. Det er jo jeg som må gjøre mesteparten av jobben når det gjelder meg og min helse. Men når jeg står alene slik jeg gjør nå gjør det ikke enkelt. Har forsøkt å få kontakt med fastlegen til ingen nytte. 

Støtter deg på å søke støttesamtaler i kommunepsykiatrien. Jeg har dette og syns det fungerer fint. Det er mer et lavterskeltilbud enn DPS, og man kan ta opp alt man har på hjertet.

Anonymkode: 1e753...f4e

[aa-k-j]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Støtter deg på å søke støttesamtaler i kommunepsykiatrien. Jeg har dette og syns det fungerer fint. Det er mer et lavterskeltilbud enn DPS, og man kan ta opp alt man har på hjertet.

Anonymkode: 1e753...f4e

Tidligere støttesamtaler gikk til hel... fordi det ble søkt for helt andre problemer enn hva jeg hadde og selv om jeg ikke ville og ble bare retraumatisert og siden har det gått slag i slag med feil. Og fokuset da var å få meg i aktivitet, søke miljøarbeider tjenesten og bruke dagsenteret. Jeg ble mildt sagt presset over lang tid. Feilen startet hos tidligere fastlege som bare antok ting. Er mye derfor jeg er så paranoid så tenker støttesamtaler denne gang må ha motsatt fokus enn tidligere. Støtte i det positive, det jeg mestrer og få lov til å snakke om ting uten at tidligere fokus tas opp så snart jeg har behov for å snakke om negative ting. Det må bli på rette premisser. Har ganske mye jeg har måttet holde inne og det sprekker noen ganger og det og bidrar til depresjoner og angst. Jeg begynte å skrive søknad i vår, men koronaen og at jeg skulle i vurdering hos avtalespesialist gjorde at det ble utsatt. Nå tror jeg tida kan være inne. 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, aa-k-j skrev:

Tidligere støttesamtaler gikk til hel... fordi det ble søkt for helt andre problemer enn hva jeg hadde og selv om jeg ikke ville og ble bare retraumatisert og siden har det gått slag i slag med feil. Og fokuset da var å få meg i aktivitet, søke miljøarbeider tjenesten og bruke dagsenteret. Jeg ble mildt sagt presset over lang tid. Feilen startet hos tidligere fastlege som bare antok ting. Er mye derfor jeg er så paranoid så tenker støttesamtaler denne gang må ha motsatt fokus enn tidligere. Støtte i det positive, det jeg mestrer og få lov til å snakke om ting uten at tidligere fokus tas opp så snart jeg har behov for å snakke om negative ting. Det må bli på rette premisser. Har ganske mye jeg har måttet holde inne og det sprekker noen ganger og det og bidrar til depresjoner og angst. Jeg begynte å skrive søknad i vår, men koronaen og at jeg skulle i vurdering hos avtalespesialist gjorde at det ble utsatt. Nå tror jeg tida kan være inne. 

Jeg opplever mine støttesamtaler som relativt frie samtaler, uten et på forhånd vedtatt fokus. Jeg får tømt meg når det gjelder alt jeg bærer på innvendig, og det er det viktigste, ikke at samtalene skal resultere i bestemt aktivitet fra min side. Må du skrive søknad selv? Jeg tror det var legen ved DPS som søkte for meg.

Anonymkode: 1e753...f4e

[frosken]

5 timer siden, aa-k-j skrev:

Jeg er visst bipolar og uten medisiner i tillegg paranoiaen ødelegger der og. Er jeg høyt oppe har jeg så sterk trang til å prate at jeg ofte prater i munnen på andre. Jeg har fått beskjed om å være i aktivitet, men ikke for mye. Er jeg høyt oppe fra før blir det verre om jeg omgås for mye folk. Jeg sykler på kveldene for da er det roligere og mørkt, handler mat i butikken om jeg må, har begynt å bake litt, driver med puslespill og har ei venninne jeg besøker hver uke. Besøker også familie ca ei uke i måneden, men dette er folk jeg kjenner. Jeg er for paranoid til mer og er generelt en ganske usikker person. Ikke på meg selv, men på andre. Jeg er ikke helt isolert og litt stimuli får jeg jo. 

Jeg tror ikke det hjelper deg at du i så stor grad forstår deg selv gjennom psykiatriske diagnoser. Fint at du sykler om kveldene og forsøker å sysselsette deg selv hjemme, men samtidig har du i flere tråder sagt at du ønsker eksponering. Hvorfor ikke velge et lavterskeltilbud hvor det finnes noen mennesker og hvor du dermed får eksponering?

[aa-k-j]

41 minutter siden, frosken skrev:

Jeg tror ikke det hjelper deg at du i så stor grad forstår deg selv gjennom psykiatriske diagnoser. Fint at du sykler om kveldene og forsøker å sysselsette deg selv hjemme, men samtidig har du i flere tråder sagt at du ønsker eksponering. Hvorfor ikke velge et lavterskeltilbud hvor det finnes noen mennesker og hvor du dermed får eksponering?

Det er dessverre ikke så mye tilbud her. Jeg må ha hjelp med eksponering og hjelp med paranoiaen samtidig. Jeg får høre hvilke innspill fastlegen har om det. Det blir vel bytte av avtalespesialist siden den jeg går til sier den har for liten kapasitet til hjelpe meg godt nok. Skal ha meg en sykkeltur i kveld for har brukt helga på å slappe av litt etter 5 kvelder med sykling. Er noe utrent og astmatiker så må jo ikke ta for hardt i ennå. Blir nok lengre turer etterhvert. DPS har foreslått at jeg bruker den brukerstyrte plassen til hjelp i eksponering. Problemet er at det er for lite struktur med den og det har jeg gitt beskjed om.

Endret 30. august 2020 av aa-k-j