Hypoman og gråter når jeg tar medisiner.

[girlinyellow]

Jeg har jo vært hypoman en drøy uke.
Lurer på: hvorfor begynner jeg å gråte når jeg har tatt antipsykotika eller/og berolignede?
Har jo hatt en bra dag. - Men når virkningen setter inn - altså, medisinene "virker" jo i timevis - men jeg tenker på når siste dose "treffer" hjernen, og jeg begynner og bli sløv og trøtt. De siste dagene har jeg begynt å grine, og griner og griner, frem til jeg som regel sovner. 
Why? Er det fordi jeg egentlig er sliten, kanskje? Fler som gjør det? 
 

[Marye]

Da jeg var sengeliggende med mani/psykose så gråt jeg hver formiddag. Tårene rant. Hver formiddag 

[girlinyellow]

11 minutter siden, Marye skrev:

Da jeg var sengeliggende med mani/psykose så gråt jeg hver formiddag. Tårene rant. Hver formiddag 

Vet du hvorfor, eller ble du bare trist? 
Virker som om "det ikke er lov" å være trist når man er manisk. 
Da skal man bare være euforisk. 
- Men enig. Jeg har også grått i manisk psykose. 
Tror grunnen var frykt, utmattethet og det å være innesperra. 
Faen, ass. Bipolar is a f* curse.

[AnonymBruker]

Jeg kan også gråte når jeg er hypoman. Stort sett er det når jeg tar antipsykotika eller benzodiazepiner, når medisinen begynner å virke så kan jeg bli lei meg og begynne å gråte. Jeg kan også være i dårlig humør når jeg er hypoman, kan være helt euforisk, men det kan endre seg fra det ene til det andre i løpet av dagen. Jeg føler meg ikke deprimert eller noe, men kan være i dårlig humør, det har faktisk også hendt at jeg blir så irritert, eller i dårlig humør at jeg bare vil være alene. 

Anonymkode: bfe52...5ce

[Marye]

2 timer siden, girlinyellow skrev:

Vet du hvorfor, eller ble du bare trist? 
Virker som om "det ikke er lov" å være trist når man er manisk. 
Da skal man bare være euforisk. 
- Men enig. Jeg har også grått i manisk psykose. 
Tror grunnen var frykt, utmattethet og det å være innesperra. 
Faen, ass. Bipolar is a f* curse.

Jeg gråt fordi hjernen min aldri holdt stille. Men surret rundt og rundt ang hele livet mitt og mot formiddagen så kom den til det alt jeg hadde mistet pga sykdommen 

[girlinyellow]

1 time siden, Marye skrev:

Jeg gråt fordi hjernen min aldri holdt stille. Men surret rundt og rundt ang hele livet mitt og mot formiddagen så kom den til det alt jeg hadde mistet pga sykdommen 

JA, fy faen. Etter hvert er det faen meg en pine at hjernen ikke kan hode fred. Det er til å grine av. Eller å bli jævlig forbanna av. Like I am right now. Utrolig hvor mye shait hjernen klarer å spille rundt, sekund etter sekund. Døgnet rundt. Amen. Not. Jaja.