noen tanker

[Gjest maria]

Hei alle sammen!

Jeg har så mange tanker i hodet om dagen, mye som kverner rundt.

Da min sønn døde raste min verden sammen, jeg følte at jeg ble kvalt av sorg og savn. Livet føltes meningsløst. De hormonelle forandringene i kroppen plaget meg, brystene var fulle av melk og hele meg var klar til å være mamma igjen. Da han døde skulle alt liksom skrus av, men det lot seg ikke gjøre. Det tar tid å få kroppen tilbake til noenlunde normal tilstand.

Da jeg dro hjem fra sykehuset tenkte jeg at jeg vil bli gravid igjen- fort! Tenkte på min døde sønn og en ny graviditet annenhver gang. Fikk enormt dårlig samvittighet for at jeg i det hele tatt kunne tenke på et barn til, nå som han nettopp var død. Men jeg skjønner nå i ettertid at det var de hormonelle forandringene i kroppen som fikk meg til å tenke slik. Jeg ville jo ikke ha noen erstatter for han jeg hadde mistet, men det var kroppen min som nesten "ropte" om å få amme et barn, være mamma. Den hadde jo forberedt seg på det i 9 1/2 mnd og så plutselig skulle jeg ikke få være det allikevel.

Etter noen dager forsvant tankene om at jeg ønsket et barn til. Da tenkte jeg tvert om- ville ikke ha et barn til lenger, vil bare ha sønnen min tilbake, noe jeg vet jeg ikke kan få.

Har nå de siste ukene ikke tenkt på noen ny graviditet i det hele tatt, sorgarbeid og savnet tar all min tid. Men de siste 2-3 dagene har tankene på nytt kommet frem, det med et barn til. Jeg bebreider meg selv for i det hele tatt å tenke på det- det er jo ikke så lenge siden han døde.

Føler meg stygg som bare tenker tanken, men jeg kan ikke noe for det. Hadde det vært mulig ville jeg hatt gutten min og ingen andre- jeg savner han så mye!

Jeg vet at det er for tidlig å få et barn til, vet at det er fornuftig å vente. Og jeg vet at jeg ikke kommer til å prøve på veldig lenge.

Vil vente til jeg får mer på avstand og det tar tid.

Er det noen som kjenner seg igjen i det jeg har skrevet. Jeg får som sagt så dårlig samvittighet over mine tanker, men det er vel kanskje normalt?

Ingen- ingen vil noen gang kunne fylle tomrommet etter min nydelig sønn- han har en spesiell plass i mitt hjerte og jeg tenker på han døgnet rundt.

Hilsen

[Gjest tankefull]

Hei Maria!

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver.Nå ønsker jeg meg veldig en liten baby:en varm,god liten en som gulper og ler om hverandre,hm...

Rett etter at Nestor var født sverget jeg at jeg aldri mer!,aldri mer! skulle ha barn;det var altfor j..... det som skjedde!Men tanken meldte seg relativt fort om at det var noe jeg godt kunne tenkt meg allikevel...Så,vi får se.

Det er en ganske naturlig tanke,vil jeg tro;det å ønske seg et nytt barn.Ikke som en erstatning(for det kan det aldri bli!!!),men som en hyllest til livet;noe med at kommer noen etter oss.Vet ikke om du skjønte den..?Du er ihvertfall ikke stygg som tenker tanken,det må du ikke tro.

Kroppen min tror visst enda at det er noe ivente,først for litt over 2 uker siden forsvant siste rest av melken bl.a. Fortsatt er jeg sikker på at dette med at Nestor er død,er noe jeg bare drømmer om;et mareritt.Snart er datoen jeg skulle ha vært til journalskriving(26.april),terminen 1 mnd etter;skulle gått i permisjon ca 5.mai.Ja du vet...

Jeg skulle blitt veldig glad om jeg en dag (snart?!) fikk 2 blå streker.

Varme tanker og en klem fra Nestor sin mamma.

[Liljekonvall]

Kjære Maria

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Da jeg mistet Julie i juni 2000, var det første jeg tenkte at jeg aldri skulle blir gravid igjen. Noen dager senere tenkte jeg at jeg ville bli gravid fortest mulig. Fornuften sa at jeg måtte vente, men hjertet og kroppen forøvrig ønsket et nytt barn med en gang. Jeg gikk også med dårlig samvittighet for tankene mine, for at jeg ønsket et nytt barn så snart etter at Julie døde. Det nye barnet skulle ikke være en erstatning for Julie. Henne får jeg aldri tilbake, men som også du sier, kroppen min var forberedt på å være mamma til en liten baby. Jeg hadde så mye melk og morskjærlighet som jeg ønsket å gi til et barn.

Jeg lot fornuften seire, og ventet med å bli gravid på nytt. Det er jeg glad for nå. Jeg ventet i ca. et år før vi prøvde på nytt igjen. Det gikk noen måneder til, og så ble jeg gravid. Det ble et knalltøft svangerskap. Sorgen og savnet etter Julie var fortsatt stor, og så kom også redselen for at det skulle gå galt en gang til. Nå var jeg så uheldig at det gikk galt igjen. Henrik døde etter 23 uker i magen. Det er helt forferdelig at ens verste mareritt blir virkelighet. Jeg tenker med gru på hvordan jeg ville ha hatt det nå om jeg hadde blitt gravid med en gang etter at Julie døde. Det ville ha vært fullstendig uholdbart.

De aller fleste er ikke like uheldig som meg, heldigvis. Men jeg tror uansett at det er lurt å vente en stund med å bli gravid igjen. Du bør la deg selv få sørge en stund først. Sorgarbeid er slitsomt. Hormonelle forandringer i kroppen i tillegg til sorgarbeid og redsel for at du skal miste igjen, kan være en tung kombinasjon. Men jeg forstår svært godt at du ønsker å få et barn igjen så fort som mulig. Jeg har det også sånn nå, så kort tid etter at Henrik døde. Den dårlige samvittigheten er også på plass. Jeg tror dette er en helt naturlig måte å reagere på.

Klem fra